Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Ingen mobber broren min!
MENINGER: Mens Marianne Knudsen (18) engasjerte seg i politikk og likestillingsarbeid, ble tvillingbroren hennes, Adrian, mobbet fordi han er funksjonshemmet. I dette innlegget slår hun tilbake for broren sin.
Jeg husker mamma fortalte at hun ikke visste hvilken dag det var, hvilken tid det var på dagen eller hvordan de hjemme hadde det. Hun hadde vært på sykehuset i flere måneder, på kuvøse avdelingen, der det var mørkt hele året.
Barna hennes var syke. Barna hun elsket hadde blitt født tre måneder for tidlig og derfor ville de få en funksjonsnedsettelse, det visste hun, men ikke alvorlighetsgraden.
Mamma fortalte at da hun fikk beskjeden var alt bare trist og urettferdig, men da hun så oss like ved siden av hverandre uatskillelig, tenkte hun, så skjøre, så vakre, så unike.
De har fått en ryggsekk som kan gjøre de sterkere, men som også er tung. De kommer til å bli behandlet annerledes, de kommer til å oppleve diskriminering, men aldri skal de oppleve det av meg, de skal ikke bli behandlet annerledes, de er mine tvillinger og skal få de samme sjansene som alle andre.
Og vi vokste opp som alle andre bare med en liten tvist. Jeg kjørte en gul rullestol og broren min, Adrian, kjørte en rød.
Jeg lærte meg tidlig å prate, prøvde å få viljen min om alt og var sta som ei geit. Broren min hadde ikke like godt språk slik som meg. Han uttalte ordene utydelig og klarte ikke å si setninger.
Sammen pleide jeg, broren min og foreldrene mine og dra på turer, uten å sjekke om det var tilgjengelig for rullestol først. Pappa pleide å si: «De får oss å slite med hvis det ikke er det.» Og så blunka han.
Jeg kunne ofte spørre mamma og pappa om de ville hjelpe meg med å smøre brødskiven eller å ta på meg sokkene, fordi jeg strevde med motorikken i fingrene Da pleide de å si hvis du prøver noen ganger til vil du nok klare det. Og det gjorde jeg også.
Broren min kunne ikke bevege hverken bena, hodet eller armene. Så han måtte de utfordre på et annet hvis.
Ved frokostbordet når vi gikk på barne- og ungdomskolen pleide å spørre oss om hva vi syntes om det som sto i avisene, og jeg og broren min pleide å diskutere, helt til han ble lei av meg.
Jeg og broren min utviklet et spesielt forhold. Vi skjønte hverandre på en måte som ingen kunne forstå.
Jeg og broren min utviklet et spesielt forhold. Vi skjønte hverandre på en måte som ingen kunne forstå.
På barne- og ungdomskolen fikk jeg mange venner, mens folk tok avstand fra broren min. Det var ingen som turte å utfordre ham. Det var ingen som hadde god nok tid eller vilje til å se alt det fine som bodde i ham
Fordi de synes det var skremmende, de synes han var annerledes og merkelig. Vi hadde alltid blitt sett på som de uheldige barna med begrensninger. Men vi var lykkelige. Det som ble vår begrensing, var stereotypene i samfunnet.
Da jeg begynte på ungdomskolen, engasjerte jeg meg i politikken. I denne perioden var det vanskelig å være annerledes. Jeg følte meg ofte som en byrde.
Overfor foreldrene mine som måtte hjelpe både meg og broren min.
Overfor vennene mine som måtte flytte bursdagene deres hjemme hos meg fordi det var trapp opp til dem.
Overfor samfunnet når det ikke var tilrettelagt på bussen eller ikke rampe til restauranten, følte jeg meg alene og i veien.
Jeg meldte meg inn i Norges Handikapforbunds Ungdom og begynte å arbeide med likestilling. Der lærte jeg meg at det er ikke meg det er noe galt med meg for å ønske å ta bussen. Det er bussen som ikke er tilrettelagt for alle.
Jeg lærte meg at jeg var en ressurs, ikke en byrde.
Jeg lærte meg å si ifra. Når noen kalte meg «hemmis», sto jeg opp for meg selv. Dette ville jeg også gjøre for andre ungdommer, fordi funksjonshemmede er den gruppen i samfunnet som diskrimineres sterkest og det er bare fordi man mangler en arm eller en fot, bruker høreapparat eller hvit stokk.
Ingen kjenner dem, vet hvem de er eller hva de kan bidra med. Man blir bare satt en merkelapp på.
Jeg begynte å holde foredrag, appeller og å reise omtrent hver uke. Oppe i alt dette glemte jeg å spørre broren min hvordan det var for han, hvordan han opplever å være annerledes.
Han så lenge på meg da jeg spurte spørsmålet også sa han:
«Marianne, definer annerledes, for når jeg er hjemme føler jeg meg ikke annerledes, men …» Og det han fortalte meg, får meg enda til å gråte, selv om det er et par år siden.
Broren min hadde opplevd at noen gutter i klassen på siste året på ungdomskolen hadde begynte å le av ham.
Han kunne ikke forsvare seg hverken med handlinger eller ord. Han hylte, men ingen stoppet. Det gikk en liten stund, så tok ene eleven hånden hans opp og stappet den i munnen hans og spurte: «Var det godt, hemmis?»
Broren min fikk tårer i øynene da han fortalte dette til meg også sa han:
«Da følte jeg meg annerledes, jeg følte meg verdiløs.»
Disse elevene visste ikke hvem broren min er. De visste ikke at han forstår og tenker mer over verden og mennesker enn noen jeg kjenner. De visste ikke at han elsker Tore på sporet og at han har et hjerte av gull.
Disse elevene visste ikke hvem broren min er. De visste ikke at han forstår og tenker mer over verden og mennesker enn noen jeg kjenner. De visste ikke at han elsker Tore på sporet og at han har et hjerte av gull.
De visste ikke at han gir de beste klemmene og har den mest smittende latteren.
Alt de visste. var at han er funksjonshemmet.
Han er min bror. Han har opplevd å bli trakassert fordi han er en del av en minoritet, og han er ikke alene.
Han har ikke ønsket at jeg skal dele dette før nå. Han unner ingen å føle seg så lite verdt som han gjorde. Ingen burde oppleve noe sånt, men slik er det dessverre ikke.
Jeg vil aldri slutte å kjempe så lenge en slik ufortjent urett skjer. I dag står jeg opp for broren min, i morgen står jeg opp for søsteren din, vennen din, kjæresten din. Jeg står opp for mennesker.
Fordi det er det vi alle er. Mennesker.
Tenk deg om før du setter merkelapper på folk du ikke kjenner, da blir verden et så mye bedre sted.
Marianne Knudsen (18)
Fungerende leder i Norges Handikapforbunds Ungdom
Dette innlegget er tidligere publisert i Adresseavisen.
