Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Portrett av Mina Mashouri
SKJULTE DIAGNOSEN: Nima Mashouri våget ikke fortelle om poliodiagnosen sin da han kom til Norge i 2007. I dag jobber han for å tilby informasjon til andre i en liknende situasjon.
Portrettfoto av Nima Mashouri.

Da Nima kom til Norge, våget han ikke fortelle om polioskadene

Da Nima kom til Norge, våget han ikke fortelle om polioskadene

– Jeg var redd for at det kunne påvirke saken min negativt, forteller Nima Mashouri om hvorfor han ikke nevnte polioskadene for utlendingsmyndighetene da han kom til Norge. Nå arbeider han for å gi hjelp og støtte til andre i innvandrerbefolkningen som har hatt polio.

Av Ivar Kvistum (tekst og foto)
Publisert 02.06.2020 10:23

Nima Mashouri hadde bodd flere år i Norge før han fikk kontakt med noen med den samme diagnosen som ham selv.

– I 2015 jobbet jeg som brukerstyrt personlig assistent. Hjemme hos arbeidslederen så jeg et eksemplar av Handikapnytt og oppdaget at det finnes noe som heter Landsforeningen for Polioskadde, forteller han videre.

Vet ikke hvor de skal gå

I dag er Nima Mashouri med i en gruppe som Landsforeningen for Polioskadde (LFPS) har opprettet for å nå ut til polioskadde i minoritetsbefolkningen.

Han ser at mange med liknende bakgrunn som han selv har lite kjennskap til det norske systemet og samfunnet.

Derfor blir det også vanskelig å finne ut hvor man skal gå og hvem man kan kontakte for å få hjelp.

Mangfold og endring

Mange her hjemme tenker nok at den fryktede virussykdommen poliomyelitt hører fortiden til. Det er over 50 år siden det siste kjente sykdomstilfellet som skyldtes smitte i Norge.

Fortsatt er LFPS den største landsforeningen i Norges Handikapforbund, men mange av medlemmene er etter hvert blitt godt voksne. Og de aller fleste har etnisk norsk opprinnelse.

Men noe er i ferd med å endre seg. I en stadig mer mangfoldig befolkning er stadig flere som Nima: Yngre mennesker med polioskader som har innvandret til Norge – som flyktninger, asylsøkere eller på andre måter.

Det er disse menneskene LFPS nå ønsker å nå ut til for å tilby informasjon, veiledning og fellesskap.

– Vi vet at det er ganske mange nye landsmenn med polio. Men det er vanskelig å finne ut hvordan vi skal nærme oss dem og komme i kontakt, slik at vi kan gi dem den informasjonen de trenger, sier Ragnhild Skovly Hartviksen, som leder minoritetsutvalget i LFPS.

Selv ble hun rammet av sykdommen som barn i Korea, før hun ble adoptert til Norge.

Oppstilt gruppebilde med de fire.

MINORITETSUTVALG: Landsforeningen for polioskadde i Norges Handikapforbund ønsker å ut til innvandrerbefolkningen og har nedsatt et eget utvalg: Bak: Arne Furulund og Nima Mashouri. Foran: Sadia Jabeen Iqbal og Ragnhild Skovly Hartviksen.

Aktivitet og fellesskap

Den første utfordringen for minoritetsutvalget blir altså å få kontakt med folk. Det vil kreve tålmodighet, ikke minst fordi polioskader og andre funksjonsnedsettelser fortsatt er forbundet med stigma og skam i mange miljøer.

Det forklarer Sadia Jabeen Iqbal, som selv ble rammet av polio under et besøk i familiens hjemland Pakistan da hun var barn. Hun har lang erfaring fra inkluderingsarbeid blant funksjonshemmede med innvandrerbakgrunn.

– Skal vi lykkes, må vi tilby aktiviteter og fellesskap. Folk må få oppleve at de får være del av noe som er større enn dem selv, at de kan få mer ut av livet enn bare sykdom og plager, sier hun.

Rådene hennes gjenspeiles i minoritetsutvalgets strategi, som handler om å begynne i det små med å invitere til lokale møteplasser i liten skala og med lav terskel. De ser også behov for å utarbeide informasjonsmateriell på flere språk.

Kjære leser!

Vi vil gjerne be deg om en liten tjeneste. Handikapnytt.no er et nettsted uten noen form for betalingsmur. Det er fordi vi ønsker å nå ut til flest mulig med vesentlig journalistikk om funksjonshemmedes rettigheter og levekår.
Men det koster penger å lage innholdet, og vi mottar ingen pressestøtte.

Vil du hjelpe oss å finansiere journalistikken som ingen andre enn Handikapnytt lager?
Det kan du gjøre ved å vippse for eksempel 25 kroner til 526030.

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen redaksjonen

Gjemt bort av familien

At behovet for informasjon og ikke minst et godt fellesskap er stort, illustreres av hva Arne Furulund har erfart når han har møtt mennesker med minoritetsbakgrunn på Sunnaas sykehus.

Jeg har møtt voksne mennesker som tror at de fortsatt er smittebærere, selv om de ble rammet av polio som barn. Dette er personer som har erfart å bli gjemt bort eller kastet ut når familien skulle få besøk fordi man har fryktet smitte.

– Jeg har møtt voksne mennesker som tror at de fortsatt er smittebærere, selv om de ble rammet av polio som barn. Dette er personer som har erfart å bli gjemt bort eller kastet ut når familien skulle få besøk fordi man har fryktet smitte. Disse menneskene har et stort behov for å møte noen å snakke med som selv har erfaring med polio. Vi snakker om klassisk likepersonarbeid, sier Furulund.

Nima Mashouri kjenner igjen i et Arne Furulund forteller.

– Selv hadde jeg en normal oppvekst. Men jeg har jo sett at noen barn ble holdt hjemme fordi de har hatt polio, sier han.

Sadia Jabeen Iqbal sier hun kjenner til flere tilfeller av at personer har blitt diagnostisert med cerebral parese når de har kommet til Norge, enda skadene deres i virkeligheten skyldes polio.

Årsaken kan være at både bevissthet og kompetanse når det gjelder polio, er i ferd med å bli borte i helsevesenet.

– Arne og jeg har vokst opp med at det finnes en norsk ekspertise på polio, men slik er det ikke lenger. Man er i mye større grad enn før nødt til å være ekspert på sin egen diagnose, sier Ragnhild Skovly Hartviksen.

De to sitter ved et møtebord sammen.

LETER ETTER MENNESKER: Den første del av jobben er å få kontakt med menneskene i minoritetsbefolkningen som lever med polioskader, forklarer Ragnhild Skovly Hartviksen. Sadia Jabeen Iqbal (til venstre) mener nøkkelen handler om å tilby fellesskap.

Ikke utryddet

LFPS-medlemmene følger nøye med på den internasjonale utviklingen når det gjelder polio. Sykdommen er slett ikke utryddet, slik mange kanskje trodde.

– Polioviruset lever i dårlig infrastruktur,  Sadia Jabeen Iqbal.

Les mer: DE TRODDE DE ENDELIG HADDE VUNNET. MEN SÅ KOM POLIOVIRUSET TILBAKE

Viruset antar dessuten nye former som gjør at man ikke er vaksinert en gang for alle.

– Derfor er det så viktig at man revaksinerer seg. Det gjelder også oss som har hatt polio tidligere i livet. Mange tror de er immune, men det stemmer ikke nødvendigvis, advarer Hartviksen.

LFPS samarbeider med Rotary om et revaksinasjonsprogram, som igjen er støttet av Bill & Melinda Gates Foundation.

***

Denne reportasjen ble først publisert i magasinet Handikapnytt 02/20.

Som medlem i Norges Handikapforbund mottar du magasinet seks ganger i året. Abonnementet er inkludert i medlemskontingenten.

Klikk her for å bli medlem.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.