Nyhetsbrev
Søk
Alle saker

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Birgit Skarstein sitter konsentrert i konkurransebåten, holder årene og ser i kamera.
FOKUSERT: Det er i hodet hun har sin største styrke, mener Birgit Skarstein selv. Nå er hun klar for et nytt Paralympics, denne gang i Tokyo.
Birgit Skarstein sitter konsentrert i konkurransebåten, holder årene og ser i kamera.

Roeren som ikke sitter stille i båten

Roeren som ikke sitter stille i båten

Birgit Skarsteins metode er å kartlegge problemet, finne mulighetene – og gripe dem. Tirsdag denne uka startet Paralympics i Tokyo.


Birgit Skarstein, Norges gullhåp i Paralympics og funkisverdenens prima ballerina, snakker og ler seg gjennom Oslo by i bil, med Handikapnytt på telefonen.

Det har gått ti år, 11 VM-medaljer, EM-gull, tre Paralympics og et utall priser siden hun klatret opp Snøhetta i rullestol og ble rikskjendis i NRKs suksesserie «Ingen grenser» med Lars Monsen.

I sommer mottok hun Norges Handikapforbunds hederspris. Takketalen var spilt inn på forhånd, for da prisen ble delt ut på NHFs digitale landsmøte i begynnelsen av juni, var hederskvinnen selv i Italia for oppkjøring til OL.

Les mer: BIRGIT SKARSTEIN HEDRET FOR SIN INNSATS FOR FUNKJSONSHEMMEDES LIKESTILLING

Et sterkt hode

Nå – ett år på overtid – skal Birgit Skarstein ro inn i soloppgangens land. Det blir hennes fjerde Paralympics.

Formen har aldri vært bedre. Birgit makser alle fysiske tester. Hun og resten av rolandslaget ligger kjempegodt an både teknisk og taktisk. Bare utstyret skapte hodebry. Koronasituasjonen har ført til at de ikke fikk testet så mye som de pleier.

Det gjør Birgit ukomfortabel. Hun er beryktet og respektert for å være detaljorientert og ha stålkontroll. OL er stort, mye skal på plass. Om hun blir stressa? Ja og nei. Hun er blitt roligere med årene. Registrerer at media har begynt å omtale henne som veteran. Ha-ha!

Vinneroppskriften er å jobbe grundig og systematisk. Tørre. Være nysgjerrig. Stille spørsmål og ha et åpent sinn. Jobbe med flinke folk. Be om hjelp. Være kreativ, gidde å trene også når det er kjipt.

– Hva er sterkest, hodet eller kroppen?

– He-he! Jeg tror det er hodet. Livet er krevende. Jeg er heldig som har en sterk vilje og mye pågangsmot. Er kreativ, løsningsorientert og god på å være i team. Og så har jeg litt dårlig hukommelse – er god på å børste av meg nederlag og komme videre. Litt naivt optimistisk av og til. Samtidig ganske realistisk. Da pandemien kom, skjønte jeg at det ville vare lenge. Jeg tenkte: Hvis jeg kan komme tilbake til et normalt liv i 2022, er jeg happy. Da blir det ikke så mange skuffelser. Man kan ikke late som om verden er slik man ønsker, men spørre seg hva som er viktig og handle ut fra det.

Kartla situasjonen

Derfor flyttet hun sammen med venninnen Helene Spilling da pandemien snevret inn muligheter for sosialt samvær. Birgit er ekstrovert og skjønte at hun ikke ville tåle isolasjon.

– Det hjelper ikke å ønske at man var annerledes. Det handler om å rigge seg til med det utgangspunktet man har. Det var nok det som hjalp meg da jeg ble lam.

Det hjelper ikke å ønske at man var annerledes. Det handler om å rigge seg til med det utgangspunktet man har. Det var nok det som hjalp meg da jeg ble lam.

Året var 2009. Birgit var 20, og leste intenst til eksamen i statsvitenskap. Skulle bare ha en rutinemessig operasjon etter en alvorlig skade i beinet, da en sykehustabbe gjorde henne lam fra livet og ned.

– Litt selvmedlidenhet er greit. Men så skal man videre.

Hun kartla ressurser: sterke armer, sterkt hode, god til å prate for seg, det ville gå fint å fortsette utdanningen. Spurte seg hva som var viktig i livet: gode relasjoner, meningsfylte gjøremål, å kunne være i naturen.

– Klarer jeg det, er jeg good. Og greia er at jeg trenger ikke bein for det! Jeg finner ut hva jeg kan gjøre, fokuserer på det, legger en plan og jobber strukturert.

Birgit Skarstein på vannet i robåten.

I SITT RETTE ELEMENT: Birgit Skarstein har formen inne i forkant av Paralympics i Japan. Her trener hun på Årungen i Ås og Frogn kommuner, som har nasjonalt anlegg for roing og padling.

Solid plattform

Hun er klarttenkende. Verbal. «Du må komme med bedre argumenter,» sa hun til moren da hun var 12 og ikke kjøpte begrunnelsene. Birgit var aktiv i elevråd, skolepolitikk og svømming, fjellklatring og vannski. Visste at hun ville nå målene hun hadde satt seg hvis hun jobbet hardt. At det var hun selv som bestemte.

Men etter lammelsen skulle plutselig andre bestemme hva hun kunne gjøre og ikke. Hun visste fremdeles hva hun ville, men mange visste bedre og mente mye om hennes kapasitet. Birgit ble frustrert. De hadde ikke peiling.

Siden har hun jobbet for at alle skal kunne være som de er og bruke hele seg. Leve på egne premisser, ikke andres. Vise at fellesskapet blir mye bedre når ingen gjøres mindre enn de er og alle får være en del av det store vi. Hun måtte være sin egen rollemodell inn i verdenen som var den samme, men likevel ny.

Birgit ble toppidrettsutøver, samfunnsprofil og sosial entreprenør. En iboende iver, rettferdighetssans og jernvilje ga en solid plattform for oppgaven.

Birgit Skarstein (32)
  • Toppidrettsutøver, samfunnsprofil og sosial entreprenør. Gullfavoritt foran Paralympics i Tokyo.
  • Idrett: roing (PR1Wx) – singlesculler – og langrenn (sitski, LW11).
  • Er tildelt en rekke priser for sin innsats for et inkluderende samfunn der alle kan bidra på egne premisser.
  • I sommer mottok hun også Norges Handikapforbunds hederspris.

Høyt priset

Parallelt med en stadig stigende idrettskarriere har hun sittet i bystyret for Arbeiderpartiet i Oslo og i Bioteknologirådet, vært leder av Unge funksjonshemmede og deltatt på World Economic Forum i Davos.

Hun er medlem av utøverkomiteen i den Internasjonale Paralympiske Komite og sitter i styret for og var med-initiativtaker til Stiftelsen Vi, som jobber med inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Hun er ambassadør for Mot og Right To Play og jobber for å fremme inkludering, folkehelse og fellesskap gjennom idretten. Hun har vært programleder for tv-showet Idrettsgallaen sammen med Nicolay Ramm og deltatt i TV 2s «Skal vi danse» som første deltaker i rullestol.

– Det er viktigere å være et bra menneske enn å prestere godt, slår toppidrettsutøveren fast.

Birgit har fått så mange priser at hun ikke har oversikt over alle. Flere av dem opplever hun som en takk for at hun orker å stå i kampen for et likestilt samfunn. Peer Gynt-prisen og Egebergs ærespris er blant dem.

Det er viktigere å være et bra menneske enn å prestere godt.

Og da er vi tilbake til Norges Handikapforbunds hederspris. Den gis til personer eller miljøer som på en særlig måte har utmerket seg ved å sette nasjonalt søkelys på eller engasjert seg i funksjonshemmedes interessekamp for likestilling og likeverd i samfunnet.

«Birgit er en av Norges fremste idrettsutøvere, og hun har gjennom sine prestasjoner i idretten og synlighet på TV bygget en viktig posisjon som forbilde og forkjemper for likeverd og likestilling for alle. Hun har på mesterlig, tydelig, og vinnende vis brukt sin sterke stemme til å ta plass på «offentlighetens dansegulv», både i bokstavelig og billedlig forstand», står det i begrunnelsen.

Dette hadde hun ikke forventet.

– Jeg synes det er utrolig hyggelig. Denne prisen betyr noe ekstra. Også fordi jeg vet at flere har vært kritiske til det jeg gjør.

Birgit i båten mens hun ror.

UTRETTELIG: Hun jobber iherdig både til lands og til vanns. Siden hun entret rampelyset i 2012, har Birgit Skarstein kjempet for et likestilt samfunn. Det er hun blitt høyt priset for.

Skarp kritikk

For det er av sine egne man skal ha det. Hun hadde rullet seg til rikskjendis i «Ingen grenser». Men så rullet hun ikke da hun skulle, ifølge kritikerne. Da hun skulle dele ut pris på idrettsgallaen i 2013, kom Birgit gående inn på scenen ved hjelp av ny teknologi – et avansert robotskjelett, som hun ville skaffe finansiering for til Sunnaas sykehus.

Det var som å stikke kjepper i rullestolhjulene på deler av handikapbevegelsen. Spesialrådgiver og tidligere generalsekretær og forbundsleder Lars Ødegård i NHF kommenterte på Facebook: «Nye kappgangøvelser på Idrettsgallaen? Eller var det bare et bidrag som skulle bygge opp under fordommene mot det å være rullestolbruker? Å gå blir betraktet som det ultimate målet. Det blir applaudert og tiljublet. La det ikke gå sport i det …».

Skarstein fortalte om kritikken på NRKs debattsider. Skavlan tok ballen i sitt program – og Birgit kunne fortelle at hun ble kritisert av samme bevegelse for å sitte i en vanlig stol forrige gang hun var gjest der. Det eksploderte i media. «Ingen» kunne forstå hvorfor hun ikke skulle få lov til å «gå» med avansert teknologi.

Handikapnytt førte Ødegård og Skarstein sammen til debatt. Ødegård mente at fordi rullestolen er så demonisert, burde man bruke enhver anledning til å få den fram i lyset så trollene kunne sprekke. Skarstein mente at man ved å vise variasjon og mangfold gjør at folk ser mennesket og ikke bare stolen. At den enkelte funksjonshemmede må få sprenge sine grenser uten at det skal legges lokk på av resten av gruppa.

Birgit hadde ikke tenkt seg inn i den støpeskjeen kritikerne ikke ville ut av.

– Jeg visste det ville bli bråk da NRK foreslo de beina. Jeg representerte en gruppe som blir degradert og ikke kommer inn. Men jeg må få lov til å utøve mitt liv som det passer meg.

Kjære leser 🙂

Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.

Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling. Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.

Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende oss for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «støtte til Handikapnytt».

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Din støtte gjør det mulig for oss å fortsette arbeidet. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen oss i redaksjonen

Heie på hverandre

Det har hun gjort. Og hun har fortsatt å sitte i vanlig stol når hun blir intervjuet på tv. Det er der hun sitter best. Og hun mener det er knekkende likegyldig for det hun har å si.

– Jeg har vært redd for at noe av det jeg har gjort har vært litt truende, og jeg er klar over at noen blir sammenlignet med meg. Men vi er ulike.

Hun ble lam etter å ha gått i 20 år, men hadde samme ambisjoner som hun alltid hadde hatt. Stolen var et praktisk redskap, ikke en del av identiteten hennes.

– Så skjønner jeg at noen opplever det på annen måte. Men jeg tror at vi kan være en del av samme bevegelsen med ulike virkemidler. Vi trenger hverandre. Vi må si fra om det som ikke funker. Men vi må ikke bli sneversynte. Derfor er jeg så glad for denne prisen. Det viser at man setter pris på et mangfold og vil jobbe for det samme med ulike virkemidler.

– Hvordan er ditt forhold til Norges Handikapforbund i dag?

– NHF gjør en kjempeviktig jobb. Jeg står på skuldrene deres og er takknemlig for jobben de har lagt ned. Den har vært vesentlig for at samfunnet er der det er i dag.

– Hvor står individet i handikapbevegelsen anno 2021?

–  Vi har mer å hente på at enda flere står fram. Jeg alene er ikke svaret! Ha-ha! Ulike mennesker må kunne kjenne seg igjen.

– Hva med gruppetenkningen?

– Det er viktig å jobbe som gruppe fordi vi forstår hverandre. Andre skjønner ikke følelsen av å ikke kunne gå på restaurant som de vil, ikke å kunne kjøpe togbillett uten å planlegge dager i forveien. Dette kan vi endre sammen. Da må vi heie på hverandre. Vi må være lojale, la folk få være gode og ikke ansvarliggjøre alle til enhver tid. Hadde Olaf Tufte gitt opp sin største lidenskap bare fordi han ikke skulle følge en annen drøm enn andre 45-åringer, ville vi som samfunn blitt fattigere.

Dette kan vi endre sammen. Da må vi heie på hverandre.

Pløye ny mark

Hun visste det ville bli bråk også da hun sa ja til «Skal vi danse». At det ville bli hets. Men ikke mye. Innboksen kokte. Trollene trallet. Hun måtte be familie og venner la være å lese.

– Det ble en realitetsorientering. Hetsen tok ikke bare meg. Den sa at ingen i rullestol får være med. At de ikke kan danse. Men alle barn og unge skal vokse opp og vite at de kan bruke hele seg, sier Birgit.

Hun vil bane vei, ikke begrense den. Men med så høy temperatur ble hun redd for at folk ikke tør eller vil.

– Det er den samme holdningen som rammer jobbsøkere i rullestol. De har halvert mulighet for å bli innkalt til jobbintervju, slik en forskningsrapport ved Oslomet nylig slo fast.

Heldigvis fikk hun også meldinger fra folk som var begeistret. Hun så drøssevis av eksempler på barn i rullestol som danset. Og hørte om barn som ikke snakket om noen rullestol, men om «prinsessen i gullkjolen.» 

– Hvis dette er barnas første assosiasjon med folk i rullestol, er vi kommet litt lenger. I neste omgang er det de som skal ansette folk.

Sammenligning og relevans

– Hvordan har rollen din endret seg fra du kom inn i offentligheten i 2012?

– Jeg tenkte tidlig at jeg kunne ha en funksjon som brobygger, og har jobbet for det. Jeg visste jo at ingen har satt den trappa der for å være slem. Men jeg er kompromissløs når det gjelder respekt for hverandre. Og forståelse kommer ikke av seg selv.

Jo mer folk blir kjent med henne, desto mindre ser de stolen, konstaterer hun.

– Nå får jeg stadig oftere spørsmål om sporten min og sjeldnere om situasjonen min. Jeg blir invitert for den jeg er, og for de egenskapene jeg har.

Birgit i båten. Den ene hånden berører bryggekanten.

TRENING PÅ TOPPNIVÅ: Hverdagen til Birgit Skarstein består i hovedsak av treningsøkter og mat – og nok søvn. Hun og laget har også trent i varmekammer for å være forberedt for møtet med den fuktige Tokyo-lufta.

Birgit er bevisst på at hun blir oppfattet som et eksempel på hva rullestolbrukere kan og ikke kan. Men alle har ikke hennes forutsetninger, og får ikke til det samme som henne.

– Jeg har et ansvar for å representere på en måte som ikke begrenser andre. Jeg er redd for at folk skal tenke at hvis hun greier det, så kan alle, men jeg må være tydelig på mine erfaringer og mine referanser. Og jeg må ha en viss tiltro til at folk har med seg huet. Marit Bjørgen kan komme tilbake til toppidretten etter å ha fått barn, men det vil ikke si at jeg kan det. Skal du sammenligne deg med andre, må det være relevant. Hvis ikke, er det selvskading. Slutt med det!

Skal du sammenligne deg med andre, må det være relevant. Hvis ikke, er det selvskading. Slutt med det!

Rigge om

Birgit har kommet seg ut av bilen og opp i leiligheten på Majorstua i Oslo. Venninnens kjæledyr, pomeranianen Bobby, bjeffer ivrig i bakgrunnen. Birgit rører seg litt mat. Dagene dreier seg om det: Treningsøkter, mat og søvn. De har jobbet så lenge for dette. Gitt avkall på brylluper og bursdager. Julaften var hun på en hytte på fjellet sammen med nærkontakten på laget.

– Det er bra vi kommer så godt overens. Ha-ha!

Paralympics i Tokyo ble utsatt i ett år på grunn av korona, og pandemien har hengt over arrangementet siden og skapt tvil. Hun innrømmer at en avlysning ville ha betydd hjertesorg og antiklimaks.  

– Samtidig vil det ikke vært verdens undergang. Dette med pandemien er mye større, sier hun.

Hun hadde i så fall gjort  som hun pleier: rigget om hodet og gått for VM i oktober i stedet.

***

Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Handikapnytt 03/21.
Som medlem i Norges Handikapforbund mottar du magasinet seks ganger i året. Abonnementet er inkludert i medlemskontingenten.
Klikk her for å bli medlem.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.