Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Den viktigste filmen du kan se i år
Stortinget kan ta to enkle grep for å sørge for at funksjonshindrede som Ella i «Min første kjærlighet», får mulighet til å leve et selvstendig, fritt og likestilt liv, skriver Simen Bondevik i dette innlegget.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Jeg har aldri sett en spillefilm før som har gjort så stort inntrykk på meg som «Min første kjærlighet». Filmen er ikke bare basert på én enkeltstående sann historie, men virkeligheten som veldig mange mennesker med nedsatt funksjonsevne lever i akkurat nå.
I filmen får Ella drømmen sin om en fri og selvstendig studietid knust. I stedet for å få innvilget brukerstyrt personlig assistanse slik at hun kan bo i en egen studenthybel, blir Ella plassert på institusjon. Her må hun følge institusjonens regler, plikter og begrensninger. I stedet for en studietid med frihet og fleksibilitet, blir hun tvunget i seng klokken 21 hver dag. Når medstudentene er på fest og knytter vennskap som varer livet ut, får Ella kveldsstellet utført av en fremmed på et sted hun ikke har lyst til å være.
Dette skjer fordi ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) ikke er god nok, og tilbudet varierer veldig fra kommune til kommune. I hjemkommunen Vang fikk Ella den assistansen hun trengte til å leve et aktivt og selvstendig liv, mens i Lillehammer fikk hun avslag og ble i stedet plassert på institusjon. Dagens BPA-ordning er i praksis et postkodelotteri, hvor postnummeret ditt avgjør hva slags liv du får muligheten til å leve.
Det trenger ikke å være slik. Politikerne på Stortinget kan ta to enkle grep for å sørge for at alle de menneskene som i dag utsettes for det samme som Ella, i stedet får mulighet til å leve et selvstendig, fritt og likestilt liv. For det første må BPA-ordningen flyttes til statlig nivå, slik at man blir behandlet likt uansett hvor i landet man bor. For det andre må BPA-ordningen forankres i et annet lovverk enn i dag, slik at BPA sikres som et reelt likestillingsverktøy og ikke bare en helse- og omsorgstjeneste.
«Min første kjærlighet» burde være obligatorisk for alle stortingspolitikere å se. Etter at man har sett filmen og fått innblikk i den virkeligheten mange av de av oss med nedsatt funksjonsevne lever i, kan jeg vanskelig forstå hvordan en fortsatt kan motsette seg å gjøre de nødvendige politiske vedtakene for å sikre folk med assistansebehov et verdig liv.
Dette handler til syvende og sist om frihet og rettigheter. Friheten til å studere, bo og leve livet sitt på lik linje med resten av befolkningen. Disse rettighetene og frihetene bør ikke begrenses ut fra hvilken kommune du bor eller hvilken saksbehandler du møter på. Politikerne på Stortinget bør så raskt som mulig flytte BPA-ordningen til statlig nivå og forankre BPA-ordningen i et nytt lovverk som sikrer BPA som et reelt likestillingsverktøy.
Av: Simen Bondevik,
samfunnsdebattant og vararepresentant Oslo bystyre
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
