Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Slaget om livet
For tre år siden var hun en mester i multitasking, med sirlige tellekanter og tusen jern i ilden. Nå er det vanskelig å gå til postkassa uten å ramle.
Tekst: Bjørnhild Fjeld, Foto: Tore Fjeld
TRENING: Ane gikk på yoga også før slaget, og etterpå er det blitt en viktig del av opptreningen, både mentalt og fysisk. Hun står ikke på hodet lenger, men klarer å ta armene over hodet.
Sommeren 2009 var 43 år gamle Ane Vallevik Håbjørg på jobbreise i USA sammen med ektemann og kompanjong Carl Størmer. Hun sto på kjøkkenet og laget mat. Plutselig kjente hun at hun ble nummen i ansiktet, som om hun hadde fått et bistikk. Hun segnet om, og begynte å kaste opp. Hjerneslaget lammet hele høyre side av kroppen hennes.
– Jeg husker jeg tenkte: ”fy faen, nå får jeg slag”, forteller hun.
Men da visste hun ikke hvor mye dette skulle forandre livet hennes.
– Hjerneslaget tok livet mitt slik jeg kjente det. Det var som å ta ctrl – alt – delete.
Ane Vallevik Håbjørg har 17 år bak seg som journalist og kommentator i VG, før hun gikk over til i forlaget Cappelen Damm. Da hun ble rammet av hjerneslag, var hun i gang som seniorrådgiver i ektemannens firma JazzCode. Tidligere i år utga boken «Da jeg døde – kampen for et nytt liv» om tiden etter slaget.
Livet snudd på hodet
Tre år etter hjerneslaget strever Ane fortsatt med de enkleste praktiske oppgaver. Det er vanskelig å gå uten å snuble. Det er vanskelig å lage mat uten å søle. Det er vanskelig å spise uten å sikle. Det er vanskelig å dusje uten å få såpe i øyet. Det er vanskelig å snakke uten å snøvle. Og det er ikke minst vanskelig å være avhengig av andres hjelp.
– Jeg har alltid vært en som har hjulpet andre, i alle situasjoner. Det å be om hjelp, er dritvanskelig. Jeg håper jeg aldri glemmer hvor vanskelig det er å be om hjelp, og hvor vanskelig det er å ta imot hjelp, sier hun.
PREGET: Det er bare halve trynet mitt som virker, sier Ane. Hun snur helst den venstre siden til fotografen, men må like fullt leve med den høyre.
Ane har en oppdrift uten sidestykke. Den første tiden etter slaget var hun nærmest ustoppelig. Trente og trente, øvde og prøvde, for å bli bedre. I begynnelsen kom også fremgangen relativt raskt. Fra å være sengeliggende, til å sitte i rullestol, til å kunne klare å gå selv, på et vis. Hun gikk Ridderrennet, men «ikke faen om jeg gjør det igjen».
Men etter en stund flatet kurven ut. Fortsatt opplever hun fremgang, men det går med museskritt. Så små at det gjerne bare er hun selv merker det. Slaget gikk ikke over, slik hun først trodde.
– Hadde noen sagt til meg at det skulle ta tre år å komme hit jeg er i dag, hadde jeg ikke trodd på dem, sier hun.
– Hvor lang tid trodde du det ville ta?
– Tre dager!
Den første tiden justerte Ane stadig tidshorisonten for når hun skulle bli frisk. Først: Tre dager. Så: Tre uker. Tre måneder. Til jul. Til sommeren. Nå har hun innsett at hun nok aldri blir helt som før, uten at hun har tenkt å gi opp av den grunn.
– Hva savner du mest?
– Å kunne gå og å kunne kjøre bil. Jeg har kjørt bil fra jeg var 14 år, og har ikke gitt opp håpet om at jeg skal få igjen sertifikatet en dag, forteller hun.
MISTET MOTORIKK: – Jeg skriver som en gris etter slaget. Typisk å få slag på høyre side, jeg som er høyrehendt, sier Ane Vallevik Håbjørg om sin egen håndskrift.
Den vanskelige rullestolen
Ane sier selv at hun ikke kan gå, men hun vil heller ikke sette seg i rullestol uten at det er strengt nødvendig. Og noen ganger er det nødvendig, ikke minst av hensyn til menneskene rundt henne. Når hun går, bruker hun stokk. Fysisk er hun blitt som en gammel dame, selv om hun bare er i midten av 40-årene.
– Det er en balansegang mellom å skulle klare ting selv og det å være en byrde for andre. På flyplasser har jeg ikke noe valg; da må jeg bare sette meg i rullestolen: Ellers går det rett og slett ikke. Det måtte jeg også da jeg var på Sicilia med min mor og søster. Det ville rett og slett bli for slitsomt for dem at jeg skulle prøve å gå selv på de brosteinsbelagte gatene.
I hverdagen finner Ane kreative løsninger for å takle små og store utfordringer som har kommet etter slaget. Hun har fått seg en motorisert trehjulssykkel av dansk type med kasse foran, som hun bruker for å komme seg til butikken og til trening. Gressklipperen fungerer også som gåstol når Ane skal stelle i hagen, og hun elsker hagearbeid.
Da hunden Dixie skulle luftes, utstyrte hun henne likegodt med en refleksvest med påskriften: ”Min eier har hatt slag. Jeg finner veien hjem selv.”
– Jeg bruker all tid, alle krefter og mye av pengene jeg tjener på trening og behandling. For meg er det en heltidsjobb å bli frisk, sier Ane.
– Ser du på deg selv som funksjonshemmet?
– Helst ikke. Men jeg må jo innse at jeg er det.
Carl er blitt klippen
Slaget har ikke bare endret Anes liv, men har hatt stor innvirkning på hele familien. Det har blant annet gjort at hun har måttet overlate rollen som familiens «administrerende direktør» til ektemannen Carl. Nå er det han som er klippen i familien, den som sørger for at alt går rundt, både praktisk og økonomisk. Det har vært en stor omveltning for dem begge, og ikke minst for de to døtrene Hannah og Sidsel.
– Det er ikke så lett å ha en mamma som har hatt slag. For en stund siden skulle jeg være med Hannah på karate-avslutning. «Jeg tror du er den rareste mammaen her», sa datteren min. Men det får jeg bare leve med. Jeg må bare rette ryggen og drite i at jeg ser rar ut.
I familien har Ane fått kallenavnet Skeivskank, oppkalt etter Hermine Grangs surfjesede katt i Harry Potter-bøkene. For som Ane sier selv, er det bare «halve trynet som virker». Høyre side av ansiktet er glatt og uttrykksløst, rynkene er borte og kinnpartiet henger ned. Det gjør at barn stirrer, og folk lurer på om hun er full når hun snakker i telefonen. Men sånn er det bare. Ikke noe å bry seg om.
«Jeg glemmer aldri den lille gutten som var på vei hjem fra skolen, da jeg datt ut av stien i en liten motbakke og fikk treningsbuksa full av borrer.
– Det er lov å le når voksne damer går over ende, sa jeg med en blanding av latter og gråt i stemmen. Han løp hjem. Vettskremt sannsynligvis. Han kan ikke klandres. Mitt skjeve fjes kan skremme selv den modigste.» (Fra boka.)
KOMME SEG UT: Ane sier selv hun ikke kan gå. De gangene hun tror hun kan det, går hun på trynet. Men med stokken i den ene og en hakke i den andre hånden, kommer hun seg i hvert fall ut i hagen.
Skriver seg tilbake til livet
I tillegg til trening, er skrivingen en viktig del av Anes vei til å komme på beina igjen, veien til å skape seg en ny tilværelse. På ektemannens oppfordring begynte hun å skrive blogg, et drøyt år etter slaget. Og nå har hun debutert som forfatter. Boka er et resultat av en sorg over å miste seg selv, om hennes vei til å finne et nytt litt liv, etter at hun døde fra det gamle.
– Noen ting begynner å rette seg. Og så er det hyggelig at midt inni all galskapen har jeg beholdt meg selv. Essensen av meg er der fortsatt. Det var ikke helt sånn jeg hadde sett for meg at livet skulle bli, men det er jo et liv dette også. Jeg har en fantastisk familie. Jeg føler meg egentlig veldig heldig, sier Ane.
Hun berømmer også ektemannen Carl for måten han har stilt opp for henne i tiden etter slaget. Ikke alle har tatt det som en selvfølge.
– Han har fått spørsmålet: Når skal dere skilles, forteller Ane.
Carl sier dette aldri har vært noe tema for ham.
– Ane har jo ikke noe annet valg enn å leve med sin situasjon. Men jeg har et valg. Jeg kan velge å flytte ut, finne meg en annen dame. Jeg har et valg, men dette valget har store konsekvenser for Ane og for barna mine. Når man gifter seg, lover man jo å holde sammen i gode og dårlige tider. Akkurat nå er det dårlige tider. Hvem ville jeg vært hvis jeg sviktet hun jeg er mest glad i når hun opplever sin aller største krise?
Har hatt kriser før
Det er ikke første gang familien Håbjørg Størmer gjennomlever en krise. Sju måneder etter at Ane og Carl ble kjærester, ble de foreldre til Hannah, født i 26. svangerskapsuke. De trodde hun skulle dø, respiratoren ble til og med slått av, men den lille jenta hadde en livsvilje legene ikke hadde sett maken til, så hun overlevde og har nå vokst opp til å bli en flott 17-åring. Lillesøster Sidsel var også for tidlig født og kjempet for livet de første ukene utenfor mors liv.
– Tror du det er en fordel at dere har vært gjennom kriser før?
– Jeg tror i hvert fall at man lærer noe for hver krise man gjennomlever. Og for hver krise man klarer å padle seg gjennom, styrkes samholdet, mener Ane.
Det er likevel ingen tvil om at hjerneslaget er den største krisen familien har vært gjennom. Og slaget er en langdistansekrise som de ikke vet når de kommer i mål med. Eller hva det å komme i mål faktisk innebærer.
– Er det noe jeg har lært, er det at slag rammer veldig individuelt. Jeg er blitt ekspert på mitt eget slag, men det betyr ikke at jeg vet hvordan det er for andre. Jeg har også snakket med leger som skal være eksperter på slag, men erfart at de kan mye mindre om dette enn meg.
Tabubelagt tema
Ane har også opplevd at det er mange tabuer knyttet til slag. Sex, for eksempel.
– I begynnelsen lurte jeg på om man kunne få slag av å ha sex. Orgasme skjer jo også i hodet. Men det var det åpenbart ikke blitt snakket noe særlig om, sier hun.
Hvert år får 16.000 nordmenn hjerneslag. Ane og ektemannen Carl synes derfor det er på høy tid at det blir snakket mer om både sex og andre ting i forbindelse med denne sykdommen.
Ane Vallevik Håbjørg |
|
Bosted: Oslo Gift med Carl Størmer, mamma til Hannah (17) og Sidsel (13). Aktuell med: Debuterte i juni 2012 som forfatter med boken ”Da jeg døde – kampen for et nytt liv” (Pax forlag). Holder foredraget ”Slag – ferdig – gå” sammen med ektemannen – mer info jazzcode.org |
Hjerneslag |
|
Rammer hvert år cirka 16.000 nordmenn. Cirka 5 prosent av disse er under 45 år, to to av trer over 65 år. Menn har størst risiko for hjerneslag, men nesten like mange kvinner får slag i Norge siden de lever lenger enn menn. Hjerneslag er den tredje hyppigste årsak til død og invaliditet i Europa og USA. Årsaker til hjerneslag: 85 prosent av slagene er et hjerneinfarkt fordi en pulsåre er gått tett. 15 prosent av slagene skyldes en hjerneblødning på grunn av at en blodåre i hjernen sprekker. Symptomer på slag: Plutselig nummenhet eller lammelse, forvirring/afasi, plutselige problemer med synet på ett øye, pupiller av ulik størrelse, svimmelhet og problemer med balanse og koordinasjon. Risikofaktorer: Høy alder, høyt blodtrykk, hjertesykdom, diabetes, røyking, høyt kolesterol, høyt alkoholinntak, narkotikamisbruk, samt genetiske eller medfødte tilstander. Behandling: I akuttfasen må hjertefunksjon, blodtrykk, temperatur og lignende overvåkes, fortrinnsvis på en slagenhet på et sykehus. Man gir oftest medisiner for å hindre at nye blodpropper dannes. Medisiner som løser opp blodpropper (trombolyse) kan gis til de som kommer raskt til sykehus. Rehabilitering påbegynnes raskest mulig. Behandling og opptrening i en slagenhet i sykehus reduserer dødeligheten, bedrer funksjonsevnen og hjelper flere slagpasienter til å komme tilbake til hjemmet. Sykdomsforløp/prognose: De fleste symptomene blir gradvis bedre i løpet av uker eller måneder. Enkelte ganger blir man helt restituert, men mange slagpasienter vil ha en varig restskade som kan hemme dagliglivets aktiviteter. Av og til kommer en periode med depresjon like etter slaget. Det kan også opptre ukontrollert gråt eller latter.
Hvordan skjønner du at noen har fått slag? FAST = RASKT! Landsforeningen For Slagrammede (LFS) LFS holder likemannskurs gjennom sine lokallag, samt tilbyr samtalegrupper og samarbeider med lærings- og mestringssentrene og ambulerende team der hvor disse finnes. Det er svært viktig å komme raskt til sykehus etter hjerneslag. LFS har i samarbeid med Norsk Luftambulanse en kampanje der det fokuseres på nettopp dette.
|
