Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

portrett av Hadidja i fabrikklokalene.
FANT LYKKEN PÅ JOBBEN: Hadidja Kadida (23) fikk arbeid på tekstilfabrikken Fakhruddin Textile Mills Ltd. for fem år siden. Det innebar ikke bare at hun kom ut av isolasjonen og at hun fikk inntekt, men hun fant også kjærligheten på jobben. (Foto: Bengt Sigvardsson)

Bangladesh lever av tekstilindustrien – nå gir den jobb til funksjonshemmede

Jobben på tekstilfabrikken har gitt Hadidja (23) nye venner, egen inntekt – og den store kjærligheten.

Av Bengt Sigvardsson
Publisert 05.02.2018 20:02

Knitrelydene fra flere tusen halvautomatiske symaskiner slår mot oss inne på tekstilfabrikken Fakhruddin Textile Mills Ltd. i Gazupur midt i Bangladesh.

Ved en av maskinene sitter 23 år gamle Hadidja Kadida. Hun er lam i venstre bein som følge av febersykdom hun ble rammet av som spedbarn.

– Jeg sluttet på skolen allerede på barnetrinnet. Siden satt jeg bare hjemme, forteller hun.

Tekstilindustrien er Bangladesh’ viktigste inntektskilde. Den sysselsetter rundt fem millioner av landets 163 millioner innbyggere.

Vrangforestillinger i samfunnet

Til tross for at 10–15 prosent av befolkningen har en eller annen form for funksjonsnedsettelse, er de lenge blitt ekskludert fra arbeidsmarked og samfunnsliv.

Årsakene er mange. Ytterst få skoler, arbeidsplasser og transportmidler er tilgjengelige. Samtidig hersker en inngrodd vrangforestilling om at funksjonshemmede er ute av stand til å studere og jobbe.

– Tidligere var foreldrene mine irritert på meg. De syntes jeg var en belastning. I dag elsker de meg fordi jeg hjelper med penger, sier Hadidja Kadida.

Tidligere var foreldrene mine irritert på meg. De syntes jeg var en belastning. I dag elsker de meg fordi jeg hjelper med penger.

Nettverk for arbeid

I slutten av 2016 tilsluttet Fakhruddin-fabrikken og andre bangladeshiske bedrifter seg til den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen ILOs «Global Business and Disability Network».

Bedriftene i nettverket forplikter seg til å inkludere funksjonshemmede.

Hadidja sitter ved symaskinen

SELVSTENDIGHET: Hadidja sluttet på skolen og ble sittende hjemme. Jobben i tekstilindustrien ble hennes nøkkel til selvstendighet. (Foto: Bengt Sigvardsson)

Men Hadidjas isolasjon ble brutt tidligere enn dette. For fem år siden tok hun et tre måneder langt kurs i maskinsøm hos bangladeshiske CRP – Centre of Rehabilitation of the Paralysed.

– Etterpå fikk jeg jobb her. Det har forandret mitt liv. Jeg har fått inntekt og mange nye venner. Jeg har til og med truffet en mann som jeg har giftet meg med.

Lønningene ligger på mellom 540 og 780 norske kroner i måneden, noe som er minimumslønn i Bangladesh. Fabrikken har 4900 ansatte. Av dem har 56 nedsatt funksjonsevne.

– De fleste funksjonshemmede vet ikke hvordan de skal søke jobb. Før jeg kom i kontakt med CRP visste heller ikke jeg at vi kunne jobbe. Jeg tror til også at noen arbeidsgivere ikke vet at vi er like bra ansatte som andre, sier Hadidja.

Stor kunnskapsmangel

Abdul Kalam er personalansvarlig på fabrikken. Han skiver under på at informasjonen er mangelfull. 28 millioner bangladeshere lever under fattigdomsgrensen. De har stort sett ingen tilgang til moderne informasjonsteknologi.

– Særlig ute på landsbygda er det få som har tilgang til internett. TV er det beste mediet for å spre informasjon, sier han.

Det var da Abdul kom til bedriften i 2010 at man begynte å ansette funksjonshemmede. Tidligere hadde han jobbet andre steder der mange av de ansatte hadde nedsatt funksjonsevne.

– Min erfaring er at funksjonshemmede er mer lojale til bedriften og mer produktive enn folk flest. Dessuten er det en plikt å bidra til at alle skal integreres i samfunnet og få jobb, sier Abdul.

Min erfaring er at funksjonshemmede er mer lojale til bedriften og mer produktive enn folk flest. Dessuten er det en plikt å bidra til at alle skal integreres i samfunnet og få jobb.

Alt på fabrikken er tilpasset. Uteområdene er enten asfaltert eller dekket av gressmatter. Dette står i skarp kontrast til miljøet utenfor fabrikkportene. Der sprer et virvar av enkle salgsboder og boligskur seg ut over.

Veiene er uasfaltert og fulle av hull. I regnperiodene forvandles de til et gjørmehav. Siden ingen transportmidler er tilgjengelige, bor ansatte med funksjonsnedsettelser gjerne nær fabrikken.

– Mitt største problem er å ta meg til og fra jobben. Særlig i regntidene er det vanskelig, sier Hadidja.

De tre poserer i fabrikklokalene.

INDUSTRIARBEIDERE: Av totalt 4900 ansatte i Fakhruddin Textile Mills Ltd. utenfor Dhaka er det 56 funksjonshemmede. Tre av dem er Aktarull Kadida, Hadidja Kadida og Salma Kadida. (Foto: Bengt Sigvardsson)

Uframkommelig trafikk

I hovedstaden Dhaka er transportproblemene katastrofale. Byen har 19 millioner innbyggere.

Daglig flytter folk dit fra andre deler av landet på grunn av at den globale oppvarmingen setter stadig mer av Bangladesh under vann. Skur og annen uplanlagt bebyggelse skyter opp som sopp fra jorden i Dhaka.

Der holder National Grassroot Disability Organisations (NGDO) til. Dette er en paraply for 102 handikaporganisasjoner. Blant dem er det nasjonale rådet for kvinner med funksjonsnedsettelser (NCDW).

– Det er umulig å ta seg fram i rullestol i Dhaka. Jeg må ha noen med meg når jeg er ute, sier rådets leder, 24-årige Nasima Akhter.

De fleste fortauene er høye, mangler ramper og er fulle av skilt, gateselgere, søppel og andre hindringer. I veibanen er det en uendelig strøm av bilder, busser, pedaldrevne sykkeldrosjer og deres motoriserte motstykker: CNGs.

– Ingen busser er tilpasset. Det er lettest å ta seg fram med CNG og sykkeldrosjer, sier Nasima.

Blir holdt innendørs

Nasima ble lammet i beina av polio da hun var barn. Hun beskriver veien til arbeidslivet som et hinderløp.

– Jeg har aldri jobbet eller søkt arbeid. Det har kjentes meningsløst siden jeg ikke gikk på skolen da jeg var barn. Mange foreldre lar aldri funksjonshemmede barn begynne på skolen. De tilbringer i stedet all tid innendørs, forteller hun.

Nasima vokste opp i en landsby utenfor Dhaka og snakker ut fra egne erfaringer.

– Mine foreldre holdt meg inne fordi de manglet kunnskap om funksjonsnedsettelser. Men også fordi de skammet seg over meg, og fordi de var engstelige for at noe skulle hende meg om jeg var ute.

Mine foreldre holdt meg inne fordi de manglet kunnskap om funksjonsnedsettelser. Men også fordi de skammet seg over meg, og fordi de var engstelige for at noe skulle hende meg om jeg var ute.

Først da en internasjonal handikaporganisasjon satte i gang et prosjekt i landsbyen i 2005, ble det forandring. Da Nasima var 14, begynte hun på skolen.

– Snart er jeg ferdig med videregående skole og vil studere videre på høyskole. Senere håper jeg å finne en jobb der jeg kan fortsette å kjempe for våre rettigheter, sier hun.

Portrettfoto av Nasima Akthers.

FIKK IKKE GÅ PÅ SKOLEN: Foreldrene til Nasima Akthters (24) lot henne ikke få gå på skolen da hun var liten. I dag her hun president i det nasjonale rådet for kvinner med funksjonsnedsettelser (NCDW). (Foto: Bengt Sigvardsson)

Ond sirkel

I 2009 ratifiserte Bangladesh FN-konvensjonen for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Den ble integrert i «Loven om rettigheter og beskyttelse for personer med funksjonsnedsettelser» fra 2013.

Men likevel: På Nasimas skole er ingenting tilgjengelig. Det samme er tilfelle på de fleste arbeidsplasser.

– Det innebærer at mange funksjonshemmede ikke kan arbeide, sier Nasima.

Den største hindringen på arbeidsmarkedet er likevel negative holdninger. Paraplyorganisasjonen NGDO legger derfor stor vekt på å spre informasjon til allmennheten og å drive lobbyvirksomhet overfor myndigheter og arbeidsgivere.

– Det er en ond sirkel. Går man ikke på skolen, er det vanskelig å få jobb. Samtidig tror mange arbeidsgivere at vi ikke er i stand til å jobbe og synes det er et mas å tilpasse arbeidsplassene, sier hun.

NGDOs 42-årige programsjef Bashir Al Hossain mistet sitt høyre bein etter å ha blitt feilbehandlet på sykehus i 1986.

Han bekrefter det Nasima sier. Bashirs jobb er å formidle jobber til funksjonshemmede. I den senere tiden har han merket en positiv holdningsendring hos flere private bedrifter.

– Det har trolig spredd seg at funksjonshemmede er i stand til å gjøre alt om de får sjansen, sier han.

Det har trolig spredd seg at funksjonshemmede er i stand til å gjøre alt om de får sjansen.

Loven sier at fem prosent av ansatte i offentlig sektor skal være funksjonshemmede. Slik er det ikke. Mange myndigheter vet ikke engang om kvoteringen. Bashir spør seg hvordan lover kan settes ut i livet når ingen kjenner til dem.

– Loven sier for eksempel at et visst antall seter skal være reservert funksjonshemmede på offentlige transportmidler. Men det skjer ikke, fordi ingen vet om det, sier han.

Bildegalleriet under presenterer gate- og folkeliv i Bangladesh:

Telenor-selskap i jobb-nettverk

Bangladesh Business and Disability Network (BBDN) består av cirka 35 bedrifter i tillegg til funksjonshemmedes organisasjoner og andre frivillige organisasjoner.

Murteza Khan leder BBDN. Han sier at bedriftenes viktigste rolle er å skape jobber, mens organisasjonenes oppgave er å spre informasjon om nettverket og formidle arbeidskraft.

– Vi holder også seminarer og workshops for bedriftseiere om funksjonsnedsettelser og inkludering, sier Murteza.

Mobilselskapet Grameenphone er blant bedriftene som har sluttet seg til BBDN. Dette er et datterselskap av norske Telenor. Fordi det er så kort tid siden selskapet sluttet seg til nettverket, ønsker ikke Grameenphone å medvirke i denne reportasjen.

Fokus på gode eksempler

Murteza Khan spår at flere selskaper snart vil slutte seg til BBDN. Responsen er gjennomgående positiv. De som ikke ønsker å være med, sier det er fordi lokalene deres ikke er tilgjengelige.

– Andre er redde for å mislykkes. Men vi henger oss ikke opp i unnskyldningene. I stedet fokuserer vi på de gode eksemplene, sier han.

Ingen offentlige virksomheter har sluttet seg til nettverket. Men BBDN skal snart begynne å arrangerer messer rundt i landet. Håpet er å lokke tjenestepersoner fra regjeringsapparatet dit.

Murteza understreker at dette ikke handler om veldedighet. Til syvende og sist er det profitt som er målet for private selskaper.

– I begynnelsen er det kanskje slik at noen blir med for å vise goodwill. Men også fordi det faktisk er flere fordeler. Et av tekstilindustriens største problemer er at ansatte ofte bytter arbeidsplass. Funksjonshemmede er mer lojale og blir ofte værende på arbeidsplassen. De tar også sikkerhetsforskriftene på største alvor. I alminnelighet er de mer produktive og tar ikke like mange pauser som andre, sier han.

Funksjonshemmede er mer lojale og blir ofte værende på arbeidsplassen.

Ut av fattigdom

En annen drivkraft er FNs bærekraftsmål, der fattigdomsbekjempelse er et av delmålene. For å oppnå det, er det viktig å integrere grupper som ofte blir ekskludert i utviklingslandene, for eksempel kvinner, etniske minoriteter og funksjonshemmede.

– Men folk må også få utdanning i de sektorene der det er størst etterspørsel etter arbeidskraft, sier han.

Derfor har utdanningssystemet et stort ansvar. Også offentlige transportmidler må tilpasses slik at funksjonshemmede kan ta seg til skoler og arbeidsplasser.

– Inkluderingen må skje innen alle sektorer i samfunnet samtidig, understreker Murteza Khan.

Se flere bilder fra delta-landskapet i Bangladesh her:


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.