Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Vil tette stort kunnskapshull om funksjonshemmedes rettigheter
Mye ville vært annerledes hvis funksjonshemmede selv, myndigheter og interesseorganisasjoner, hadde hatt mer kunnskap om funksjonshemmedes rettigheter, mener forsker og forfatter Kjersti Skarstad.
I 2018 tok Kjersti Skarstad Norges første doktorgrad om funksjonshemmedes menneskerettigheter. Nå har hun gitt ut boka «Funksjonshemmedes menneskerettigheter – fra prinsipper til praksis».
Den fremste årsaken til utgivelsen er ifølge forfatteren at det er lite kunnskap på feltet.
– Måten vi tenker på og holdningene våre påvirker hva vi gjør. Å få kunnskap og informasjon om menneskerettigheter har stor betydning, sier hun til Handikapnytt.
Nå sitter hun på Halvbroren bokkafé i Oslo, men det er ikke noe halvt over engasjementet hennes. Det er fullt og helt. Skarstad mener mye positivt er skjedd på feltet de siste årene, ikke minst grunnet konvensjonen for menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) som ble vedtatt av FN i 2006.
– Likevel: Det er nesten skremmende hvor lite oppmerksomhet det har vært på dette feltet, sier hun.
Det er nesten skremmende hvor lite oppmerksomhet det har vært på dette feltet.
Praktisk talt glemt
Skarstad er statsviter. Under arbeidet med mastergraden i menneskerettigheter som hun fullførte i 2012, gikk det opp for henne at man lærte om ulike minoritetsgrupper og sårbare grupper, om folk som er utsatt for menneskerettighetsbrudd – men ingenting om funksjonshemmede.
I forbindelse med doktorgradsarbeidet søkte hun opp forskningsartikler innenfor statsvitenskap internasjonalt for de siste 27 årene. 0,01 prosent av artiklene handlet om funksjonshemmede og menneskerettigheter.
– Det er så å si ingenting. Det er mye mer innenfor helsefagene, også har man jo en egen fagretning som heter disabilty studies. Men innenfor statsvitenskap, som er det faget som handler om makt og politikk og styringssystemer, er det praktisk talt glemt, konkluderer hun.
Kjersti Skarstad har en bror med nedsatt funksjonsevne og mener det gjorde bildet enda klarere. Hun så et gedigent forskningsgap, og tenkte at hvis det var ett område det virkelig trengtes forskning på, og ett sted hun virkelig kunne bidra, så var det her.
Fra tungt til lettfattelig
Og forskningen skal ut til folket. Skarstad har jobbet mye med forskningsformidling.
– Uansett hvor teoretisk forskning kan være, er det viktige for meg at det handler om noe som betyr noe for folk i hverdagen, ivrer hun.
Da må den også gjøres forståelig, og den største jobben med boka har vært å presentere kunnskapen på en måte som alle kan skjønne. Boka er ment å være en lett forståelig innføringsbok i temaet. Den er rettet mot høgskole- og universitetsstudenter, men er også ment for fagfolk på menneskerettighetsfeltet, funksjonshemmedes interesseorganisasjoner og praktikere som jobber med funksjonshemning.
– Hva er en menneskerettighet, egentlig?
– Det er rettigheter vi har kun fordi vi er mennesker. Derfor har alle mennesker like rettigheter. De er grunnleggende for at man skal bli respektert som individ og for at vi skal bli behandlet på en god og rettferdig måte av våre medborgere og av myndighetene. Det er den filosofiske grunnlagsdefinisjonen. Det er også en måte å forstå samfunnet på. Så kommer menneskerettighetene til uttrykk i ulike menneskerettskonvensjoner som er fremforhandlet politisk, sånn at definisjonen av hva det å beskytte menneskerettighetene innebærer, er i stadig utvikling.
Bildet endrer seg
– Så dette er aldri helt ferdig?
– Nei, det er et evig opplysningsprosjekt, en etisk diskusjon som må fortsette. Det ser man på måten man forstår menneskerettighetene på i dag, som er annerledes enn i 1948 da verdenserklæringen om menneskerettighetene kom. Kanskje ikke minst fordi man har erkjent at bildet av hva et menneske er i stor grad har vært en hvit, ikke-funksjonshemmet, vestlig mann. Konvensjonene som kommer i ettertid, er like mye en kritikk av og en utvidelse av det menneskebildet man har. Kvinnekonvensjonen og CRPD er en kritikk av et menneskerettighetssystem og en forståelse av menneskerettigheter som ikke klarte å beskytte alle mennesker likt.
Menneskerettighetene gjelder for alle, men hva man gjør for å oppfylle rettighetene, vil være ulikt for ulike mennesker.
– Bokas tittel er «Funksjonshemmedes menneskerettigheter». Er det forskjell på funksjonshemmedes menneskerettigheter og ikke-funksjonshemmedes rettigheter?
– Nei. Menneskerettighetene gjelder for alle, men hva man gjør for å oppfylle rettighetene, vil være ulikt for ulike mennesker. For at kvinner som har født skal ha lik tilgang til arbeidsmarkedet som andre, gir vi ammefri, for eksempel. Dette er en måte å tilrettelegge på. Funksjonshemmede vil ofte ha behov for fysisk tilrettelegging. Og noen trenger hjelp med å ta beslutninger. Men retten til selvbestemmelse er den samme for alle. Det høres lett ut når jeg sier det, men mange mennesker sliter veldig med dette. Folk tenker at: nei, funksjonshemmede kan ikke ha de samme rettighetene fordi de er annerledes sånn og sånn. Men da er det ikke rettighetene som er annerledes, men måten man oppfyller dem på.
Et verktøy og et første steg
Skarstad lener seg framover på kaféstolen.
– Det dreier seg om å finne løsningene. Det gjør dette veldig morsomt å forske på – å finne ut hva det betyr i praksis.
Konvensjonen for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) skal sikre menneskerettighetene for funksjonshemmede. Skarstad påpeker at en konvensjon i seg selv ikke har så stor betydning før den tas i bruk. En menneskerettskonvensjon er et verktøy. Samtidig sier den noe om hva du har rett til.
– Selv om de fleste land har en vei å gå når det gjelder menneskerettigheter, er det en start å vite hva du har rett til – å vite at «nå er jeg faktisk blitt feil behandlet». Det er første steg, og det har en enorm betydning, sier hun.
KUNNSKAP ER MAKT: Det en start å vite hva du har rett til – å vite at «nå er jeg faktisk blitt feil behandlet». Det er første steg, og det har en enorm betydning, sier Kjersti Skarstad. (Foto. Britt Knutsdatter Arnhøy)
Funk-konvensjonen?
Og da er vi tilbake ved den viktige kunnskapen igjen. Til de gode bestemmelsene som er til for individet, for folks hverdag – men hvor ord og betegnelser fungerer som verbale hinderløyper og skaper avstand mellom konvensjoner og dem de er ment for.
Selv om de fleste land har en vei å gå når det gjelder menneskerettigheter, er det en start å vite hva du har rett til – å vite at «nå er jeg faktisk blitt feil behandlet». Det er første steg, og det har en enorm betydning.
CRPD er forkortelsen for «the UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities. » På norsk: «konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne». Skarstad skriver i boka at «Konvensjonen kan sees på som et paradigmeskifte for funksjonshemmedes rettsstilling og er av stor betydning for arbeidet for å bedre funksjonshemmedes levekår.»
– Hadde det vært lettere å tilegne seg kunnskap om menneskerettighetene til funksjonshemmede hvis konvensjonen – CRPD – ikke hadde hørtes ut som en diagnose?
– Ja, det er en litt kinkig. Man snakker om barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og så videre og skjønner umiddelbart hva det gjelder. Så har man CRPD. Og den har jo så langt navn at du ikke kan bruke det heller. Funk-konvensjonen høres jo litt kult ut, da! Eller konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter. Men jeg har ikke tenkt å omdefinere det, altså. Det får være opp til andre.
Kunne hatt større beskyttelse
Norge ratifiserte CRPD i 2013. I mars i år fikk Norge kritikk i en høring i FNs CRPD-komite i Genève. Kritikken gikk blant annet på manglende verdsettelse av funksjonshemmedes rettigheter og på at Norge svikter på et inkluderende utdanningssystem. Vergemålslovgivningen og tvangsbruk overfor personer med utviklingshemning og psykisk sykdom ble også nevnt, og Norge fikk kritikk for at personer fratas rettslig handleevne. Norge har ikke inkorporert CRPD i nasjonalt lovverk. Det politiske flertallet mener det ikke har noen praktisk betydning.
Les også: FN: FUNKSJONSHEMMEDE I NORGE HAR LAVERE STATUS ENN ANDRE
I boka til Kjersti Skarstad kommer det fram at funksjonshemmede i Norge ville hatt en sterkere menneskerettighetsbeskyttelse dersom konvensjonen for funksjonshemmedes menneskerettigheter var innlemmet i norsk lovverk. Slik det er i dag, har norsk lov forrang hvis det skulle vise seg at norsk lov og CRPD står opp mot hverandre. Dette oppstår ikke hvis så skulle være tilfelle med for eksempel barne- eller kvinnekonvensjonen, som gjennom menneskerettighetsrettsloven er gitt forrang over annen lovgivning.
Norske myndigheter har dessuten avgitt tolkningserklæringer til tre av artiklene i CRPD, blant annet om selvbestemmelse, og gjennom dem gitt beskjed om at de anser det som lovlig å tillate tvungent vergemål og tvangsbehandling i enkelte tilfeller.
I boka vises det til en høyesterettsdom fra 2016 der en kvinne med psykososial funksjonshemning ble fratatt retten til selv å bestemme over penger hun hadde arvet fra moren sin. Høyesterett anerkjente at utfallet ville blitt annerledes dersom CRPD hadde fått forrang. Norge har heller ikke ratifisert CRPDs tilleggsprotokoll, som ville gitt enkeltpersoner i Norge mulighet til å klage inn myndighetene for brudd på menneskerettigheter til CRPD-komiteen.
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
Alltid lærdom å hente
«Hvilken betydning CRPD vil få i Norge, avhenger i stor grad av at interesseorganisasjoner, enkeltpersoner, myndigheter og de som arbeider som fagfolk med funksjonshemmede, bruker konvensjonen for å sette menneskerettighetene ut i livet. Å sikre menneskerettighetene krever vilje, kunnskap og omfattende og nitid arbeid», skriver Skarstad i boka.
– Kan organisasjonene nok? Hvor flinke er de til å bruke menneskerettighetene i sin argumentasjon?
– Det er så mange forskjellige organisasjoner, og noen av dem har et tydelig menneskerettighetsperspektiv og har satt det høyt på agendaen. Noen er skikkelig gode. Samtidig er det et stort behov for kunnskap også i interesseorganisasjonene, og jeg har inntrykk av at dette er noe mange er ute etter å lære mer om. Man kan i grunnen aldri lære nok, sier forskeren og smiler.
– Hvordan vil du beskrive status for funksjonshemmedes menneskerettigheter i Norge i dag?
– Vi har en lang vei å gå på dette feltet, også i Norge. Det relevante å sammenligne med er ikke nødvendigvis andre land, men det vi har fått til på kjønnslikestillingsfeltet. Det viser hva vi har av virkemidler og hva vi kan få til. Hvis vi sammenligner med det, er det et veldig stort gap.
Denne reportasjen ble først publisert i magasinet Handikapnytt 04/19.
Som medlem i Norges Handikapforbund mottar du magasinet seks ganger i året. Abonnementet er inkludert i medlemskapet.
