Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Sebastian Tjørstad på scenen.
FUNKER UTEN SELVIRONI? Sebastian Tjørstad kan også lage humor uten å bruke seg selv og sine manglende armer og bein. (Foto: Tore Fjeld)

Er denne mannens handikap virkelig noe å le av?

Den ene kaller seg en velutviklet spontanabort. Den andre vitser rått og uhemmet med kroppsdeler som mangler. Såpass må vi da tåle. Eller …?

Av Georg Mathisen
Publisert 27.07.2018 20:34

– Jeg er den kjekkeste krøplingen i Norge!

Sebastian Tjørstad er løftet opp på scenen. Noen ganger presenterer standupkomikeren seg som «halvt norsk». Den andre halvparten – armer og bein – mangler.

Dagens publikum, på Uhørt i Oslo, har hørt vitsen før, så han dropper den. Nå til dags, halvannet år etter at han ble far for første gang, blir det i stedet mye snakk om sønnen.

Men de manglende kroppsdelene dukker opp i praten der, også. Som når han forteller hvordan han alltid har fått høre at «når du er pappa, kommer du til å bli så sliten i armer og bein».

Hjemme hos Sebastian Tjørstad er det kjæresten som blir sliten: Hun må først bære sønnen til sengs, så må hun bære Sebastian til sengs.

Finesse

Han bruker seg selv i det han snakker om. Akkurat som de som står foran en forsamling, har gjort i alle år. «På vei hit til kirken i dag, så jeg …», som klisjéene gjerne vil ha det til at det heter på en prekestol.

– Alle bruker det de har, fastslår Sebastian Tjørstad.

Showet er slutt, assistenten har båret ham bort til rullestolen.

Men heller ikke for komiker-Sebastian er det bare å ta plass på scenen, fortelle at «jeg mangler armer og bein» og regne med at folk skal le av det.

Jeg synes ikke du skal ha grenser. Men du må ha finesse.

– Jeg synes ikke du skal ha grenser. Men du må ha finesse. Alt dreier seg om å legge det inn på en finurlig og smart måte, sier han.

Sebastian Tjørstad på scenen.

FINESSE: – Jeg synes ikke du skal ha grenser. Men du må ha finesse, sier Sebastian Tjørstad. (Foto: Tore Fjeld)

Løsemiddel-fy

Hvem skal definere hva som er finurlig og smart, og hva som bare er platt? Hvor går grensen for hva du kan spøke med? Er det OK at en komiker som Sebastian Tjørstad står på scenen og sier «Jeg er krøpling!», for så å følge opp med vitser om funksjonsnedsettelsen sin?

Svarene varierer med hvem du spør. Selv langt inn i organisasjonene for mennesker med funksjonsnedsettelser er uenigheten stor.

I 2002 klaget Landsforeningen for Løsemiddelskadde inn Trond-Viggo Torgersen til Kringkastingsrådet. En av gjennomgangsfigurene i en Torgersen-serie på NRK var den løsemiddelskadde dansebandmusikeren Terje Møller. Kringkastingsrådet aksepterte figuren.

Fem år senere slo Arne Spon seg inn i TVNorge-studio med den hvite stokken sin. Den lettere gretne blindeforeningslederen var fast innslag hos komikertrioen Raske Menn.

Det endte med en helt annen reaksjon: Norsk Blindeforbunds Ungdom belønnet de raske mennene med en egen humorpris.

Forlanger humor

Kai Hanno Schwind er mer på linje med de blinde enn de løsemiddelskadde i denne sammenhengen. Schwind er førsteamanuensis på kommunikasjons- og teknologihøyskolen Westerdals.

Han tok doktorgraden på pinlig TV-humor med serien «The Office» som eksempel.

– Dette er jo ikke noe som bare angår funksjonshemmede. Det er et generelt spørsmål om «minoriteter», sier han.

Schwind trekker ikke frem eksemplene selv. Men det er lett å finne «homo»- og «nigger»-humor, der henholdsvis homofile og mørkhudede forteller til dels ganske ekstreme vitser om sin egen gruppe.

– Det finnes mange som tar eierskap til denne typen humor. «Vi skal gjøre narr av oss, vi krever at andre gjør narr av oss, og vi snur dette ved at vi selv fleiper om det. Med dette er vi overlegne», beskriver han.

– Jeg har vært på humorkonferanse hvor vi diskuterte nettopp disse tingene. Da kom det en mann i rullestol bort til meg etterpå og sa at «jeg blir fornærmet hvis folk ikke tør å gjøre narr av meg; det er forskjellsbehandling».

Schwind snakker om overlegenhetsteorien, utviklet av Platon og finpusset av Thomas Mann. Den har som utgangspunkt at vi ler når vi føler oss overlegne andre. Likevel sparker humor enda oftere oppover.

– Akkurat nå sier vi at vi er i en tid hvor man er veldig opptatt av politisk korrekthet, hvor det blir veldig vanskelig å fleipe med ting. Det er jeg ikke helt enig i. Man trenger å overskride grenser for å se hvor de ligger, sier han.

Samtidig sier han som Sebastian Tjørstad: Det krever kvalitet.

Portrettfoto av Stian Foss.

CP-HUMOR: Stian Foss vitser gjerne om sitt eget handikap: At han er trønder. (Foto: Aina Catrine Hammern)

Krenket på andres vegne

Stian Foss reagerer også på forventningen om at vi skal la oss krenke. Foss er komiker og markedsfører seg som «hjulbeint» – bruker rullestol på grunn av CP.

– Vi lever i en tid hvor vi skal bli krenket på andres vegne. Hvis ikke vi blir det, så er det noe galt med oss. Derfor tror jeg folk holder litt tilbake, fordi det er så brent inn i oss at vi ikke skal synes at sånne ting er morsomme, sier han.

Vi lever i en tid hvor vi skal bli krenket på andres vegne. Hvis ikke vi blir det, så er det noe galt med oss. Derfor tror jeg folk holder litt tilbake.

Foss er til tider brutalt sterk. Han kan åpne med å fortelle at «Jeg heter Stian og er en velutviklet spontanabort».

Han innrømmer at noen reagerer på den replikken.

– Men av vitsene jeg har skrevet selv, er det favoritten min. Jeg kan forstå at det høres fælt ut å si det på den måten. Men jeg synes det er en bra motvekt til all den forsiktigheten som foregår. Den synes jeg det blir mye av, sier Foss.

Rå i sluttet selskap

Kai Hanno Schwind konstaterer at det er lettere for den som er funksjonshemmet selv, å spøke med funksjonsnedsettelser. Så avhenger humoren av hvem som er publikum.

Bak lukkede dører med venner kan du tulle med hva du vil. De som kommer på en standupforestilling, har valgt å gå dit, men det er likevel ikke sikkert at de henger med hele veien.

– Donald Trump har også gjort narr av funksjonshemmede i en tale. Da var det preget av dårlig smak. Det gjør det bare til en utrolig mektig person som gjør narr av en person som er funksjonshemmet, uten at det har annet for seg enn å se nedover. Du må se på hvor humoren kommer fra og hva slags moralsk og etisk rammeverk som følger med, ifølge humorforskeren.

Flere nåværende og tidligere tillitsvalgte i Norges Handikapforbund snakker om det samme. Når de møter andre i samme situasjon – som har funksjonsnedsettelser eller arbeider med folk som har det – kan de interne vitsene være rå.

Slike som ikke ville gjort seg i offentligheten. Ute blant folk flest skal det mindre til før noen blir fornærmet.

Stian Foss har hatt litt av den motsatte opplevelsen. Den første gangen han så en annen rullestolbruker i publikum, var han et øyeblikk i tvil om han skulle kjøre like hardt som vanlig på «krøplinghumor».

– Det varte heldigvis ikke så lenge. Det endte opp med å gå kjempefint. Han kjente seg igjen i det jeg sa om andre folks usikkerhet, forteller Stian Foss.

Rett til å bli fornærmet

Men er det lov å bli fornærmet? Det er jo bare en vits? Ja, mener humorforsker Kai Hanno Schwind.

– Alle har rett til å bli fornærmet. Det er viktig at man ikke legger på et generelt press om at «alle må tåle dette, du må være selvironisk». I disse debattene glemmer man ofte at det er lov å føle seg krenket. Alle har sårbare områder, sier han.

Likevel:

– Selv om du er støtt, betyr det ikke nødvendigvis at du har rett til å sanksjonere og si at «dere har ikke lov til å tulle med dette». Når debatten blir preget av at «jeg synes jeg føler meg støtt», så kommer man ikke videre. I utgangspunktet har man alltid rett til å tulle med ting, og man har alltid rett til å føle seg krenket. Humor er avhengig av det spenningsfeltet. Det må være litt kontrovers, sier Schwind.

Selv om du er støtt, betyr det ikke nødvendigvis at du har rett til å sanksjonere og si at «dere har ikke lov til å tulle med dette».

Han innrømmer at det finnes temaer som han selv kan føle seg støtt av, også. Etter at han fikk barn, reagerer han annerledes enn før hvis noen tuller med pedofili. Det er en personlig smaksgrense, som han sier det selv.

– Men dette er et godt spørsmål. Det er litt interessant å utforske det. Hvorfor er dette ubehagelig, og hva sier det om meg?

Kai Hanno Schwind er født og oppvokst i Tyskland. Der er holocaust og Auschwitz vanskelig å slå vitser om. I Norge trekker han parallellen til 22. juli. Det er sårt og vanskelig å lage humor rundt.

– Samtidig er det alltid farlig å definere humorfrie soner. Vi bør finne veien inn for å tulle med det som er vanskelig. Humor har den funksjonen at den kan være med og åpne en dialog rundt disse temaene. Humor kan ufarliggjøre ting. Men det kreves litt intelligens fra begge sider – både de som lager humoren og de som skal konsumere den, sier Schwind.

Sparke oppover

Jan Grue er ikke like rask til å omfavne humor om funksjonshemninger. Professoren ved Universitetet i Oslo har skrevet bok om hvordan funksjonshemninger fremstilles i kultur og samfunn, og han har kritisert NRK-serien «Trygdekontoret» for å plassere en naziblogger-figur i rullestol for å fremstille ham som «svak».

– Humor kan favne hva som helst. Det det står på, er hvordan det er utført, sier Grue.

Humor kan favne hva som helst. Det det står på, er hvordan det er utført.

Han mener det finnes mye god humor om sykdom og funksjonshemninger, men skiller mellom humor som sparker oppover og humor som sparker nedover.

Betyr det at bare den som er funksjonshemmet selv, kan drive gjøn med funksjonshemninger?

– Nei, det er ikke noe spesielt kriterium. Men mer mangfold gir ofte grobunn for mer mangfoldig humor. En utvikling i retning av mangfold ser jeg som positiv. Det kan ikke være noe krav at du bare får lov til å vitse om visse temaer, sier Jan Grue.

Hvor grensen går, det synes han ikke det går an å si noe prinsipielt om. Utførelsen betyr noe, sammenhengen betyr noe og publikum betyr noe. Men når CP og rullestol brukes som et virkemiddel for å stakkarsliggjøre en figur, da reagerer han.

Såret på andres vegne

– Det er viktig å le av seg selv, men jeg kan bli såret på andres vegne av humor, sier Hilde Sofie Nilsson. Hun er aktiv i Norges Handikapforbunds Ungdom og lever etter regelen om at den som ikke har humor og selvironi, heller ikke kan ha så god selvinnsikt.

– Hvis du er komiker, synes jeg du skal ha lov til å være morsom med alt, men da skal du være morsom! Da skal det ikke være personangrep. Ordentlig gode komikere kan ta opp alt fra homofile til funksjonshemmede til religiøse av alle slag, sier hun. – Og jeg elsker kritikk maskert i humor, så lenge den kritiserer noe som er kritikkverdig.

Hvis du er komiker, synes jeg du skal ha lov til å være morsom med alt, men da skal du være morsom!

Nilsson trekker frem Dag Sørås som en dyktig komiker som kan si noe stygt om alt og alle, men på en slik måte at du ikke blir pinlig berørt eller tar deg nær av det.

– Da han holdt standup på jobben min og sa at han ikke kunne vente seg stående applaus, så kan det godt hende at noen ikke syntes det var moro. Men hvis det bare er synsing, da blir vi litt for hårsåre, sier Hilde Sofie Nilsson.

Hun jobber i organisasjonen Uloba – Independent Living Norge. Der er en stor andel av de ansatte selv rullestolbrukere.

Sverre Fuglerud ved siden av Kjetil Rekdal inne på bussen.

GODE BUSSER: Sverre Fuglerud skulle bare hjem til Lier, men endte opp med å synge Strømsgodset-sanger på Vålerenga-bussen for en lettere forbauset trener Kjetil Rekdal. (Foto fra filmen: Avia produksjon/Norges Blindeforbund)

Humor selger politikk

Den blinde mannen på reklamefilmen tror han er på bussen hjem, forteller hvordan han gleder seg til at hans kjære Strømsgodset skal banke Vålerenga og synger Godset-sang til sidemannen.

Som viser seg å være daværende Enga-trener Kjetil Rekdal. Han har nemlig gått inn på lagbussen til Vålerenga i stedet.

– Humor for å selge et alvorlig budskap, sier den blinde mannen selv.

Han heter Sverre Fuglerud, er seksjonsleder for informasjon og samfunnskontakt i Norges Blindeforbund og har gått inn på feil buss også i virkeligheten.

I neste reklamefilm gikk han inn på en russebuss i stedet. Alt for å vise hvor vanskelig det er for synshemmede når busser og holdeplasser ikke blir skikkelig annonsert.

Kjære leser!

Vi vil gjerne be deg om en liten tjeneste. Handikapnytt.no er et nettsted uten noen form for betalingsmur. Det er fordi vi ønsker å nå ut til flest mulig med vesentlig journalistikk om funksjonshemmedes rettigheter og levekår.
Men det koster penger å lage innholdet, og vi mottar ingen pressestøtte.

Vil du hjelpe oss å finansiere journalistikken som ingen andre enn Handikapnytt lager?
Det kan du gjøre ved å vippse for eksempel 25 kroner til 526030.

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen redaksjonen

Det er ikke første gangen Blindeforbundet bruker humor for å få frem standpunktene sine. Reaksjonene har vært gode. Resultat er det også blitt. Halvannet år etter den første bussfilmen er det kommet annonsering på mange flere busser.

– Første gangen var vi veldig usikre. Vi visste ikke om vi turte, sier Fuglerud.

– Det er mye lettere å få mange til å dele en film med humor. Jeg tror at en film man trekker på smilebåndet av, lettere fester seg. Jeg får fortsatt kommentarer om filmen med Rekdal, senest av samferdselsministeren som selv er opptatt av fotball, forteller han.

Han tror at morsomme filmer hjelper også når målet er å overbevise noen, og ikke bare å fremkalle latter:

– Mange kan lett oppfatte at vi som kjemper for funksjonshemmede rettigheter, krever veldig. Det gjør vi titt og ofte, men da kan det å få frem glimtet i øyet være med og gjøre lettere å kreve uten at det blir sett på som negativt. Vi har opplevd at dette fungerer, så her har vi bygd litt stein på stein.

Jeg tror at en film man trekker på smilebåndet av, lettere fester seg.

Norges Handikapforbund gikk inn i forrige valgkamp med «Ingen armer, ingen kake» som budskap på T-skjorter og løpesedler. Leder for informasjon og samfunnskontakt i Handikapforbundet, Karen Kvam, ser at det er en fare for at noen blir fornærmet når organisasjonen bruker sterke virkemidler.

– Da byrået vårt presenterte idéen, var vi et par som tenkte at «dette blir for heftig». Men vi hadde en intern rundspørring, og folk syntes at dette var bra og tatt på kornet. I kombinasjon med kakediagram og tydelig opp mot skjevfordelingen i samfunnet handler ikke dette om å gjøre narr av funksjonshemmede, men å si fra om noe som er galt i samfunnet vårt. Vi har fått utelukkende positive tilbakemeldinger, sier hun.

Da byrået vårt presenterte idéen, var vi et par som tenkte at «dette blir for heftig». Men vi hadde en intern rundspørring, og folk syntes at dette var bra og tatt på kornet.

Bilde av T-skjorta.

INGEN ARMER – INGEN KAKE: Handikapforbundets T-skjorte skulle formidle et budskap om fordeling under fjorårets valgkamp. (Foto: Ivar Kvistum)

Stum på italiensk

På scenen kan Sebastian Tjørstad gjerne fortelle om hvordan Nav på Frogner forlanger legeattest hver tredje måned på at det fremdeles ikke har vokst ut noen armer eller bein – eller hvordan han dro til Italia for å lære språket. Italienere prater jo mer med hendene enn med munnen. De første seks månedene trodde de at Sebastian var stum.

Men kunne han «stå» på scenen og kjøre et helt show uten en eneste vits om sin egen kropp?

– Ja, jeg har et «sett» helt uten armer og bein. Hvis publikum har sett meg mange ganger før, sier han.

Trønderhandikap

Stian Foss har de samme erfaringene. Han snakker gjerne om det tydelige handikapet sitt – nemlig at han er trønder.

– Jeg har opptrådt uten å nevne rullestolen. Det går greit, det også, men du kjenner det litt på atmosfæren. Det blir elefanten i rommet: «Hvorfor snakker han ikke om det?». Særlig blant dem som ikke har sett meg før, sier han.

Han har full forståelse for at ikke alle tåler alt av røffe vitser. Men da mener han det er viktig å sette ting i sammenheng. Selv klarer han ikke å komme opp med noe eksempel på et tema som han mener det ikke går an å vitse om.

– Forferdelige ting er en del av verden. Du har to valg. Du kan flire, eller du kan skrike. I mitt hode er det mye enklere å flire. Hva hadde verden vært uten svart humor? spør han.

Svart humor som hjelper

Akkurat den svarte humoren som kan støte noen, kan nemlig bidra i den andre retningen, også, mener standupkomikeren fra Trondheim:

– Jeg tror at svart humor gjør livet lettere for andre som sliter. Det har jeg faktisk fått en tilbakemelding på. Det var en som hadde blitt mobbet, men som hadde sett det i et litt nytt lys etter at han hadde hørt på meg. Jeg må ærlig innrømme at det ikke er den primære meningen min, men det er en hyggelig bonus, sier standupkomiker Stian Foss.

Jeg tror at svart humor gjør livet lettere for andre som sliter.

Denne reportasjen sto opprinnelig på trykk i magasinet Handikapnytt utgave 01/18. Som medlem i Norges Handikapforbund får du Handikapnytt tilsendt seks ganger i året. Du kan melde deg inn ved å sende en SMS til nr. 2160 med kodeord NHF MEDLEM til 2160. Prisen på et hovedmedlemskap er 350 kroner i året.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.