Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Grenseløst pågangsmot
Birgit Røkkum Skarstein (22) har slitt seg gjennom 30 mil villmark i tv-serien Ingen grenser. Drømmen hennes er å bli politiker og minister. Men Nav mente det i stedet kunne passe godt med uføretrygd.
Tekst: Bjørnhild Fjeld Foto: Tore Fjeld
AMBISIØS: Birgit Lovise Røkkum Skarstein har overhodet ikke tenkt å la seg passivisere. Hun studerer videre for en dag å oppfylle drømmen om å bli statsråd i rullestol.
– Skal jeg bli minister, skal jeg ikke gå. Jeg skal rulle, slår den 22 år gamle statsvitenskapsstudenten fast.
To år etter at Levanger-jenta ble rullestolbruker, er hun allerede på god vei til å oppfylle drømmen. Som nyvalgt leder i arbeidsutvalget for Velferdstinget i Oslo og Akershus leder Birgit Røkkum Skarstein 60 000 studenter, og hun har ingen planer om å stoppe der.
– Om jeg ikke blir minister, skal jeg i hvert fall ha en jobb der jeg kan påvirke, sier Birgit.
For leserne av Handikapnytt er hun foreløpig best kjent som en av deltakerne i den nye sesongen av NRK-serien Ingen grenser. Programserien som nylig vist på TV, handlet om 11 mennesker med ulike funksjonsnedsettelser som deltok i en ekspedisjon gjennom 30 mil med villmark, ledet av hardhausen Lars Monsen.
Tilbudt uføretrygd
Birgit har imponert langt over en million ukentlige tv-seere gjennom innsatsen i Ingen grenser. Nylig gjorde hun seg bemerket både i Norge og Sverige som gjest på Skavlan.
Men til tross for pågangsmot, talent og ambisjoner, klarte ikke Nav å se hvorfor hun skulle behøve å studere videre.
Tilbudet om uføretrygd kom allerede da hun var 20 år gammel.
– Jeg ringte Nav da jeg var på Sunnaas. Jeg ville gjerne høre hvordan jeg skulle gjøre det for å komme i gang med studiene igjen. ”Men Birgit, du er jo så skadet, du har jo rett på uføretrygd. Du trenger ikke å begynne å studere igjen,” var beskjeden jeg fikk. Jeg ble så sint at jeg bare la på.
Etter en stund ringte hun tilbake til Nav og sa at hun SKULLE tilbake i studiene, hun trengte ikke hjelp til å søke uføretrygd.
Lam etter badeulykke
Birgits historie som funksjonshemmet startet med en badeulykke i Thailand. Hun skulle hoppe ut i vannet, traff en stein og knuste ankelen. Etter flere operasjoner, mye smerter og en lang sykdomsperiode ble hun offer for en sykehustabbe. En epiduralbedøvelse gikk veldig galt, og ryggmargen ble satt ut av spill. Det er nå drøye to år siden hun ble lam fra livet og ned.
Til å begynne med sa legene at det ville gå over, det ville bare ta litt tid. Men etter noen måneder begynte både Birgit og familien å ane uråd.
– Mamma ble med tilbake til Sunnaas etter juleferien for snart to år siden. Da spurte hun en av legene rett ut: ”Kommer Birgit til å gå igjen?” ”Vel, det skjer jo mye spennende med stamcelleforskningen i Kina”, var svaret hun fikk. Da skjønner du jo hvor landet ligger … Mamma ble veldig lei seg, men jeg sa til henne: ”Slapp av, dette går bra. Jeg skal jo bli minister, trenger ikke bein til det!”
Birgit mener hun selv aksepterte sin nye livssituasjon ganske raskt.
– Jeg kommer ikke til å gå igjen, men det er ikke slutt for det. Livet blir noe annet enn jeg hadde tenkt, men det skal bli noe bra.
STUDENTLEDER: Birgit Lovise Røkkum Skarstein har tatt pause fra statsvitenskapstudiene for å ivareta interessene til 60.000 studenter som leder av Velferdstinget i Oslo og Akershus.
Mobil i rullestol
22-åringen sier hun ikke bruker så mye energi på å tenke på om hun en dag kommer til å klare å gå.
– Jeg vet at hvis jeg noen gang skulle klare å gå igjen, ville det være så lite og så dårlig at jeg er mye mer mobil i rullestolen. Jeg gjør heller mitt beste for å få mer styrke på andre områder.
Hun klarer ikke å se så mange begrensninger for livet sitt selv om hun sitter i rullestol. Det er noen trappetrinn og noen fortauskanter, men bortsett fra det? Birgits livsinnstilling er som programtittelen: Ingen grenser.
Hun er heller ikke redd for å bli møkkete:
– Jeg krabber heller på bakken enn ikke å komme inn et sted.
Birgit mener tilpasninger må skje begge veier. Samfunnet må tilpasse seg de funksjonshemmede, men de funksjonshemmede må også tilpasse seg samfunnet. Det går ikke an bare å sitte og kreve og kreve. Du må gi litt selv også. Men hun legger til at det selvfølgelig ikke er alle funksjonshemmede som klarer å krabbe opp trapper, selv om hun klarer det.
– Jeg føler meg heldig som kan, sier hun.
Så sesong 1 på Sunnaas
Da første sesong av Ingen grenser gikk på lufta i 2010, lå Birgit på Sunnaas Sykehus. Hun ble imponert over deltakerne og tenkte allerede da at dette kunne hun gjerne tenke seg å være med på, hvis hun fikk muligheten til det.
– Når du blir funksjonshemmet, reduseres samtidig omverdenens krav til deg og hva du kan klare, mener Birgit.
Hun har hørt det selv noen ganger: ”Stakkars deg, dette klarer jo ikke du.” Da kan det være lett å tenke sånn selv også.
– Jeg ville gi meg selv en utfordring, først og fremst. Å være ute i naturen er også noe jeg har savnet siden jeg ble skadet. Før var jeg veldig aktiv i både idrett og friluftsliv. Etter at jeg ble rullestolbruker kom jeg ikke fram hvis det var særlig mer ufremkommelig enn turveien rundt Sognsvann i Oslo.
Sterk på andre områder
Men hvordan er det fysisk mulig for en rullestolbruker å komme seg 30 mil gjennom ulendt terreng i løpet av 30 dager? Og uten motoriserte hjelpemidler?
– Vi var to rullestolbrukere på ekspedisjonen. Vi hadde hver vår spesialbygde vogn som er ment for å ferdes i terreng, forteller Birgit.
Fra Femundsmarka til toppen av Snøhetta forserte de 11 deltakerne alt fra lange strekninger med bare kampestein, til vassdrag de kunne ro over.
– Når vi gikk i kampestein, var jeg helt avhengig av de andres hjelp for å komme frem. Men på de strekningene vi kunne ro, var jeg blant de sterkeste.
Birgit var forberedt på at ekspedisjonen kom til å by på tøffe, fysiske utfordringer.
– Tidligere har jeg alltid vært en fysisk ressurs når jeg har vært på turer ute i naturen. Nå var jeg en fysisk belastning for gruppa, en som de andre måtte trekke med seg for å komme fremover, sier hun.
Denne erkjennelsen gjorde at hun måtte finne andre områder der hun kunne være sterk enn det rent fysiske, men som også var viktig for ekspedisjonen.
– Jeg kunne snakke med de andre, oppmuntre dem som hadde det tungt. Og lage mat, forteller hun.
Og apropos mat, kostholdet var heller ensidig for villmarkingene.
– Det gikk mye i potetmos. Etterpå har jeg ikke spist potetmos en eneste gang på flere måneder.
Allerede tidlig på turen ble det et problem at deltakerne fikk i seg for lite næring, fordi de spiste for lite.
– Jeg var så sliten, ble bare kvalm og klarte nesten ikke å få i meg mat. Av den grunn var jeg nok faktisk i dårligere form etter turen enn jeg var før vi begynte.
Båret av Lars Monsen
Deltakelsen i Ingen Grenser var mentalt mye tøffere enn hun hadde trodd på forhånd. Det å gå i en hel måned og være utrolig sliten hver eneste dag kan framkalle mange følelser og tunge tanker.
– Det hjalp ikke akkurat at det regnet 28 av 30 dager under opptakene, sier Birgit lakonisk.
Et par dagsetapper var spesielt tøffe. Hun var så sliten at hun ikke klarte å sitte oppreist i vogn. Da måtte hun bæres av Lars Monsen for at ekspedisjonen i det hele tatt skulle komme seg videre. Han slengte henne over skuldrene, sikkert på samme måte som han ellers bærer et selvskutt reinsdyr eller kanskje en hjort.
– Han er en skikkelig villmarking. Når vi ikke trodde vi klarte mer, klarte han å få oss til å gå to timer lenger, forteller Birgit, som likevel ikke angrer på at hun meldte seg på TV-programmet.
Normale folk
Hun håper og tror at Ingen grenser har vært med på å normalisere folks syn på funksjonshemmede. At noen kaller det ”freakshow” får så være. Da har de misforstått hva programmet handler om, mener Birgit.
Hun har selv opplevd at mange har problemer med å forholde seg til funksjonshemmede.
– Noen snakker ekstra høyt. Andre snakker til den jeg er sammen med. En gang jeg skulle kjøpe bukser, var mamma med i butikken. ”Hvilken bukse tror du hun liker?” Spurte ekspeditøren mamma. Noen ganger kan det være fristende å minne om at det er ryggen som er skadet, ikke hodet.
Nav var heller ikke alene om å se mørkt på Birgits nye livssituasjon etter at hun ble skadet og lam:
– Mange syntes synd på meg. Sa nærmest rett ut at livet mitt var over. ”Trist at du bare fikk 20 år, da”. Men jeg skal antakelig leve de neste 60 årene som rullestolbruker. Da må jeg gjøre det beste ut av det. Det er ikke noe alternativ for meg ikke å skulle jobbe, avslutter Birgit Røkkum Skarstein.
