Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Om uflaks, ramper og psykopater
MENINGER: Mener Bård Ylvisåker faktisk at man ikke skal tilrettelegge så mye for funksjonshemmede, eller er det et forsøk på humor - og hvor er i så fall humoren, spør NHFs politiske rådgiver Camilla Huggins Aase i dette debattinnlegget.
- Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Som bergenser har jeg vært Ylvis-fan lenge, faktisk siden tilbake til 90-tallet en gang da jeg så Vegard spille kokk i Fana Skoleteaters revy (en skole som forøvrig var kjemisk fri for ramper og heiser, jeg måtte bæres opp et hav av trapper for å få med meg forestillingen).
Det som har vært Ylvis’ suksessoppskrift har vært at de tuller mest med seg selv, litt med den norske folkesjelen, og hvis de sparker noe sted, så sparker de oppover. Helt til nå, der Bård gjestet podcasten «Kladden har dævva», og kommer med følgende betraktning: «Jeg synes ikke man skal tilrettelegge så mye for handikappede. De hadde uflaks, sorry. Det kan ikke gå bra med alle. Jeg kjenner jeg kommer til å angre på at jeg sier dette. Det er jo det problemet jeg føler vi har nå, at alle mener at alle skal ha rett og mulighet til alt. Det går jo ikke. Noen ganger blir du lam. Det gikk dessverre ikke bra med deg (…) Du må gi noe i retur om jeg skal gidde å bruke pengene mine på rampe.» Han legger til at han ikke har noen venner i rullestol.
Nå er Bård komiker, og jeg og mange av mine med-funkiser ble usikre – mener han faktisk dette eller er det et forsøk på humor? Og hvor er i så fall humoren?
Grunnen til at vi lurte, og derfor også hvorfor dette forsøket på humor feiler, er nettopp fordi dette er sånn vi blir altfor ofte blir møtt i samfunnet. Vi blir sett på som kravstore når vi gjerne vil ha tilgang til de tingene andre tar som gitt å komme inn på, som for eksempel butikker, restauranter, stand-up show, eller skolerevyer for den saks skyld.
En gang jeg havnet i avisen fordi jeg ikke fikk være med bussen med rullestolen min, kokte kommentarfeltet over av folk som mente «Jeg burde forstå at jeg var funksjonshemmet og ikke kunne være med på alt». For å klargjøre, det jeg ba om var ikke å dra på topptur til Himalaya med 25 assistenter, men å kunne reise kollektivt hjem fra jobb – slik som andre tar som en selvfølge.
Holdninger om at vi bør holde oss hjemme og ikke skape så mye bry lever altså i beste velgående ute i samfunnet. Også på steder der man burde kunne forvente at ting er på stell, som i offentlige bygninger, går det ofte galt. I forrige uke skulle jeg holde et innlegg om menneskerettigheter for statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik i utenriksdepartementet. Innlegget måtte jeg holde i bunnen av en trapp, siden trappeheisen ikke virket. Det er jo faktisk ganske ironisk at hun som kommer for å snakke om funksjonshindredes rettigheter ikke en gang kommer seg fysisk inn på møterommet. Å spøke om det er altså fullt mulig, men da må det fremgå fra konteksten at det er det man gjør – og det var ikke tilfellet med Bård i podcasten forleden.
Min med-funkis Torstein Lerhol lurte også på om dette var en spøk eller ikke, og gikk rett til kilden og spurte Bård selv. Han fikk følgende svar: «Hvis man ikke unner funksjonshemmede alle ramper i verden så er man jo stein psykopat. Jeg var muligens uklar sånn sett siden du og flere lurer på standpunktet mitt, men jeg syntes det var morsomt og hardt å si at jeg mener at man ikke skal tilrettelegge for funksjonshemmede.»
Jeg tror ærlig talt Bård ikke visste bedre. Han vet ikke at verden består av folk som er ifølge ham er stein psykopat og ikke unner folk en rampe – i alle fall hvis det koster dem noe selv å få den på plass. Men slik er det dessverre, og kanskje ville Bård visst det om han hadde noen venner som satt i rullestol. Det kunne han kanskje hatt om jeg ikke måtte velge bort Fana Gymnas til fordel for Sandsli den gangen på 90-tallet på grunn av manglende tilrettelegging. Derfor trenger vi uendelig mange flere ramper, universelt utformede løsninger og generell godvilje fra folk flest, slik at vi også kan delta i samfunnet på linje med andre. Og hvem vet, Bård, kanskje legger noen av oss også igjen penger på Ylvis’ neste live show, så får du noe i retur også?
Camilla Huggins Aase,
politisk rådgiver i Norges Handikapforbund
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
