Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Dagens spesialundervisning er ikke noe å kjempe for
MENINGER: Å fjerne spesialundervisningen kan være begynnelsen på en lenge etterlengtet systemendring, skriver Heidi Aabrekk – spesialpedagog, gründer og mor.
Jeg er mor til en sønn men spesielle behov. Jeg har kjent fortvilelsen på kroppen av å ha et barn som ikke får støtten han trenger til å utvikle seg.
I disse dager sender Kunnskapsdepartementet en fersk rapport fra ekspertutvalget på høring.
Den viser at mange barn og unge får hjelp altfor sent, og annenhver elev med spesialundervisning får det av ufaglærte.
Les mer om utvalgets anbefalinger her: EKSPERTUTVALG VIL FJERNE RETTEN TIL SPESIALUNDERVISNING
Redningen vår ble lenge kjent hjerneforskning, som virker til å ha blitt fullstendig oversett av dagens system.
Helt til nå.
Jeg opplevde ikke helsetilbudet eller habiliteringstilbudet som tilstrekkelig da jeg fikk en sønn med spesielle behov i 2004.
Selv en master i spesialpedagogikk var til liten nytte, for etter halvannet år med «vent og se» var progresjonen mildt sagt elendig.
Han så bare forskjell på lys og mørke, bevegde seg ikke, smilte ikke og kastet opp 30 ganger hver dag. Jeg begynte å ane hvordan dette ville gå om vi ikke gjorde noe.
Vendepunktet kom da et hjerneorientert fagmiljø hadde konkrete forslag til hva jeg kunne gjøre for å støtte utviklingen hans de første leveårene.
Vi klipte ut bilder, skrev ord, samlet sammen kongler og småstein som han fikk kjenne på. Vi kjøpte sitroner og blåbær og lot han få smake på dem.
Etter halvannet år med intensiv sansestimulering hadde han ikke bare fått synet i gave, men han kunne lese og kommunisere skriftlig også.
Etter halvannet år med intensiv sansestimulering hadde han ikke bare fått synet i gave, men han kunne lese og kommunisere skriftlig også.
Tre år gammel kunne han med støtte skrive hva han ville gjøre, hvem han ville besøke og stille de spørsmålene han hadde.
Som mor og spesialpedagog snublet jeg mer eller mindre over denne kunnskapen. Den har vært tilgjengelig i mer enn 30 år, men alt var ukjent for meg for 14 år siden.
På tross av erfaring og lang utdannelse innen dette feltet visste jeg ikke at de første 1000 dagene var så viktige.
Jeg visste ikke at sanseopplevelser var selve byggeklossene til hjernens infrastruktur.
Jeg visste ikke at det å føle seg trygg, være i variert bevegelse og at til og med maten vi gir barna våre, direkte påvirker disse koblingene som blir laget gjennom dagen.
Jo mer jeg lærte om hjernen, desto mer skjønte jeg at dette ikke bare gjelder mitt barn!
Jeg tenkte på ungdomsskolen der jeg hadde jobbet: Fire av elevene leste ikke godt nok og sto i fare for å falle utenfor både utdanning og arbeidsliv. Hva med dem? Kunne noen av disse ungdommene hatt enklere skolehverdager nå – om de voksne hadde visst dette da ungdommene var små – for 15 år siden?
I dag tar det for lang tid før barn og unge får hjelpen de trenger. Elevene får ofte tilbud først i ungdomsskolen, mens det burde skjedd i barnehagen eller på barneskolen.
Systemet virker i tillegg ekskluderende. En av tre elever som får spesialundervisning, blir tatt ut av klasserommet. Skolenes spesialundervisning har ofte lave forventninger til elevenes læring, og elevene lærer mindre enn de kunne gjort.
Dette er ikke noe å kjempe for! En extreme makeover er helt nødvendig. Når feltet selv erkjenner et behov for endring, har vi det beste utgangspunktet for innovasjon!
Dette er ikke noe å kjempe for! En extreme makeover er helt nødvendig. Når feltet selv erkjenner et behov for endring, har vi det beste utgangspunktet for innovasjon!
I 2009 etablerte jeg Intempo. Jeg var blitt en sosial entreprenør med mål om å fremme læring og forebygge vansker for alle barn.
Siden oppstart har fire kommuner implementert kunnskapen om hjernen og verktøyet vårt i alle sine barnehager.
Foreløpige resultater viser at behovet for spesialundervisning på 1. og 2. trinn går markant ned og langt flere av førsteklassingene leser før skoleåret er omme.
Innovasjon i barnehagesektoren og på helsestasjonene er foreløpig svært avhengig av risikovillige aktører som Ferd Sosiale Entreprenører, sparebankstiftelser og danske Egmontfondet.
Sistnevnte investerer risikovillig i intensiv læring, vel vitende at det ikke finnes en kvikkfiks og at resultatene kun kan dokumenteres over tid.
Det er mulig å innovere tilbudet barn får, basert på best tilgjengelig kunnskap.
Nå er det på høy tid at også utdanningssektoren satser på helsefremmende intervensjoner og kunnskapsbasert praksis.
Nå er det på høy tid at også utdanningssektoren satser på helsefremmende intervensjoner og kunnskapsbasert praksis.
Fra Utdanningsdirektoratet etterlyser jeg kunnskapsoversikter: Hvem og hvor mange utarbeider interdisiplinære kunnskapsoversikter for barnehagefeltet, habiliteringsfeltet og spesialpedagogene?
Barn med spesielle behov trenger spesialkompetanse, men de trenger ikke dagens «spesialundervisning».
Så kjære foreldre, fortvil ikke! Å fjerne spesialundervisningen kan være begynnelsen på en lenge etterlengtet systemendring.
Heidi Aabrekk
Spesialpedagog, gründer og mor
