Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Svær i kjeften

Av:
Publisert 11.12.2012 12:45
Sandra Borch med vinterjakke.
Mange har sterke meninger om Sandra Borch. Ikke alt har vært like hyggelig, og noen ganger har det stormet. (Foto: Tore Fjeld)

Hun har med egen ølkasse på møter, taler sin egen partileder midt i mot, mener norsk ungdom er late og at ingen som har lappen bør få uføretrygd. Senterungdomsleder Sandra Borch er kanskje lita og søt, men du verden så stor i kjeften.

TEKST BJØRNHILD FJELD

Første gang den 142 centimeter høye Sp-representanten Sandra Konstance Nygård Borch skulle opp på talerstolen i kommunestyret i Lavangen var det ingen som hadde tenkt på at hun måtte ha noe å stå på. Det lå en ølkasse bakerst i lokalet, den fikk duge.

Siden har ølkassa fulgt henne, og hun er blitt kjent i det politiske miljøet som «hun lille blonde med ølkassa».

Om å bli politiker

Ledere i Senterpartiets ungdomsorganisasjon pleier å komme og gå og stort sett forbigås i stillhet av andre enn spesielt politisk interesserte. Men det var før Sandra Borch ble valgt til leder. I løpet av det drøye året hun har vært sjef, har det stadig stormet rundt Senterungdommen.

Til tross for dette sier Sandra at hun ikke ser for seg en fremtid som rikspolitiker.

− Jeg har bare tenkt å bo i Oslo og være leder i Senterungdommen i ett år til. Så skal jeg hjem til Tromsø og ut i det vanlige arbeidslivet. Jeg har gått fem år på juss, og har tenkt å bruke utdannelsen min. Men fordi jeg ikke har tenkt å bli i politikken, kan jeg også være frittalende. Jeg trenger ikke å være snill med noen fordi det kan gi meg fordeler, sier hun, og ber om å bli trodd på at hun ikke har politiske ambisjoner utover å bli valgt inn i kommunestyret i Tromsø i 2015.

Den politiske karrieren til ungdomspolitikeren startet ved en tilfeldighet. Sp-ordføreren i Lavangen manglet folk på lista til kommunestyrevalget i 2007.

Han ringte til Sandras far, som er gårdbruker. «Nei, men du kan høre med Sandra», sa faren, som gjennom diskusjonene ved kjøkkenbordet hadde sett at han hadde en lovende politikerspire i huset.

Men da ordføreren ringte til Sandra, sa hun blankt nei.  Hun var ikke interessert i politikk, dette var virkelig ikke noe for henne. «Har du tenkt godt på det?» spurte faren. Og hun måtte innrømme at det hadde hun ikke. Så da satte hun seg ned og gikk gjennom partiprogrammene, og konkluderte med at Senterpartiet, det stemte bra med det hun sto for. Så hun ombestemte seg, kom på lista og ble kommunepolitiker.

Uten den telefonen fra ordfører hadde hun neppe blitt politiker sier hun i dag.

Om late ungdommer

De siste månedene har Sandra blitt kjent for det norske folk som en svært frittalende ung dame. Hun har for eksempel sagt, og mener fortsatt, at det finnes alt for mange late ungdommer i Norge som foretrekker å ligge på sofaen og motta penger fra Nav fremfor å jobbe.

− Jeg mener ingen under 40 år skal få uføretrygd, med mindre de virkelig ikke kan jobbe. Og det skal mye til. For meg skurrer det for eksempel når jeg ser noen som kan kjøre bil, og samtidig har uføretrygd. Har du lappen, kan du jobbe. Velferdsstaten er et spleiselag, det er viktig at alle bidrar. Noen kan kanskje ikke jobbe i fulle stillinger, det forstår jeg. Men de aller, aller fleste klarer å jobbe i reduserte stillinger. Det tror jeg er bra både for den enkelte og for samfunnet.

Om funksjonsnedsettelsen

Sandras egen funksjonsnedsettelse, kortvoksthet, skyldes en diagnose. Den har hun aldri brydd seg om. Hun vet ikke en gang hva den heter. Hun har ikke vondt, hun er bare lita, så det er ikke noe hun tenker så mye på.

Ikke kjenner hun årsaken, men det hun vet, er at han hun kaller pappa ikke er den biologiske faren hennes. Hennes kjødelige far jobbet på en båt som ble utsatt for stråling etter Tsjernobyl-ulykken, så det kan ha noe med det å gjøre.

Nå mener hun at kortvokstheten er en fordel. Folk legger merke til henne fordi hun er annerledes. Kanskje blir hun en mer interessant politiker. Men hun er ikke med på at det skal gis spesialfordeler til henne fordi hun tilfeldigvis er bare 142 centimeter høy.

− Foreldrene mine lot meg aldri slippe unna selv om ting var vanskeligere for meg. Jeg måtte rydde ut av oppvaskmaskin selv om jeg måtte klatre opp på benken for å nå opp til skapene. Det var ikke snakk om å bli kjørt når jeg skulle på besøk til venninner. Og det var aldri skutertransport når vi skulle på hytta på fjellet. Jeg måtte bære sekken selv og gå, som de andre.

Om feige arbeidsgivere

Nå takker Sandra foreldrene sine fordi de aldri lot henne få særbehandling, aldri brukte kortvokstheten som en unnskyldning for at hun ikke kunne klare ting. Det samme kravet synes hun skal stilles også til andre med funksjonsnedsettelser.

Samtidig er hun klar over at mange funksjonshemmede sliter med å få jobb. Mange arbeidsgivere er redde for å ansette dem, fordi de tror at de ikke er i stand til å jobbe. Dette mener hun er en stor misforståelse.

− Vi har en i Senterungdommen som heter Torstein Lerhol. Han veier 17 kilo og klarer ikke annet enn å ligge. Men hjernen hans fungerer som bare det; han er den smarteste fyren jeg vet om. Han ønsker mer enn noe annet å jobbe. Men ingen tør ansette ham.

Torstein Lerhol har tidligere uttalt at hans drømmejobb er bak skranken på Nav.

Og går det som Sandra vil, kan kanskje flere få jobb i landbruket i fremtiden. Hun synes nemlig ikke noe om at vi importerer mye av maten vi spiser fra andre land.

– Verdens rikeste land bør kunne brødfø sin egen befolkning. Vi vet aldri hva som skjer fremover, verken med klima eller andre ting. I stedet for å kjøpe maten fra fattige land, bør vi heller gi mer bistand, slik at de kan lære seg å produsere sin egen mat selv, mener Senterungdommens leder.

Om oppveksten

Da Sandra var yngre, var kjøpesentre det verste hun visste, til tross for at hun elsker å shoppe og etter eget utsagn bruker noen tusen i måneden på klær. For folk glodde. Særlig barn. Det var lenge vanskelig for Sandra å forholde seg til barn hun ikke kjente. Derfor valgte hun å ta seg jobb som lærervikar på skolen i Lavangen. For å venne seg til barn. Foreldrene mente det var lurt.

− Barn synes jo det er veldig rart at jeg er så lita. «Du er lita, men du er en voksen», er en ganske vanlig kommentar.

Før hun ble lærervikar, jobbet hun på nærbutikken. For å nå opp i hyllene ordnet sjefen med en blå kasse med navnet hennes på.

− Lavangen er et fantastisk sted å vokse opp. Tusen innbyggere og et utrolig inkluderende miljø. Vi var åtte stykker i klassen, sju jenter og en gutt, forteller hun.

− Hvordan var det for gutten?

− Han vet hvordan han skal behandle damer!

Sandra var som alle andre i klassen. Hun spilte fotball, og er fortsatt en svoren fotballsupporter.

Om ryggoperasjonen

10 av Sandras 142 centimeter kom etter en ryggoperasjon hun gjennomgikk som 13-åring. Ryggen var 78 grader skjev. Hvis det ikke ble gjort noe, ville hun høyst sannsynlig blitt som sengeliggende i løpet av få år.

Alternativene var å gå med korsett 23 timer i døgnet i tre år, eller operasjon. Det tok et par dager før Sandra bestemte seg for at hun ville opereres.

− Det var en veldig komplisert operasjon, med stor risiko. Men for meg var det uaktuelt å gå med korsett i tre år.

Hun måtte til Rikshospitalet i Oslo for å opereres, og hele klassen kom på besøk. Vel hjemme igjen fikk hun seng i klasserommet slik at hun slapp å gå glipp av undervisning.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Sandra Borch sitter ved en gammeldags skolepult.

Da Sandra Borch begynte som lærervikar, brukte barna å bemerke at hun «var så liten til å være voksen». (Foto: Tore Fjeld)

Nå er ryggen rett, og det synlige sporet etter operasjonen er et langt arr langs den ene siden. Det sitter også 30 skruer i ryggsøylen. De 10 ekstra centimeterne betydde mye for selvtilliten. En operasjon til kunne gitt henne enda 10 centimeter. Men da ville hun ikke vært Sandra, sier hun selv.

Da det kom til at hun skulle velge utdannelse, sto det mellom juss og journalistikk.

− Fikk du noen gode råd om hva du burde velge, med tanke på at du er kortvokst?

− Jeg har aldri hørt noe særlig på hva andre mener om hva jeg skal gjøre. Men hadde jeg sagt jeg skulle bli sykepleier, ville nok mamma sagt at jeg måtte tenke meg om en gang til.

Om kalenderen

Under Sandras ledelse har Senterungdommens medlemstall økt fra under 1000 til dagens cirka 2000 medlemmer. Hun håper hun har bidratt til å vise folk at bygdeungdom ikke er trauste og triste, men tvert imot oppegående og trendy. Sandra har blant annet innført dresscode på møtene: Det er ikke lov å komme i rutete skjorte og lukte fjøs.

Senterungdommens kalender «+ Bygda», med lettkledde bilder av profilerte senterungdommer, har også fått massiv mediedekning. Mange har ment både mye og høyt om at unge politikerspirer kler av seg for å få oppmerksomhet.

Sandra blåser av kritikken. For det første synes hun ikke at de er særlig lettkledde på bildene. Dessuten er det bare kvinnene i kalenderen som har fått kritikk, mens folk synes det er helt greit med mannfolk i bar overkropp.

− Det morsomste med kalenderen er at den er utsolgt. Overskuddet går til et bistandsprosjekt i Tanzania, forteller hun.

Om hetsing

Både i forbindelse med kalenderen, og i andre sammenhenger, har Sandra fått merke at mange har sterke meninger om henne og det hun står for.  Det virker som noen finner det veldig provoserende at hun som kortvokst, blond, pen jente samtidig kan stikke seg frem og drite i janteloven.

Meldingene på bloggen hennes har vært stygge: «Du er pokker meg like dum som du er kort, Sandra!» «Det vises at du er både kort og blond!» «Du duger ikke til annet enn å spille inn pornofilmer!»

− Jeg lar ikke sånt gå inn på meg, men jeg tenker på unge jenter som blogger, og får sånne meldinger. Det virker som noen tror de kan tillate seg å skrive hva som helst på nettet, sier Sandra.

Hun tror også at noen automatisk sidestiller det å være funksjonshemmet, med å være mindre begavet. Når hun står frem som politiker, kan hun være med på å bryte ned forestillingene om at for å lykkes i livet, skal du passe inn i et A4-skjema.

− Jeg er som sagt ikke så opptatt av det at jeg er kortvokst. Jeg er den jeg er. Men for en stund siden satt jeg på en kafe, og da kom det en far til ei kortvokst jente og fortalte at det hadde betydd så mye for datteren hennes at jeg som kortvokst kunne nå så langt.  Det var sterkt å høre.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.