Nyhetsbrev
Søk
Alle saker

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Universell president

Av: Ivar Kvistum Foto: Erik Norrud
Publisert 07.03.2016 19:30

Idrettspresident Tom Tvedt brenner for universell utforming og drømmer om å arrangere både OL og Paralympics på norsk jord – uten å måtte slukke ilden mellom arrangementene.

– Vi har sagt at vi en dag skal arrangere et Paralympics og et OL i Norge. Og da synes jeg det er ulogisk at vi skal slukke ilden, for så å tenne den på nytt to uker senere. Det er «One game – One flame», erklærer idrettspresident Tom Tvedt.

Det betyr ikke nødvendigvis at alt skal slås sammen til ett kjempearrangement. Tvedt har forståelse for at noen frykter de blir for små og forsvinner i mengden. Men han har stor tro på symbolkraften som ligger i å arrangere alt under den samme olympiske ilden.

– Det kan forandre måten folk tenker på. Vi må ikke glemme at funksjonshemmede fortsatt blir stuet vekk i mange land.

Det er her Tvedt mener den norske modellen og de nordiske verdiene kan tjene som et globalt forbilde, både på og utenfor idrettsbanen.

– Du vet, jeg er den eneste i verden som er president for alt sammen: Elite og bredde. Den olympiske komiteen og den paralympiske. Utviklingshemmede og døve. I andre land har de fem presidenter for å representere det samme som jeg gjør.

Store drømmer

Tvedt innser at et OL og Paralympics her til lands kan synes langt fram, etter at den norske søknaden om vinterlekene i 2022 ble lagt innerst og nederst i skuffen. Men det skal mer til enn en torpedert OL-søknad for å få tidenes yngste idrettspresident til å gi opp:

– Om du nærmer deg å kunne virkeliggjøre drømmen din, så er ikke drømmen stor nok, sier han og smiler bredt.

Så lenge Norge deltar når andre arrangerer, har vi også en forpliktelse til å stille opp selv, mener han. Det må vi før eller senere forholde oss til.

– Idrett er fellesskap. Og når du er en del av et fellesskap, forventes det at du selv stiller opp av og til. Det er litt som i en vennegjeng: hvis du selv aldri inviterer noen, blir du til slutt ikke invitert selv heller.

Vil rive båsene

Det er ikke bare drømmene som er stort med den tidligere elitehåndballspilleren, ordføreren og fylkesordføreren som i juni i fjor ble applaudert inn i vervet som  idrettspresident, altså øverste leder for Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite.

Skikkelsen får oss til å tenke med medynk på dem som ble påtvunget oppgaven med å stoppe den hardtskytende venstrevingen på håndballbanen, enten det var mot Stavanger IF eller i de 23 A-landskampene Tom Tvedt bar nasjonaltrøya.

Han er ikke lett å stoppe når han snakker heller. Tom Tvedt fyller det kledelig ordinære kontoret i Idrettens hus på Ullevaal stadion med en strøm av entusiastiske digresjoner.

Mange av dem handler om idrettens verdier, om vennskap og tilhørighet, om behovet for å rive ned båsene vil plasserer folk i og som gjør at noen blir «funksjonshemmede», enten det er på idrettsbanen eller i samfunnet.

Helst vil han skrote hele begrepet, sammen med fordommene, forestillingene og stengslene vi bygger båser av.

– Vi har lagd noen rare inndelinger mellom folk. Eg meine at vi alle er funksjonshemmede, konstaterer rogalendingen.

– Så hva er din funksjonsnedsettelse?

– Jeg må bruke stavekontroll når jeg skriver på pc-en. Det er et hjelpemiddel, men jeg er så heldig at det er lagd for alle. Og så leser jeg lydbøker. Før het det «blindebøker». Da tenkte vi at bøker var noe du måtte lese, men nå er lydbøker populært blant alle. Og så har jeg vært skadet og brukket beinet. Da fikk jeg virkelig erfare at samfunnet ikke er så tilrettelagt som vi liker å tro.

Ble pappa – fikk hjertesak

Tom Tvedt brenner evig og intenst for universell utforming. Det var slik han kom inn i politikken. Nedbygging av samfunnsskapte barrierer har vært hjertebarnet hans gjennom hele karrieren som ordfører i Randaberg og senere fylkesordfører i Rogaland.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


ENGASJEMENT: Tom Tvedt snakker ustoppelig og varmt om idretten som karakterbyggende verdibærer. Disse verdiene må også holdes fram internasjonalt, mener han.

Engasjementet startet da han ble pappa. Tom Tvedt har to barn, Thomas og Lotte. Nå er begge studenter i Oslo. Og begge ble født blinde.

Foreldrene bestemte seg tidlig for at funksjonsnedsettelsen skulle legge så få begrensninger som mulig på lek, livsutfoldelse, deltakelse og forventninger.

Gjennom barna fikk Tom Tvedt lære at det ikke trenger å være verdens undergang ikke å kunne se. Det er rett nok veldig upraktisk i en del situasjoner, men ellers er det ikke så mye du ikke kan være med på.

Fordi dette ble så selvsagt for ham, kom det som et sjokk da det ble diskutert å opprette en egen avdeling for funksjonshemmede barn i barnehagen deres.

– Her sto jeg med to friske barn, og så skulle de plasseres i en egen gruppe adskilt fra de andre!

Tvedt virker fortsatt rystet når han forteller om hendelsen, enda den nå ligger godt over 20 år tilbake i tid. Den gangen svarte han med å engasjere seg i foreldreutvalget, slik at planene om særgrupper kunne stanses.

Omgivelsenes språk

Og for å gjøre en lang historie kort: Det bar videre inn i parti- og kommunepolitikken, og i 1999 ble han ordfører for Arbeiderpartiet i Randaberg.

Det skulle landkommunen nordvest for Stavanger få merke. Rådhuset fikk ny rampe med riktig stigningsgrad slik at den faktisk kunne brukes.

– Fire graders helning i stedet for åtte, som var altfor bratt. Tenk, i 15 år hadde den stått slik uten å virke, sier Tvedt og slår ut med håndballarmene.

Kirken fikk ny inngang slik at rullestolbrukere ikke lenger var henvist til sideinngangen, kirketjeneres muskelkraft – og menighetens blikk dersom man skulle være sent ute.

Kommuneadministrasjonen fikk ny innredning og ledelinjer som både gjorde den til en tilgjengelig arbeidsplass, samtidig som «testosteron-møblementet» i eik ble kastet ut for å kunne møte innbyggerne på en mer vennlig og inkluderende måte. Og mye mer.

– I et samfunnsperspektiv er universell utforming kolossalt smart. Tenk bare på verdien av at eldre kan bo hjemme så lenge som mulig.

Men for Tom Tvedt handler universell utforming om mer enn «bare» den praktiske tilgjengeligheten. Det handler også om menneskesyn, bokstavelig talt:

– Omgivelsene forteller alt om oss. Tanken var å fjerne ethvert uttrykk som sier at noen er spesielle, noen er utenfor. Jeg ville bygge et universelt utformet Randaberg som kunne være et forbilde for andre.

Den samme tenkningen tok han med seg da han ble fylkesordfører i 2007. Rogaland fylkeskommune ble pilotfylke for universell utforming, og har siden fortsatt sin systematiske satsning på tilgjengelighet.

LES MER OM ROGALAND FYLKESKOMMUNES SATSING PÅ UNIVERSELL UTFORMING: VIL SAMLE INFORMASJON OM NORSK TILGJENGELIGHET PÅ SAMME STED

Tråkker på idealene

Men alt begynte altså med Thomas og Lotte, som nå begge er studenter i Oslo. Uten dem hadde ikke Tom Tvedt vært politiker, det er han sikker på. Og han hadde sannsynligvis heller ikke vært idrettspresident.

Selv holder han det for sannsynlig at han hadde vært trener for et håndballag.

– Som Søren Kierkegaard sa: Livet leves forlengs, men det må forstås baklengs. For meg blir det mer og mer sant. Idretten har gitt meg så mye: Trygghet og vennskap. Å få være en del av flokken, slik som Per Fugelli snakker om. Idretten lærte meg å ta vare på kroppen min. Jeg følte at jeg ikke hadde fått betalt tilbake for alt hva idretten har gitt meg. Så da jeg ble styremedlem i Norges idrettsforbund, var det min måte å steke vafler på.

Tom Tvedt vender stadig tilbake til disse idealene som idretten er tuftet på. Han minner om en predikant når han snakker varmt om dugnadsånd, tillit og tilhørighet.

– Men hva med den andre siden, da? Korrupsjonen? FIFA med Blatter og Platini? Fotball-VM til Qatar … doping … Lance Armstrong?

Idrettspresidenten blir sittende med øynene lukket noen sekunder mens vi lister opp eksemplene på en idrettsbevegelse som svikter sine egne idealer. Så snakker han igjen, men langsommere nå:

– Vårt formål er idrettsglede for alle. Det handler om å bygge karakter. Det er en verdiposisjon. Så når jeg ser gamle menn … for det er oftest det de er … tråkke på disse grunnleggende verdiene i sin higen etter makt, penger og prestisje …

Sovesaler og pølser på termos

Tvedt tar en pause. Ved begynnelsen av intervjuet advarte han oss mot at han kunne komme til å bruke banneord når han blir ivrig. Men han sprekker ikke. I stedet erklærer han at norsk idrett ikke skal gå for gull for enhver pris. Verdiene betyr mer og må få veksle foran.

– Vi er bare ett av 206 land i IOC. Og vi er bare fem millioner innbyggere. Men vi kan spille en rolle med eksempelets makt. Det er derfor arrangerte Ungdoms-OL på Lillehammer. Vi vil vise at det går an å gjøre ting på en annen måte. Vår måte. Nøkternt. Med sovesaler og pølser på termos.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


MOTVILLIG PRESIDENT: Helst skulle Tom Tvedt sluppet den pompøse presidenttittelen. Han liker heller å se seg selv som en tillitsmann.

Han viser også til norsk satsing for å styrke antidoping-arbeidet og at vi fikk internasjonalt gjennomslag for fire års utestengelse for juksemakerne. Og han viser til at reformarbeidet i IOC har kommet ganske langt.

– En sak er når vi kan arrangere på egne premisser. Men hva når vi deltar på arrangementer til land som bryter menneskerettighetene? Lar vi oss bruke for at diktatorene skal få sole seg i prestisjen?

– Jeg er ingen boikott-tilhenger. Boikott er absolutt siste utvei. Idretten skal være de siste til å trekke seg ut av et land. Idretten skal ikke bli politisk. Dette handler om at vi sender våre ungdommer som møter deres ungdommer, det er ikke regimer som møter regimer. Og så skal vi være tydelige på våre norske og nordiske verdier, uansett hvor vi er.

Tvedt mener dessuten at mange av kritikerne er inkonsekvente:

– Ta Aserbajdsjan som eksempel. Norges oljefond tjener masse på tunge investeringer i landets oljeindustri. Norge deltok da de arrangerte Melodi grand prix, og journalistene skrev hyggelige reisebrev fra Baku. Men da vi skulle delta i European Games i Aserbajdsjan, ringte de samme journalistene og spurte om boikott!

Håndballarmene slår ut til siden igjen, i en gest som sier: forstå det den som kan.

Sliter med rekruttering

Når journalister spør idrettspresidenten hvordan det kommer til å gå i Rio til sommeren, svarer han at han tror det kommer til å bli bra. Han skjønner selvsagt at det ikke er Paralympics journalister flest har i tankene når de spør.

Likevel trekker han gjerne fram utøvere som bordtennisspilleren Tommy Urhaug og svømmeren Sarah Louise Rung. Begge er internasjonale enere i sine idretter. Og begge er blitt hedret som årets funksjonshemmede utøver på Idrettsgallaen.

– Men barna mine spør: hvorfor deler vi ut egne medaljer til funksjonshemmede? Og det er et godt spørsmål.

– Ja, så hvorfor gjør dere det? Kan ikke en utøver være en utøver?

– Jo. Men vi må ikke bli helt historieløse heller. Det er ikke så mange år siden det var egne blindeskoler. At utviklingshemmede ble stuet bort på institusjoner. Vi må ikke slå oss på brystet og si at nå er alle integrert og inkludert, for vi er fortsatt ikke i mål. Fra mitt ståsted er utmerkelsene en honnør og hyllest til utøvere som er viktige forbilder. Men det er naturlig at vi diskuterer slike inndelinger; det er en del av utviklingen.

LES OGSÅ: TRENINGSBRANSJEN SATSER IKKE PÅ FUNKSJONSHEMMEDE

At forbildene trengs, er det uansett liten tvil om. For idretten sliter med å rekruttere blant funksjonshemmede.

– Ja, det er riktig. Vi sliter med rekrutteringen. Så tenker vi slik: Ut fra bredden kommer toppen. Og toppene er forbilder. Vi øker den delen av pengepotten som skal gå til paraidrett. Og når vi trapper opp bemanningen i idrettskretsene, er det blant annet for å sette tydeligere fokus på akkurat dette.

Bygge nedenfra

Men her som ellers i idretten er det frivillighet det i første rekke handler om. Og når det gjelder å rekruttere barn og ungdom med funksjonsnedsettelser, kan det være noen ekstra utfordringer.

– Ofte er det foreldre som stiller opp, og det begynner gjerne med egne barn. Når man som foreldre til funksjonshemmede barn har ekstra utfordringer som gjør det vanskeligere å få timene til å strekke til i hverdagen, kan det være vanskelig å få tid til å stille opp som frivillig.

For Tom Tvedt er det et tankekors at de landene som gjør det best internasjonalt i Paralympics ofte er de som fortsatt har institusjoner for funksjonshemmede.

– Der møter vi oss selv i døra. Men det viser samtidig hvor viktig det er å dyrke fram lokale kulturer for å lykkes. Og en utfordring i idrett for funksjonshemmede er at det gjerne er så få utøvere i hver disiplin. Da blir det sårbart.

– Samtidig vil noen drive med rullestolhåndball, noen med rullestolbasket, noen med rullestolrugby. Ville det ikke blitt mindre sårbart om flere drev med det samme?

– Vi kan ikke si at fordi dere er så få, så skal vi bestemme hva dere skal drive med. Idrettsaktivitet oppstår fordi noen ildsjeler drar i gang. Vi baserer oss på frivillighet. Men det vil ikke lenger være frivillig om noen får et pålegg om hva de skal drive med.

At bevegelsen bygges nedenfra, er også noe Tom Tvedt stadig vender tilbake til. Norsk idrett er 12000 idrettslag og deres utøvere og frivillige ledere. Han ser seg selv som tillitsmann for alle disse. Det er ikke presidenten som skal bestemme.

Og helst – om det var opp til ham å bestemme – skulle han gjerne ha lagt bort den litt pompøse tittelen.

– Om jeg som president går på et idrettsarrangement hvor som helst i Norge, hjelper det ikke det minste dersom ingen har stått opp grytidlig for å koke kaffe, varme pølser, steke vafler og kutte opp frukt. Da sulter presidenten også.

LES OGSÅ: HEDERSPRIS TIL LIKESTILT IDRETT


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.