Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Derfor får du ikke kalle meg vanfør
KRONIKK: Hvis min medfødte funksjonsnedsettelse hadde blitt oppfattet som positivt i Norge, ville du fortsatt kunne sagt og skrevet at jeg er vanfør – uten at jeg reagerte, skriver Handikapforbundets nestleder Toril Heggen Munk.
Ni organisasjoner av funksjonshemmede har skrevet en liste over ord som ikke bør brukes om mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Lista er flere ganger forsøkt laterliggjort i media. Her skriver Toril Heggen Munk, nestleder i Norges Handikapforbund og regionleder i NHF Innlandet, hvorfor den er nødvendig med en slik liste:
Jeg er først og fremst et menneske, en borger i Norge, en innbygger i Løten, nærmere bestemt den mer urbane delen Brenneriroa som er utstyrt med Løtens eneste lyskryss.
Jeg er så en gift, anstendig kvinne i min beste alder, jeg er mor til en ung dame på 20 år og matmor til en dachshund (som tror hun er sjefen i familien). Jeg er søster og datter og venninne og ansatt i Sykehuset Innlandet og regionleder i Norges Handikapforbund Innlandet og nestleder i Norges Handikapforbund.
Og så, langt langt nede på lista over hva eller hvem jeg er, kommer det at jeg har en funksjonsnedsettelse. Det eller den er det minst viktige ved meg og hos meg, men det er den dere først legger merke til og fokuserer på.
Fullverdige eller ikke?
Man kan trygt si at spesielt praktisk er det ikke å ha en funksjonsnedsettelse eller hva man nå skal kalle det/den. Dette som gjør at jeg skiller meg fra den normale borgeren i Norge (hvis det finnes en norm for det) har blitt omtalt som vanfør, invalid, handikappet, krøpling, ufør, noe vi lider av. Og det finnes sikkert flere ord for det.
Jeg vokste opp i Bekkelaget og fikk i mange år behandling på det som het Østlandske Vanførehjem, ikke langt fra det som engang het Åkershagan sentralhjem for åndssvake, senere Åkershagan sentralhjem for psykisk utviklingshemmede og nå har man kuttet ut psykisk slik at gruppen bare er utviklingshemmet.
Mennesker med psykiske lidelser eller de sinnssyke var plassert lenger bort i gata, på Sanderud psykiatriske sykehus. Så har vi liksom parkert alle som skiller seg ut og som blir oppfattet som fordyrende og forstyrrende elementer i en ellers så grei verden.
For det er det dette handler om. Det handler ikke om polemikk og bruk av ulike ord, men om hvordan virkeligheten til oss som benevnes med disse ordene er. Det handler om vi blir oppfattet av storsamfunnet som fullverdige, likestilte borgere eller ikke.
Jeg er da ikke rasist …
Jeg husker når vi ikke fikk lov til å si neger mer. Jeg vil tro jeg ikke var alene om å tenke at siden jeg ikke er rasist og heller ikke mente noe negativ når jeg sa neger, så måtte det vel være ok å si det, dette n-ordet. Men ser vi historien til de menneskene som ikke ønsker å bli omtalt som det – så gir det mening. Ergo forsøker jeg å bruke andre ord som mørkhudet, svart, utflyttet nigerianer eller noe annet.
Men siden de fleste med annen hudfarge enn min ikke viser meg fødselsattesten sin når de presenterer seg, slik at jeg kan si at det er en nordmann med foreldre født på Jamaica, så kan man vel få lov til å være nordmann, for eksempel
Vi som ødelegger kommunebudsjettet
Hvis min medfødte funksjonsnedsettelse hadde blitt oppfattet som positivt i Norge, da ville du fortsatt kunne sagt og skrevet at jeg er vanfør – uten at jeg reagerte. Men mennesker med ulike, både synlige og usynlige, funksjonsnedsettelser ses på som:
* de som gjør boliger dyrere fordi vi krever heiser og mulighet for å komme på do, og at vi har behov for universelt utformede studentboliger for å kunne studere..
* de som ødelegger kommunebudsjettet fordi vi har behov for daglig assistanse, og krever å bruke retten til å gå på nærskolen med mer.
* som gjør at busser og tog og fly blir dyrere fordi mennesker med rullestol skal kunne bruke dem
osv.
Fordyrende og forstyrrende folk
Nå må det også sies at det som gjør hverdagen brukbar for oss, gjør det enklere for dere som ikke har de samme behovene, men det er en annen skål.
LES OGSÅ: TAR GJERNE «SKYLDA» FOR HØYERE BOLIGKVALITET
Fordi vi oppleves som fordyrende og forstyrrende innbyggere oppfattes de ordene som blir brukt om oss som stigmatiserende. Ennå har ikke samfunnet gitt oss lov til å bli med på å bygge landet, men vi hindres av dårlige holdninger og menneskeskapte barrierer. Vi ses ikke på som de enkeltpersonene vi er – men som grupper av mennesker med negative særtrekk. Jeg sier ikke at alle ser slik på oss, jeg snakker om samfunnet generelt.
Flykte fra ordene
Når jeg sier at jeg har en bevegelseshemning, setter det i gang tanker hos deg, og du plasserer meg ganske raskt i gruppen som alltid klager over at vi ikke kommer inn eller ikke får eller… Hvis jeg hadde sagt at jeg hadde rødt hår, så ville du ha tenkt at jeg enten har temperament eller har vært hos frisøren, men du ville ikke automatisk ha plassert meg i en bås med ordet «problem» som fellesnevner. Det er vel det som har gjort at ordet «rødhåret» har overlevd flere hundre år, at konsekvensen ved å være rødhåret ikke medfører noe negativt.
Det hjelper ikke å forsøke å løpe fra ordet åndssvak hvis vi ikke endrer den plassen vi gir dem i samfunnet, endrer holdningene som gjør at vi flytter dem fra bolig til bolig fra sysselsetting til aktivisering som om de var brikker i et økonomisk spill.
Vi kan forsøke å flykte fra ordene, men innholdet innhenter oss slik at vi igjen og igjen skifter ord.
Jeg husker jeg var med på en konferanse i Nores Handikapforbund for en del år siden. Temaet var bruk av ord, hvilke ord skulle komme på fy-listen? Det var fornøyelig. Vi diskuterte i tre dager, sentrale tillitsvalgte, om vi skulle være funksjonshemmet, ha en funksjonsnedsettelse, være et menneske med funksjonsnedsettelse eller være et menneske med nedsatt funksjonsevne. Selv jeg rører ofte og blander ordene og bruker feil benevnelse på meg selv så det er ikke noe rart at journalister gjør det.
Et godt råd
Men jeg har et råd:
Når media gir et positivt bilde av dem som etter nøye vurdering hos helsevesenet og Nav har fått uføretrygd som kompensasjon for at de enten har behov for ikke å være i arbeid eller ikke har funnet noen arbeidsgivere som har turt å satse på dem …
Når politikere slutter å mistenke oss for ikke å gidde å jobbe, eller at vi juger på oss en funksjonsnedsettelse for å få bil fra Nav og at vi bruker tekniske hjelpemidler som kunstinstallasjoner i våre hjem …
Når planleggere i stat, fylker og kommuner, og byggherrer forholder seg positivt til universell utforming og en masse andre ting …
Når alt det er på plass, da kan dere kalle meg hva dere vil.
Det er fordi jeg da har min rette plass i det samfunnet jeg mener jeg er et fullverdig medlem av.
Men til det skjer, så kommer dere til å se at den listen journalisten henviser til bare blir lengre og lengre, fordi grupper som oppfattes negativt igjen og igjen vil lete etter ord som gjør det enklere å leve med.
LES OGSÅ: – ET HANDIKAP KAN GJØRE DEG SNILLERE
