Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

LYS: Kulturskribent Bjørn Hatteruds kontor er badet i lys. Metervis med bind i hyllene handler om kunst. (Foto: Ivar Kvistum)

 – Hadde vi ikke hatt avvikere, ville vi vært huleboere fremdeles

Kunstikonet Yoko Ono liker Bjørn Hatterud så godt at hun har gitt ham privat audiens flere ganger. Uten funksjonsnedsettelsen hadde kulturskribenten kanskje jobbet på postkontoret i Brumunddal.

Av Ivar Kvistum
Publisert 28.02.2019 10:00

 – Hadde vi ikke hatt avvikere, ville vi vært huleboere fremdeles. Jeg har ikke lyst til å være som alle andre. Jeg vil ikke gå i takt.

Bjørn Hatterud strever seg opp vindeltrappen til kontoret sitt i en nedlagt tekstilfabrikk ved bredden av Alnaelva i Groroddalen i Oslo.

Tidligere denne dagen har han vært på ortopedisk verksted for å få tilpasset et par nye sko. Som alltid føler han seg dårlig etter slike ærend. Han er uggen i kroppen og får frysninger.

Det er som om kroppen blir minnet på sin egen smerte, fra et utall operasjoner, innleggelser, gips og skinner. Han ble født med klumpfot og en form for ryggmargsbrokk. Oppveksten var preget av smertefulle undersøkelser og behandlinger.

Det sitter i ennå.

– Folk som meg, vi som lever med store skader, er på en måte i et slags mørke. Vi har opplevd å få kroppene våre tingliggjort som et skittent problemområde. Avmakten du føler ved ikke å ha kontroll over egen kropp, er veldig traumatiserende. Hver gang jeg er på MR eller en annen undersøkelse, føler jeg meg dårlig etterpå. Det er en respons på alt det kroppen har vært utsatt for tidligere.

Ut av skammen

For det er sjelden slik at det «bare» er noe galt med kroppen, isolert og uten forbindelse til tankene og følelsene.

– All smertefølelse i kroppen blir lagret i hjernen og kan utløses igjen, for eksempel når du opplever stress, forklarer Hatterud.

Bjørn Hatterud (41)
  • Kulturskribent, kunstkritiker, kurator og musiker.
  • Aktuell: Har gitt ut boka «Mot normalt» om seg selv og sitt eget liv som funksjonshemmet.

Det er i hvert fall slik han har det selv, og han tror bestemt ikke han er alene om det. Bjørn Hatterud snakker om den ofte tabubelagte sammenhengen mellom den fysiske smerten og den mentale byrden som gjør livet vanskeligere for mange funksjonshemmede. De sosiale følgene kan være store. Dette er et tema han vil ha fram i lyset og ut av skamskyggen.

– Jeg kunne se det på noen av dem som satt der på venterommet hos ortopediverkstedet sammen med meg. De utstrålte skam. Vi må finne måter å unngå at kroppene våre blir skambelagt. Vi må finne en form for sjølaksept. Da må vi tillate oss å prate om traumene, om ubehaget. Jeg er sikker på at en del av mine egne traumer hadde vært mindre om det hadde vært rom for å snakke om disse tingene.

Vi må finne måter å unngå at kroppene våre blir skambelagt. Vi må finne en form for sjølaksept.

Men selv om han vil ha mer åpenhet om kroppen, betyr ikke det at Hatterud vil frata omgivelsene ansvaret for de mange barrierene som gjør det vanskelig å leve med funksjonsnedsettelser.

– Absolutt ikke. Jeg er helt for den sosiale modellen og alt det der. Det er vindeltrappen opp hit som gjør at funksjonsnedsettelsen blir et problem når jeg skal på kontoret. Men jeg mener vi også må tillate oss å tenke at alle mennesker har en kropp. Og vi må belyse det som graderer menneskers kropper. Vi må finne en styrke i å erkjenne at «jeg er som jeg er».

Bok om eget liv

Sollyset flommer inn på det romslige, hvitmalte kontoret fra to kanter. Trærne utenfor blinker vinterhvitt. Om sommeren strutter de av grønt. Suset fra Alnaelva gjør det lett å glemme at vi befinner oss midt Norges mest urbane dalføre. Det kunne like gjerne vært hjemme i Ringsaker.

Bjørn Hatterud forteller entusiastisk om Groruddalens historie: Shoddyfabrikken drev med resirkulering av ullfibre (sjoddi) til Grorud tekstilfabrikk, som ga arbeid til flere hundre mennesker på siste halvdel av 1800-tallet.

Nå er fabrikken omgjort til atelier for flere kunstnere. Bjørn Hatterud selv er kulturskribent, kunstkritiker, kurator og musiker. I fjor høst ga han ut den lille boka «Mot normalt» på Samlaget. Den handler om hans eget liv og om det å være annerledes – på ulike måter og på ulike arenaer.

En styrke

Han skriver om oppveksten i et arbeiderklassehjem i den vesle bygda Veldre utenfor Brumunddal i Hedmark. En familiebakgrunn preget av flatbygdenes harde klasseskiller og husmannsvesen – med både geografisk og kulturell nærhet til Alf Prøysens univers.

Kampen for å være normal kan bli veldig slitsom og vond. Å kjempe for seg selv er bra. Å kjempe mot seg selv er noe helt annet.

Hatterud skildrer hvor han har sin tilhørighet og sine røtter. Men boka handler også mye om å ikke passe inn, om å være annerledes.

Med medfødte og kompliserte funksjonsnedsettelser skilte han seg ut i barndommen. Som homofil skilte han seg ut i ungdommen. Og som rotfestet i innlandsbygdenes arbeiderklasse skilte han seg ut på universitetet.

I dag har Hatterud lært ikke bare å akseptere sin annerledeshet, men å se den som en styrke. Han er overbevist om at det kan være en vei til et bedre liv om vi legger bort noe av strevet etter å være såkalt «normal».

– Kampen for å være normal kan bli veldig slitsom og vond. Å kjempe for seg selv er bra. Å kjempe mot seg selv er noe helt annet.

Ekstra lag med forståelse

Bjørn Hatterud skulle ønske at verdien av annerledeshet kunne bli mer anerkjent. Ikke minst i arbeidslivet, som svært mange funksjonshemmede erfarer å bli ekskludert fra.

– Jeg tenker at det å være annerledes gir deg et ekstra lag med forståelse i mange situasjoner. Det kan gi deg mer empati, og det gir deg ikke minst verdifull trening i problemløsning. Men dette blir ikke anerkjent i arbeidslivet i dag, konstaterer han.

For å skape endringer, må funksjonshemmede selv gå foran.

– Strategien bør ikke være å hevde at «vi er som alle andre». I stedet bør vi prøve å supplere de negative konnotasjonene som funksjonshemning bærer med seg. På den ene siden kommer vi med traumer og skader. På den andre siden har nettopp dette gitt oss verdifull lærdom og kunnskap. Men skammen og frykten for å bli oppfattet som svake, hindrer oss i å argumentere på denne måten.

I boka er det moren hans som setter ord på det: Hun er glad for sønnens funksjonsnedsettelser, for uten dem hadde han kanskje blitt igjen i Brumunddal og jobbet på posten eller noe sånt.

ANERKJENNE SEG SELV: Bjørn Hatterud vil skamfølelsen til livs. Måten å gjøre det på, er å sette ord på traumene som preger både kroppen og psyken, mener han. (Foto: Ivar Kvistum)

Slit eller selvrealisering

Flere anmeldere og aviser har sett slektskapet mellom Bjørn Hatteruds bok «Mot normalt» og Jan Grues «Jeg lever et liv som ligner deres». Begge kom ut i fjor. Begge skriver om å leve med nedsatt funksjonsevne, med tydelig utgangspunkt i eget liv og erfaringer. Men der Grue har bakgrunn fra en akademikerfamilie i Oslo, kommer Hatterud fra en arbeiderfamilie på bygda.

Klassebakgrunnen påvirker hvordan man lever med nedsatt funksjonsevne, mener Hatterud. Det handler for eksempel om hvorvidt man snakker samme språk som legene og hjelpeapparatets representanter. Men også i selve synet på arbeid er det en stor forskjell.

– Middelklassen ser i stor grad på arbeid som en kilde til selvrealisering, klatring og status. Der jeg kommer fra, blir arbeid i større grad forbundet med slit. Noe som må gjøres og ikke noe man nødvendigvis lengter etter. Dermed kan det nok også bli en kjappere vei til uføretrygd, også fordi det er lettere å tilrettelegge en kontorpult enn et produksjonslokale.

Hatterud har opplevd både mobbing og utestengelse i oppveksten. Men han går ikke med på at bygdesamfunnet nødvendigvis er trangere enn andre steder. Han skriver varmt om familien og særlig morfaren som uten forbehold aksepterte hele ham, både som funksjonshemmet, som homofil og som sterkt kulturinteressert – med en tidlig utviklet hang til det eksentriske.

– Det finnes bygder og bygdedyr overalt hvor du har avgrensede, oversiktlige miljøer. Det inkluderer også Akademia i Oslo, bemerker han.

Yoko Onos øyne

Apropos eksentrisk. Det var dette med Yoko Ono. Den japansk-amerikanske kunstneren er kanskje like kjent for sin utilnærmelige eksentrisitet som for at hun er John Lennons enke.

For Bjørn Hatterud har hun alltid vært kunstner og musiker først og fremst. Et idol han søkte mot allerede i barndommen. Bjørn skriver at han elsket alt som ikke var strømlinjeformet, «alt som ga løfte om rare måter å leve livet på».

Kjære leser!

Vi vil gjerne be deg om en liten tjeneste. Handikapnytt.no er et nettsted uten noen form for betalingsmur. Det er fordi vi ønsker å nå ut til flest mulig med vesentlig journalistikk om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Men det koster penger å lage innholdet, og vi mottar ingen pressestøtte.
Vil du hjelpe oss å finansiere journalistikken som ingen andre enn Handikapnytt lager?

Det kan du gjøre ved å vippse for eksempel 25 kroner til 526030.

Du kan også bruke kontonummer 8200.02.03277. Husk å merke overføringen med «støtte til Handikapnytt».

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen redaksjonen

Så da Hatterud fikk muligheten til å intervjue Yoko Ono i Reykjavik, hadde han forberedt seg godt. Spørsmålene på arket handlet om obskure B-sider. Om hvordan det oppleves å være annerledes og en outsider. Men ingenting om The Beatles.

Det var en av disse hektiske seansene som du ofte ser resultatet av på God kveld, Norge og andre kjendisprogrammer. En superstjerne stiller seg til rådighet i en hotellsuite og slipper inn en mengde journalister etter tur. Hver får noen tilmålte minutter.

Denne dagen gikk det rykter blant journalistene om at Yoko Ono var i slett lune. Det viste seg å stemme. Også kulturarbeideren fra Ringsaker fikk en brysk mottakelse da det endelig var hans tur. Hun gjorde det helt klart at han ikke måtte forvente svar på noen av spørsmålene han tenkte å stille.

Men i øynene hennes mente Bjørn Hatterud å skimte noe annet.

Han skriver i boka: «Eg ser henne i auga. Dette er jo ikkje blikket til ei bitch. Dette er auga til ein traumatisert person, tenkjer eg.»

Hva har traumatisert Yoko Ono? Med innlevelse tegner Hatterud opp hovedtrekkene i livshistorien hennes: Som barn satt hun og foreldrene i et underjordisk tilfluktsrom og overlevde bombingen av Tokyo. Senere flyktet hun med moren ut på landet, mens faren havnet i kinesisk krigsfangenskap. De måtte tigge mat og spise ville bær for å overleve.

Familien flyktet videre til USA, der de opplevde den dype rasismen som rammet japanere. Hun giftet seg og ble skilt, noe som førte til at hun i 27 år avskåret fra all kontakt med datteren sin. Da hun ble sammen med John Lennon, fikk hun skylden for at The Beatles gikk i oppløsning og ble et globalt hatobjekt. Hun så sin ektemann bli skutt og drept på åpen gate. Som kunstner og musiker har hun opplevd å bli systematisk latterliggjort og misforstått.

Tokyo, New York, Veldre

Bjørn Hatterud fra Veldre i Ringsaker og Yoko Ono fra Tokyo og New York fant tonen. De sprengte tidsskjemaet for intervjuet. «Du er hyggelig å snakke med», sa hun og tok armen hans.

Samme kveld på Island inviterte Yoko Ono til en privat markering av John Lennons fødselsdag. Bare de nærmeste var til stede. Ringo Starr. Sean Lennon. Liv Tyler. Roberta Flack. Og en kulturarbeider med klumpfot fra Hedmark.

Bjørn Hatterud har møtt den verdensberømte kunstneren flere ganger siden det, men han går ikke så langt som å si at de er venner.

Men hvordan kunne det ha seg at de fikk kontakt? Igjen vender Hatterud tilbake til det å være utenfor og annerledes. Erfaringer som Bjørn og Yoko deler.

– Som funksjonshemmet tror jeg kanskje jeg har lettere for å forstå hva som skjer inne i et annet menneske som også har hatt det tøft, sier han og legger til:

– Jeg synes dette viser at det er mulig å bruke annerledeshet til noe. Noe som er bra.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.