Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Marianne sitter i en møtesal omgitt av mennesker.
LIKESTILLINGSKAMP: Marianne Knudsen tar et oppgjør med forestillingen om at det er noe galt med henne og andre funksjonshemmede. (Arkivfoto: Ivar Kvistum)

Det er ikke noe galt med meg

MENINGER: Mange ungdommer med funksjonsnedsettelser vokser i dag opp med tanken om at de ikke passer inn, ikke hører hjemme i samfunnet, at det er noe galt med dem. Men det er samfunnet det er noe galt med, skriver Marianne Knudsen.

Av Handikapnytt
Publisert 09.11.2018 12:31

Her sitter jeg hver dag. Jeg sover her, spiser her og lever her. I min triste tilværelse. Jeg har vært lenket til rullestolen siden jeg var åtte år. Jeg er så syk at jeg skrumper inn, snart er jeg rullestolen.

Rullestolen er elektrisk, og det er fordi jeg er ganske så grønnsak. Jeg kan jo ikke engang trille den selv.

Jeg er mye inne, av og til tar støttekontakten med meg ut. Det er hyggelig. Det handler om å nyte dagene, jeg har jo ikke et så veldig langt liv. Et liv fullt av sykdom og pleieuniformer.

Jeg har aldri drukket, aldri gjort noe jeg angret på og hvert fall ikke hatt sex. Kommer sikkert aldri til å ha det heller. Kjærlighet er ikke noe jeg tenker på.

Jeg er funksjonshemmet og lever som en funksjonshemmet gjør. Det er det livet jeg har fått. Fordi det er noe galt med meg.

Mange som kjenner meg ville sikkert ha begynt å le av dette eller blitt litt provosert.

Men sannheten er at mange ikke ler, og altfor få blir provosert. Fordi dette bildet av funksjonshemmede er en realitet.

«Funksjonshemmede er mindre intelligente», «funksjonshemmede blir tørket i ræva av folk i pleieuniformer», «funksjonshemmede er triste hele tiden», «lenket til rullestolen», «funksjonshemmede lever ikke lenge».

Dette er stereotyper. Dette er fordommer. Dette er forestillingen om livet man lever som funksjonshemmet i dag.

På 1970-tallet trodde man homofili var en sykdom. I dag er det utenkelig. Jeg er heller ikke syk, fordi jeg er funksjonshemmet. Jeg har en funksjonsvariasjon. En funksjon som skiller seg ut fra resten av majoriteten.

På 1970-tallet trodde man homofili var en sykdom. I dag er det utenkelig. Jeg er heller ikke syk, fordi jeg er funksjonshemmet. Jeg har en funksjonsvariasjon. En funksjon som skiller seg ut fra resten av majoriteten.

Det er ikke dermed sagt at jeg trenger egne transportordninger, egne skoler og egne områder. Funksjonshemmede er også en del av likestillingskampen. Likestillingsbevegelsen.

Under raseskillet i Sør-Afrika ble en mørk mann spurt: «Hvorfor drakk du ikke bare av den fontenen som var for de hvite?» «Fordi det var helt utenkelig.» svarte han.

Vi lever i 2018 og tenker at det er helt utenkelig at funksjonshemmede er vanlige borgere.

1 av 3 opplever hatefulle ytringer. 80 prosent av skolene er ikke tilrettelagte i Norge i dag, og 90 prosent av boligene er heller ikke universelt utformet.

Dette er diskriminering, men det blir en usynlig kamp. Det begrunnes ofte i omsorg: «Det er det beste for …» «Det er noe galt med de som står utenfor samfunnet.»

Men det er ikke meg det er noe galt med fordi jeg ikke kommer meg inn på bussen, det er bussen som ikke er tilrettelagt for alle.

Men det er ikke meg det er noe galt med fordi jeg ikke kommer meg inn på bussen, det er bussen som ikke er tilrettelagt for alle.

Mange ungdommer med funksjonsnedsettelser vokser i dag opp med tanken om at de ikke passer inn, ikke hører hjemme i samfunnet, at det er noe galt med dem.

Men det er ikke noe galt med oss fordi vi har en funksjonshemning. Det er samfunnsskapte barrierer som skaper hemningen.

For 60 år siden var det vanlig å tenke at kvinner ikke var intelligente nok til å være i politikken. På samme måte er det i dag en myte at funksjonshemmede er en byrde for samfunnet.

Jeg har ikke spesielle behov, jeg er ikke noe som folk kan lese seg til i lærebøker. Jeg er ikke en egen art. Jeg er et menneske. Et menneske som av og til spiser kake til middag, som sovner i forelesning, som har one-night stand med den feile fyren, som dummer seg ut etter en drink for mye.

Jeg gjør mange feil, men jeg er også en ressurs, nestleder i Norges Handikapforbund Ungdom, dedikert og engasjert på vei inn i høyere utdanning.

Også jeg er funksjonshemmet.

Likestillingskampen er nå og jeg er klar, men jeg kan ikke klare det alene. Vi må jobbe på lag, og jeg har en drøm at om 50 år kan vi tenke tilbake på 2018 og tenke at det var utenkelig, det som i dag er realitet.

Marianne Knudsen
Nestleder i Norges Handikapforbunds Ungdom


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.