Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Utviklingshemmede må bli hørt og få en plass i samfunnet
MENINGER: En av de viktigste og mest tankevekkende filmene du kan se på kino i år, skriver Marianne Knudsen om «Ola – en helt vanlig uvanlig fyr».
- Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Jeg har nylig sett filmen «Ola – en helt vanlig uvanlig fyr», og den gjorde sterkt inntrykk på meg.
Jeg er selv en fysisk funksjonshemmet dame og kan vel si at jeg er litt over gjennomsnittet engasjert i ytringsfrihet og menneskerettigheter.
Jeg har også en utviklingshemmet bror, som jeg er megaglad i, og har mange gode samtaler med
Jeg kommer kun litt til kort når det kommer til fotball. Vi er en familie som diskuterer mye og høyt, både alene og sammen med andre.
En gang ble jeg gjort oppmerksom på noe av en venninne, noe jeg i ettertid har tenkt mye på, og jeg skal ærlig innrømme at skammer meg litt over: «Legger du ikke merke til at dere sjelden inkluderer Adrian i diskusjonen eller spør hva han mener?»
Marianne Knudsen. (Foto: NHF)
Når hun sa dette, var det en del av meg som prøvde å lete etter bortforklaringer, men jeg kunne ikke finne noen. Jeg kunne jo selvfølgelig si: «Ja, men han er jo ikke interessert i de temaene, han prøvde jo ikke å ta ordet, han så jo egentlig på TV-en…».
Men hvordan blir man interessert i et tema når ingen forventer at du skal ha noe å si? Hvordan ta ordet når du prater saktere og ingen gir deg en plass?
Når til og med jeg som jobber med det jeg gjør til daglig og har gjort det i et tiår klarer å normalisere enn slik situasjon, hva sier det om hva vi internaliserer og «godtar» som samfunn uten og en gang tenke over det?
Ved å se filmen innser jeg hvor utrolig viktig det er å ha et menneske som Ola på skjermen i norske kinosaler.
Jeg tenker at dette er kjernen i et av de største ytringsfrihetsproblemene i Norge i dag, nemlig utviklingshemmedes rett til å være til stede, rett til å bli hørt og rett til å ytre seg. Det var så lett for oss i en slik familiesituasjon å ikke merke at det var en stemme som manglet.
Ved å se filmen innser jeg hvor utrolig viktig det er å ha et menneske som Ola på skjermen i norske kinosaler.
For hvor er egentlig alle sammen, om du tenker deg om? Hvor ofte ser du utviklingshemmede på kinolerretet? I partipolitikken? I stemmelokalene? På arbeidsplassene? Eller på arrangementene som for eksempel handler om ytringsfrihet eller noe helt annet?
Hvor ofte ser du utviklingshemmede på kinolerretet? I partipolitikken? I stemmelokalene? På arbeidsplassene? Eller på arrangementene som for eksempel handler om ytringsfrihet eller noe helt annet?
Jeg har vært politisk aktiv siden jeg var 13, og jeg kan ikke huske å ha sett noen som er utviklingshemmet på noen av arrangementene jeg har vært på. Dette skjer hver eneste dag uten at noen løfter så mye som et øyenbryn.
Ola har fortalt at en av grunnene til at han ville være med å ta del i denne filmen, var at han aldri har sett noen andre som seg selv på skjermen. Gjennom denne filmen får Ola en plass ved bordet.
Jeg håper så innmari at det kan være en tankevekker for mange, og at Ola får sin plass ved bordet er en liten start eller en liten spire for å skape et samfunn der det at noen som er utviklingshemmet er representert i styrer, i verv, i yrkesliv, på arrangementer og i den dagligdagse samtalen er en selvfølge.
En annen viktig del av ytringsfrihet er faktisk det å ha muligheten til å skaffe seg et arbeid på lik linje med andre. Et arbeid å gå til som er meningsfullt og viktig. Altfor mange utviklingshemmede blir dessverre satt på oppbevaring.
Det er nesten som i dag at man bare tar en gjeng med utviklingshemmede folk, samler dem i et rom, setter på litt musikk og planlegger en tur en gang i uka, og that’s it. Effektivt om man tenker at «dette var lurt, nå spares det penger».
Men jeg har ingen tro på at det å undertrykke mennesker og frata dem muligheten til å velge, vil tjene samfunnet på noen som helst måte.
KINOSUKSESS: Ola Henningsen med regissør Ragnhild Nøst Bergem på premieren for filmen om hans liv. (Foto: Oliver Stene Johansen, Euforia film)
Filmen «Ola – en helt vanlig uvanlig fyr» er et så knakende godt eksempel på at alle mennesker kan, vil og bør bidra, bør ha en jobb der man kan bidra med noe, med mindre helsa setter en stopper for det. Det er slett ikke kommunen eller samfunnet som skal sette en stopper. Det er ganske alvorlig. Likevel skjer det hver dag.
Filmen viser ikke bare et eksempel på at man som utviklingshemmet kan ha en meningsfull jobb, men den viser også at man har valgfrihet. For ikke-utviklingshemmede er det hverdagskost å kunne velge fritt med hva man vil jobbe med.
Dessverre er det bare en veldig eksklusiv og sjelden kost for utviklingshemmede. I filmen så ser vi at Ola har muligheten til å velge blant flere jobber, og har omtrent prøvd alle.
Jeg anbefaler alle å se denne filmen, fordi alle lager seg et inntrykk basert på stereotypier som eksisterer i samfunnet. Alle lager seg et inntrykk av hvem de utviklingshemmede er, og ofte i mange settinger blir man behandlet som mindre enn et menneske, at man er nederst på rangstigen.
Jeg tror ikke at vi liker å innrømme det, men utviklingshemmede er nok en av de gruppene i samfunnet som blir aller mest undertrykt og som oftest får rettighetene sine brutt.
Og jeg tror ikke at vi liker å innrømme det, men utviklingshemmede er nok en av de gruppene i samfunnet som blir aller mest undertrykt og som oftest får rettighetene sine brutt. Jeg tror dette skjer i det skjulte, akkurat som eksempelet som jeg startet med fra min egen familie; det blir så vanlig at vi ikke lenger tenker på at det skjer.
Dette er en av de viktigste filmene du kan ta deg tid til mot slutten av året, fordi Ola forteller historien om Ola, en vanlig uvanlig fyr.
Og jeg vil nok konkludere med at det viktigste budskapet er at mennesker er mennesker. Kjempe forskjellig, på noen plasser lik, men like viktig alle sammen.
Marianne Knudsen
Styremedlem i Norges Handikapforbunds Ungdom, NHFU
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
