Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Bilde av skjermen med glade idrettsutøvere mens folk går forbi.
PROFILERT: Stiftelsen VI bruker store ressurser på reklame, som her på Stortinget T-banestasjon i Oslo. (Foto: Ivar Kvistum)

Stiftelsen VI – den folkekjære verstingen

KOMMENTAR: Norges Handikapforbunds Ungdom mener Stiftelsen VI – med idrettshelten Birgit Skarstein blant frontfigurene – er en likestillingsbrems. Det tror jeg mange har vanskelig for å begripe, skriver Handikapnytts redaktør, Ivar Kvistum.

Av Ivar Kvistum
Publisert 30.11.2019 07:00

Norges Handikapforbunds Ungdom (NHFU) er glad i aksjoner og tydelig tale mot diskriminering av funksjonshemmede.

Med høy grad av ideologisk bevissthet stiller de politikere og myndigheter til veggs og krever likestilling. Nå!

Det er ikke det minste rart at de er utålmodige. Ungdommene står på spranget til voksenlivet; de er i en fase der veldig mye står på spill.

Som generasjoner av funksjonshemmede før dem kjemper de mot trusselen om et liv på utsiden av arbeids- og samfunnsliv. Trusselen er helt reell for mange.

Dette er unge mennesker med store ressurser og høye ambisjoner, men som likevel risikerer å bli holdt nede av stigmaer og stengsler som hindrer dem i å delta likestilt med andre jevnaldrende.

En av mekanismene som forsegler utenforskapet, er den klamme medlidenheten. At funksjonshemmede gjøres til gjenstand for veldedighet og omsorg, mot at de til gjengjeld stiller opp som rørende inspirasjonskilder for dem som føler at de trenger en påminnelse om hvor heldige de selv er som kan gå, høre og se.

Dette er unge mennesker med store ressurser og høye ambisjoner, men som likevel risikerer å bli holdt nede av stigmaer og stengsler som hindrer dem i å delta på linje med andre jevnaldrende.

NHFU fikk nylig en likestillingspris fra arbeidstakerorganisasjonen YS for sin innsats for funksjonshemmedes likestilling. Selv har de unge aktivistene behov for å rette pekefingeren i motsatt retning, mot dem de mener svikter dem.

Og til sin nystiftede pris «Årets likestillingsbrems» har ungdomsorganisasjonen nominert tre kandidater. To av dem er opplagte inntil det forutsigbare.

Den tredje tror jeg får mange til å undre seg.

Les mer om nominasjonene her: HVEM BLIR ÅRETS LIKESTILLINGSBREMS

At NHFU er skuffet over innsatsen til likestillingsminister Trine Skei Grande er ikke vanskelig å forstå. Her er gapet mellom retorikk og resultater så stort at selv fullvoksne kameler med to pukler går rett ned uten å måtte tygges. Dessuten: Unge interessepolitikere skal ikke være fornøyde med statsråders innsats; det ligger nærmest i sakens natur.

At NHFU reagerer sterkt på Sanna Sarromaas grovt nedsettende språkbruk om funksjonshemmedes plass i skolen er heller ingen overraskelse, selv om den finske provokatøren neppe har så stor samfunnsmessig betydning at det burde kvalifisere til en verstingpris.

Men når NHFU går løs på Stiftelsen VI, tror jeg mange har problemer med å holde følge.

For er ikke dette dem som finansierer og fremmer idrett for funksjonshemmede på alle nivåer, og som stadig forteller om det gjennom påkostede reklamekampanjer der kjente idrettsstjerner erklærer sin solidaritet og gode vilje?

Går du inn på stiftelsens hjemmesider, skal du ikke lete lenge før du finner bilder av kjente paralympicsprofiler som Birgit Skarstein og Sarah Louise Rung. Flotte folk. Gode formål. Fine verdier.

Så hva i all verden er problemet?

Den viktigste forklaringen ligger i at stiftelsens budskap etterlater et inntrykk av at noen skal hjelpe og noen andre skal hjelpes. Dermed sementerer man de samme skillelinjene som man hevder å ville bekjempe.

For likestillingsaktivistene i NHFU framstår språkbruken og profilen som et veldedighetsprosjekt der det fokuseres mer på hvem det er synd på enn på strukturell urett i samfunnet.

Jeg tror de gjenkjenner tendensen til den forhatte «inspirasjonspornoen», og jeg kan forestille meg at det provoserer medlemmer i en fattig ungdomsorganisasjon å se en rik aktør som Stiftelsen VI velte seg i ressurser til kommunikasjon og markedsføring, uten å bruke et eneste øre på samfunnskritikk.

De ramser opp trist statistikk som dokumenterer utenforskap, men presenterer ingen analyse og holder ingen ansvarlig.

Bare den konsekvente bruken av et begrep som «funksjonsfrisk» avslører at Stiftelsen VI ikke har lyttet til en bevegelse som har brukt noen tiår på å kjempe fram en forståelse for at funksjonsnedsettelse og sykdom ikke er det samme.

Bare den konsekvente bruken av et begrep som «funksjonsfrisk» avslører at Stiftelsen VI ikke har lyttet til en bevegelse som har brukt noen tiår på å kjempe fram en forståelse for at funksjonsnedsettelse og sykdom ikke er det samme.

Portrettfoto av Ivar Kvistum

Ivar Kvistum, ansvarlig redaktør i Handikapnytt. (Foto: Henny Lijing)

For en tid tilbake kjørte Stiftelsen VI en reklamekampanje som eksponerte et ungt menneske med en funksjonsnedsettelse som ikke hadde noen venner. Budskapet som lyste fra store plakater over hele byen, var at funksjonshemmede er ensomme mennesker som trenger hjelp.

Ingenting ved kampanjen sa noe om at også funksjonshemmede har ressurser til å hjelpe andre som kan være ensomme. Kampanjen var direkte ødeleggende for funksjonshemmedes likestillingskamp.

Stiftelsens folk sier de mente det godt. Det er sikkert riktig, men gode intensjoner er ikke alltid nok. Det krever refleksjon og klokskap å skulle snakke om helt reelle problemer som utstøtelse og ensomhet uten samtidig å sementere bildet av det samme utenforskapet – og dermed bekrefte de stereotypiske forestillingene som skaper problemet i utgangspunktet.

Kampanjen kan kanskje ha skapt mer ensomhet enn den har fjernet.

Det virker som om Stiftelsen VI ikke har tenkt på dette i det hele tatt. Og det er kanskje ikke så rart, for de har ikke søkt råd. I hvert fall ikke hos NHFU.

Lite tyder på at de kommer til å gjøre det heller, for når de nå inviterer ungdomsorganisasjonen til dialog, er det kun med den uttalte hensikten å fortelle mer om seg selv. Ikke for å lytte.

Risikoen med NHFUs verstingpris er at den ikke blir forstått, at folk vender dem ryggen uten at budskapet når fram. I så fall er prisen, og særlig nomineringen av Stiftelsen VI, kun egnet til indre oppbyggelse.

Risikoen med NHFUs verstingpris er at den ikke blir forstått, at folk vender dem ryggen uten at budskapet når fram. I så fall er prisen, og særlig nomineringen av Stiftelsen VI, kun egnet til indre oppbyggelse i NHFU og blant deres støttespillere. Uten at verden beveger seg en millimeter framover.

Jeg håper derfor at stiftelsens ledelse bruker denne anledningen til å lytte grundig til de unge aksjonistene i NHFU i stedet for å bli fornærmet eller gå i forsvarsposisjon. Stiftelsen VI sitter på store ressurser som alle er tjent med å ha på laget i funksjonshemmedes likestillingskamp.

Hvis de to finner sammen, kan de få til mye. Det kan bli et VI med virkelig slagkraft.

Ivar Kvistum er ansvarlig redaktør i Handikapnytt

Kjære leser!

Vi vil gjerne be deg om en liten tjeneste. Handikapnytt.no er et nettsted uten noen form for betalingsmur. Det er fordi vi ønsker å nå ut til flest mulig med vesentlig journalistikk om funksjonshemmedes rettigheter og levekår.
Men det koster penger å lage innholdet, og vi mottar ingen pressestøtte.

Vil du hjelpe oss å finansiere journalistikken som ingen andre enn Handikapnytt lager?
Det kan du gjøre ved å vippse for eksempel 25 kroner til 526030.

Husk å velge kategorien «Kjøp og betal» i Vipps.

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen redaksjonen


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.