Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Omsorg ligger ikke i armer og bein
I morgen går Stolthetsparaden av stabelen, en viktig markering av funksjonshemmedes menneskerettigheter i Norge. Akkurat som Pride markerer vi vår kamp for rettigheter ved å gå i parade. Paraden er fylt med funksjonsmangfold og slagord om oppfyllelse av funksjonshemmedes menneskerettigheter, skriver Guri Anne Nesdal Egge.
- Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
I år går jeg under parolen «Funkis-foreldre». Jeg er en stolt mamma og funksjonshemmet. I dag har jeg heldigvis nok timer med brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Det gjør at jeg kan fylle foreldrerollen, stå i full jobb og leve det livet jeg ønsker. Det er en misforståelse at assistentene tar over omsorgsrollen. Det er heller ikke vanlig at folk bekymrer seg for at ansatte i barnehagen skal ta over for mor eller far. Hos oss har det aldri vært tvil om hvem som er mammaen. Det er meg.
Datteren min er nå 20 år gammel. Da hun var liten, ammet jeg henne, sang og leste for henne. Jeg hentet henne i barnehagen og lagde piknik på lekeplassen. Det var mine assistenter som løftet henne opp på fanget mitt, byttet bleie og kledde på henne. For å være i kontakt med barnet mitt på stellebordet, heiste jeg alltid opp min elektriske rullestol, og barnesengen var tilrettelagt slik at jeg kunne åpne grinden for å komme helt nær henne.
Jeg har alltid vist stor omsorg gjennom øyekontakt, kroppsnærhet og samtale.
Selv om jeg i dag har tilstrekkelig med assistansetimer, har det vært en lang kamp hit. Da jeg søkte om flere assistansetimer for å blant annet fylle foreldrerollen, fikk jeg beskjed om å kontakte barnevernet. Selv om det både var provoserende og ubehagelig, var jeg trygg i min sak. Jeg hadde kun behov for praktisk assistanse for å kunne leve livet mitt og være en aktiv og tilstedeværende mor for datteren min. Jeg gjorde det klart for saksbehandleren i kommunen at barnevernet bare ville sende henvendelsen i retur. Og ganske riktig – det ble ingen barnevernssak. Kommunen innså at jeg hadde rett, men det skulle likevel gå flere år før jeg fikk flere assistansetimer. Jeg ble avhengig av støtte og hjelp fra nettverket og familien min. Takket være de fikk jeg være den beste moren jeg kunne være for min datter. Men kommunen burde selvsagt gitt meg tilstrekkelig med assistansetimer fra dag én.
En undersøkelse gjennomført av Uloba viser at det er langt flere enn meg som har opplevd lignende i møte med sin kommune. Et funn er at «mer enn hver tredje mor eller far som søker om brukerstyrt personlig assistanse (BPA), får beskjed fra kommunen om at noen andre bør ta ansvaret for barna deres». Samtidig har Bufdir uttalt at det ikke er noen sammenheng mellom assistansebehov og omsorgsevne. Med andre ord praktiserer altfor mange kommuner en misforstått omsorgspolitikk basert på fordommer mot funksjonshemmede foreldre.
Heldigvis visste jeg dette fra før av, og jeg sto på mitt som nybakt mor på tidlig 2000-tallet. Det har jeg aldri angret på. For hverken omsorg eller kjærlighet er begrenset til fysiske evner. Det utøves med varme, øyekontakt og nærhet. Omsorg ligger ikke i armer og bein. Det er det på høy tid at enkelte kommunebyråkrater tar innover seg.
Av Guri Anne Nesdal Egge,
spesialrådgiver i Medvind Assistanse
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
