Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Video: Trening med tusenårig tradisjon
Mari Liljenstrøm (36) fra Oslo har en dragning mot det umulige. Det førte henne inn i den meditative kampkunsttradisjonen Taijiquan. Se video om hvordan hun trener.
Mari Liljenstrøm har cerebral parese. Hun oppsøkte Norsk Taiji Senter i Oslo første gang for fire år siden. Etter et opphold har hun trent Taijiquan sammenhengende i tre år.
– Som veldig mange i min situasjon har jeg vokst opp med fysioterapi. Trening har hele tiden vært noe som har foregått i en behandlingssetting, der det har handlet om å «bli bedre», om å mestre hverdagen. Taiji derimot, handler om fellesskapet. Om kulturen. Om en tre tusen år lang historie. Det gir meg mye mer enn en time fysioterapi, sier Mari Liljenstrøm, og legger til:
– Og så hadde jeg lyst til å prøve kampsport.
Meditasjon i bevegelse
Taiji er meditasjon i bevegelse. Og bevegelsene utføres vanligvis svært langsomt. Du har kanskje sett bilder eller filmer fra parker i kinesiske storbyer hvor mennesker trener taiji, ofte referert til i vesten som «kinesisk skyggeboksing». I virkeligheten dreier seg om en tradisjon med tusenårige røtter i taoistisk filosofi og klosterliv.
LES OGSÅ: FORRIGE GANG HAN HOPPET BRAKK HAN RYGGEN
De myke, flytende bevegelsene er direkte inspirert av kampkunst, men i Taijiquan legges det mest vekt på den indre disiplinen, både mentalt, fysisk og spirituelt.
Taiji er meditasjon i bevegelse. Og bevegelsene utføres vanligvis svært langsomt.
Utfordrende å stå i ro
Elevene i rommet balanserer på ett ben, roterer kroppen langsomt, plasserer den andre foten foran seg, fortsetter rotasjonen og skifter vektfordeling mens armene stryker langs siden og strekkes ut i en positur som skal avverge et slag fra den angripende motstanderen.
Det er ikke til å komme fra at Mari utfører bevegelsene annerledes enn de andre studentene. Armer og hender vil ikke alltid lystre. Hun strever med balansen. Foten settes hardere i bakken, med et lite dunk.
– Det er utfordrende for en med CP å stå rolig lenge. Alle de andre prøver å slappe mest mulig av, mens jeg prøver å stå i ro, sier Mari.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
PRESISJON: Pamela Hiley korrigerer Maris positur, med nesten umerkelige instruksjoner. Læreren har knapt hatt en mer dedikert elev noen gang.
Tar sin tilmålte plass
Bevegelsene gjennomføres i en fast rekkefølge, en slags koreografi som kalles «formen». Alle i rommet beveger seg synkront, men treningen er likevel en innadvendt øvelse.
I begynnelsen var Mari mye mer redd for å skille seg ut og ødelegge for de andre, fordi hun lager lyd når andre ikke lager lyd. Fordi hun mister balansen og faller, eller ikke klarer å gjennomføre bevegelsene like flytende som de andre rundt henne.
Men selv om hun er den eneste eleven med store funksjonsnedsettelser, tror Mari de andre klarer å glemme at hun er der.
– Jeg er ikke i fokus. En godt taiji-time er en time der jeg ikke har tatt mer plass en jeg skal ha, sier Mari.
Ikke akkurat spastikervennlig
Når kveldens gjennomgang av formen er fullført og gruppa skal begynne å terpe på detaljer i hver enkelt positur, tar Mari en liten pause på en benk i noen minutter.
– Ikke alle posisjoner i taiji er like spastikervennlige, medgir Mari og ler.
– Jeg er nok mer sliten enn de andre etterpå. En treningsøkt på nitti minutter er ganske lenge. Noen ganger må jeg ta en liten pust i bakken.
LES OGSÅ: PETTER ER LAGKAMERAT PÅ LIK LINJE
Ingens spesialservice
Gjennom 30 år har opprinnelig walisiske Pamela Hiley drevet Norsk Taiji Senter i Oslo. For Pamela var det en helt ny erfaring å møte en elev med så store fysiske funksjonsnedsettelser som Mari. Hun legger ikke skjul på at hun var i tvil; ville det fungere, eller ville det bli for vanskelig, både for Mari selv og for gruppa?
– Jeg har aldri hatt en elev med en slik besluttsomhet. Det er imponerende, sier Pamela alvorlig.
Hun bestemte seg tidlig for å behandle Mari som enhver annen elev. Ingen spesialservice!
– I begynnelsen falt hun hele tiden. Da valgte jeg å overse henne. Det gjaldt å holde energien rundt Mari nøytral, sørge for at hun ikke tok for mye oppmerksomhet, forklarer Pamela.
– Vi er alle handikappet
Taiji-instruktøren mener det er både en berikelse og en utfordring å ha Mari som elev. På en den ene siden er det en utfordring å integrere Maris annerledeshet i treningen. På den andre siden er det en viktig erkjennelse at hun er en elev som alle andre.
– Erkjennelsen av at vi alle er handikappet, er et godt utgangspunkt for dialog mellom mennesker. Møtet med Mari utfordrer tankesettet mitt. Det har fått meg til å stille spørsmål ved merkelappen «funksjonshemmet». Alle mennesker har sine begrensninger, innser Pamela.
