Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Direktørene fikk en aha-opplevelse da de fulgte en rullestolbruker på bussen
Direktørene fikk en aha-opplevelse da de fulgte en rullestolbruker på bussen
Toppledelsen i kollektivselskapet Ruter fikk se med egne øyne hvordan funksjonshemmede opplever å reise med buss, trikk og bane.
Kvinnen med den manuelle rullestolen har tatt oppstilling ute på perrongen på Jernbanetorget T-banestasjon. Hun kaster et raskt blikk mot informasjonstavlen som viser når neste bane kommer.
Med en pekefinger dytter hun proppen i øret kjapt på plass. Hun snakker lavt inn i mikrofonen på ledningen som hun har plassert tett inn mot munnviken så ingen rundt henne hører.
T-banen kommer dundrende ut av tunellen og bremser opp ved perrongen. Kvinnen triller rutinert om bord.
Men hva er dette? Noen følger etter henne. På diskre avstand. En mann og en kvinne har gått om bord og holder åpenbart øye med kvinnen, uten å gi seg til kjenne.
Begge setter seg i den nesten tomme T-banevognen, et par meter bortenfor kvinnen i rullestol, som fortsetter å snakke lavt i telefonen. De har ansiktene vendt mot henne, men sier ingenting, bare lytter taust til mobiltelefonene sine.
Har de onde hensikter? Skal hun kidnappes? Er dette en scene i en spionfilm?
Skygger på hjul
Det er ingen av delene. Kvinnen i rullestolen heter Ingrid Njerve og er for anledningen funkiscoach på et kurs som Norges Handikapforbund holder for toppledelsen i kollektivtransportselskapet Ruter.
De to som følger etter henne, er Marit Westvig og Bjørn Auglend, henholdsvis juridisk direktør og HR-direktør i selskapet.
De to følger med på Ingrids reise rundt i Oslo med en kollektivtransport som deres egen arbeidsgiver står ansvarlig for. De er med for å lære hvordan en slik reise arter seg for en person med nedsatt funksjonsevne, i Ingrid Njerves tilfelle en manuell rullestol.
For at situasjonen skal bli så realistisk som mulig, holder de seg på avstand.
SKYGGET PÅ T-BANEN: Marit Westvig og Bjørn Auglend later som de er helt vanlige passasjerer med en uvanlig forkjærlighet for mobiltelefonene sine. Tilsynelatende kjenner de ikke kvinnen i rullestol.
Talestrøm om tankearbeid
Ved hjelp av telefonen forteller hun dem hva hun fortløpende opplever, hvilke utfordringer hun møter og alt hun må tenke på underveis for å kunne ta seg fram.
Når trappene ned til T-banestasjonen er rett fram, hvor er det sannsynlig at hun finner rampen hun kan bruke? Hvor bratt er den?
Når hun står på en bussholdeplass og venter, vil sjåføren se henne og ta ut rampen slik at hun kommer på bussen?
Og vil han ta tak i rullestolen og dytte henne om bord, slik at hun risikerer å miste kontrollen og velte? Det er godt ment, men det er aldeles ikke greit.
Ruter-direktørene blir vitne til at dette skjer på Ingrids rundreise i Oslo. En sjåfør tar ubedt tak i rullestolen og gir Ingrid et dytt opp rampen.
Og når hun skal av, vil han senke bussen så høydeforskjellen til fortauet blir mindre? Vil han svinge bussen helt inntil fortauskanten, eller er han så redd for å skrape opp felger, dekk og karosseri at det blir en avstand som det er mulig for henne å bli sittende fast i? Det kan være farlig.
Ingrid setter ord på alt sammen, hver tanke hun tenker underveis på turen som går med T-bane fra Jernbanetorget til Brynseng, med buss videre til Carl Berners Plass, ny buss videre til Nationaltheatret og deretter med det vanskeligste transportmiddelet av dem alle om man bruker rullestol: trikk tilbake til utgangspunktet.
Det usynlige tankearbeidet
Det er særlig dette usynlige tankearbeidet som Ingrid Njerve kontinuerlig forteller om i sanntid gjennom telefonen, som gjør inntrykk på dem som følger etter henne.
– Jeg har fått se hvor mye krefter det tar og hvor mye planlegging som må til når man skal ut og reise kollektivt med nedsatt funksjonsevne, for eksempel som rullestolbruker, sier Ruters juridiske direktør Marit Westvig når rundturen med både T-bane, buss og trikk er over.
Jeg har fått se hvor mye krefter det tar og hvor mye planlegging som må til når man skal ut og reise kollektivt med nedsatt funksjonsevne.
– Hele tiden må Ingrid tenke logisk for at det skal fungere for henne. Og da er hun avhengig av at også systemet er logisk, legger hun til.
Hennes kollega, HR-direktør Bjørn Auglend, merker seg at tilgjengelighetsløsninger som fungerer på papiret, ikke nødvendigvis fungerer like godt i det virkelige liv.
– Jeg innser at vi godt kan sette godkjentstempel på løsninger som er «innenfor» i forhold til både lover og forskriftskrav, men som likevel ikke er praktiske. Derfor er det viktig at vi har fokus på å gjøre ting praktisk, sier han.
Klikk på bildene i galleriet for å forstørre dem:
BRATT: Stigningen opp fra T-baneperrongen på Brynseng er i bratteste laget for en manuell rullestol. Med elektrisk rullestol ville det vært uproblematisk, men da støter man på andre hindringer.
SERVICE: Alle bussjåførene Ingrid Njerve møtte på denne turen tilbød å legge ut rampen, selv om hun med sin lette, manuelle stol og sterke overkropp ikke alltid trenger dem. Hun merker seg at det har skjedd en endring til det bedre.
JEG SKAL AV: Noen sjåfører spør hvor hun skal av allerede når hun kommer på, slik at de kan planlegge.
FEIL VEI: Ingrid Njerve liker ikke rullestolplassene på bussen som tvinger henne til å sitte mot kjøreretningen. Hun opplever at det er vanskelig å holde balansen når hun ikke kan ha øynene på veien.
MIND THE GAP: Et kritisk øyeblikk når man som rullestolbruker skal av bussen.
LAVGULV: Langt fra alle Oslo-trikkene har lavgulv som denne. Det skal det bli endring på, men foreløpig er det avganger Ingrid ikke kan benytte.
Funkiskompetanse
Det er akkurat disse reaksjonene som kursholderne var ute etter å lokke fram hos Ruters toppledelse gjennom NHFs kurs i «funkiskompetanse». Det har vært mye viktigere enn å peke på konkrete brister og mangler i kollektivtransportens universelle utforming. For dem er det alltids mange nok av uansett.
– Vi ville få dem til å forstå at passasjerer med funksjonsnedsettelser ikke kan slappe av når de sitter på bussen. De sitter på vakt, for det er så mange vurderinger de må ta hele tiden for at det skal fungere, sier Ola Harald Svenning, organisasjonskonsulent i NHF Oslo og ansvarlig for kursopplegget sammen med kollega Monica Haugen, interessepolitisk rådgiver i NHF sentralt.
Kurset kom i stand da Ruter selv tok kontakt med NHF for å få hjelp til å oppfylle sine egne mål om sosial inkludering.
Prosjektet «Bærekraftig bevegelsesfrihet for alle» skal handle om å virkeliggjøre en ambisjon om «å tilby opplevelsen av bærekraftig bevegelsesfrihet til alle uavhengig av alder, kjønn, funksjonsevne, rase, etnisitet, nasjonal opprinnelse, religion, og økonomisk eller annen status», for å låne formuleringene i selskapets årsrapport for 2020.
På kort sikt handler det om å øke innsikten i ulike utfordringer som funksjonshemmede har når de skal bruke Ruters tjenester. Dessuten vil selskapet endre holdninger og prosesser i Ruter for å skape bedre tjenester for funksjonshemmede – og dermed alle andre.
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
Handikapforbundet ble trukket tett inn i prosjektet.
– For oss var dette en helt ny måte å jobbe på. Vi er vant til brukermedvirkning, men nå hadde vi plutselig en representant i styringsgruppa for prosjektet, forteller Ola Harald Svenning.
Og en av ideene som kom opp, var å lage en samling for lederne i Ruter. Bakgrunnen var en erkjennelse av at lederne i bedriften manglet mangfoldskompetanse.
– Så da tenkte vi at de måtte få møte mennesker som de kunne lære av. Vi lot lederne i Ruter møte funksjonshemmede, ikke nødvendigvis for å snakke om ramper og universell utforming, slik man pleier. Men for å snakke om livet. Vi ville at lederne i Ruter skulle åpne seg følelsesmessig, sier Svenning.
HER SKAL JEG AV: Men er bussen senket, og hvor stor avstand er det til fortauet?
Møte med Amir ble endringsprosjekt
Et møte med rullestolbruker Amir Hashani i et debattstudio i NRK ble starten på en prosess som skal forandre Ruter.
– Vi skal endre måten vi tenker på, i hele organisasjonen og i hele den utvidede kollektivtrafikkfamilien. Det handler om bevissthet og forståelse for hva bevegelsesfrihet faktisk betyr. Vi skal utfordre måten vi snakker og tenker om ulikhet på, for å skape grobunn for faktiske forbedringer i kundereisen, sier administrerende direktør Bern Reitan Jenssen i Ruter.
Vi skal endre måten vi tenker på, i hele organisasjonen og i hele den utvidede kollektivtrafikkfamilien.
Mange kjenner historien om hvordan Amir Hashani opplevde å ikke få være med bussen. Det ble en mye omtalt mediesak i fjor. Kurset i funkiskompetanse for Ruter-ledelsen er en direkte følge av den hendelsen.
Les mer: SISTE BUSS KJØRTE FRA RULLESTOLBRUKER – FÅR BEKLAGELSE
– Du har selv deltatt i kursopplegget og møtt funkiscoachene. Hva er den viktigste erfaringen og kunnskapen du tar med deg videre i livet og jobben?
– Jeg var med svaksynte Elise Christiansen på en bussreise som del av kurset. Hun kommer seg med bussen til slutt, men først etter mye ubehag. Stresset var jo konstant! Finner jeg rett holdeplass og rett buss? Kommer jeg meg av når jeg skal? Det som slo meg, var at enkelte hindre som skaper stress for en svaksynt som Elise, også er en utfordring for meg – særlig på steder der jeg ikke er vant til å ferdes. En av de viktigste tingene jeg tok med meg fra denne dagen, var at det som er helt nødvendig for noen, kan være nyttig for oss alle, svarer Ruter-direktøren.
Prosjektet har startet på toppen med direktørene, fortatt med ledere og mellomledere. Men det stopper der. Alle avdelinger er invitert til å gå på kurs. Neste år går man videre med operatørene og sjåførene deres.
– Her snur vi alle steiner, ikke bare i toppen. Vårt mål er at det skal bli en selvfølge at vi tenker «alle» i alt vi gjør, sier Bernt Reitan Jenssen.
***
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Handikapnytt 06/21.
Som medlem i Norges Handikapforbund mottar du magasinet seks ganger i året. Abonnementet er inkludert i medlemskontingenten.
Klikk her for å bli medlem.
