Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Rettigheter fra grunnen av
I verdens nyeste land, Sør-Sudan, kjemper funksjonshemmede for en plass i nasjonsbyggingen. De må begynne helt fra grunnen av.
Tekst: Bengt Sigvardsson Foto: Jesper Klemedsson
SYNLIG: Yunnis John (14) på vei til Esads kontor i Juba. I motsetning til henne blir de fleste barn med funksjonsnedsettelser gjemt bort av foreldrene sine, fordi de skammer seg over dem.
Tre menn sitter i et halvmørkt rom i Sør-Sudans hovedstad Juba. De ønsker oss hjertelig velkommen. Selv er de ikke like velkommen overalt.
– Mange tror at vi er onde trollmenn som bærer på forbannelser. Jeg er blitt kalt for en djevel og andre ufinheter, men jeg vil kalles ved mitt kristne navn, sier James Ochan Amos.
Han og de andre mennene er medlemmer i Esad – Equatoria States Association of Physically Disabled. Dette er Sør-Sudans organisasjon for bevegelseshemmede. Organisasjonen har cirka 600 medlemmer og forsøker å fremme rettighetene til funksjonshemmede i Norges Handikapforbunds gamle samarbeidsland.
Stått stille i 57 år
Tidligere var landet en del av Sudan. I 1955 brøt det ut borgerkrig mellom frigjøringsbevegelser i det sørlige Sudan, der flertallet av innbyggerne er kristne, og det overveiende muslimske nord. Krigen tok slutt i 1972, men ble etterfulgt av en ny i 1983 som varte til det ble inngått en fredsavtale i 2005.
9. juli 2011 ble staten Sør-Sudan erklært.
På grunn av krigen har utviklingen stått stille i 57 år. Et helt land skal bygges fra grunnen. I Esad jobber man hardt for å hindre at bevegelseshemmede blir glemt bort. Landet har ikke undertegnet FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, noe Esad forsøker å påvirke regjeringen til å gjøre.
– Vi er håpefulle. Før selvstendigheten arbeidet regjeringen bare politisk. Nå konsentrerer den seg mer om utvikling, sier Luis Fadu Federico.
GENERALSEKRETÆR: James Ochan Amos leder organisasjonen Esad – Equatoria States Association of Physically Disabled.
Bygge samhold
Esad ble grunnlagt i 1985, midt under en brennende borgerkrig. Målet var å bygge opp samhold og krefter hos bevegelseshemmede i det sørlige Sudan.
– Det var vanskelig å arbeide under krigen, men vi fikk bistand fra utenlandske organisasjoner. Vi gikk fra dør til tør og vervet medlemmer og informerte om diskriminering, sier James.
Blant annet fristet man med mikrolån til inntektsgivende aktiviteter.
– Det ble finansiert av bidrag fra utlandet. Nå har vi ingen økonomisk støtte, sier Luis.
Etter fredsavtalen i 2005 ble flere lokale medier grunnlagt.
– Gjennom dem har vi spredd meningene våre og informert om funksjonshemning. På den måten er allmennhetens holdninger endret til det bedre, sier James.
Møtes med fordommer
Heten i rommet er nesten uutholdelig. Det finnes ingen vifter som holder de 45 varmegradene ute. Det finnes ikke elektrisk strøm i det hele tatt; et slikt gode er få forunt. Sør-Sudan er blant de aller fattigste landene i verden. I opplysningsarbeidet er hjemmebesøk viktig, siden de fleste mangler internettilgang og mobiltelefon.
– Vi forsøker å være så synlige som mulig og feirer for eksempel alltid den internasjonale handikapdagen offentlig, forteller James.
Siden 2009 har man regelmessig hatt diskusjoner med regjeringen om å skrive under FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.
– Men ministerne har gått lei. Det virker ikke som de forstår hva vi snakker om, sukker James.
Fordommene er utbredt, også på regjeringsnivå.
– Når jeg oppsøker et departement, tror de alltid at jeg er en tigger bare fordi jeg er bevegelseshemmet, sier Sebit Chabli.
Esad arbeider også for at bevegelseshemmede skal bli representert i parlamentet. Det finnes et regjeringsråd for krigsveteraner med funksjonsnedsettelser, men rådets dør er stengt for alle som ikke er blitt funksjonshemmet i strid.
– Et av våre medlemmer ble kastet ut fra et møte i rådet med beskjed om at «vi jobber ikke med folk som har medfødte funksjonsnedsettelser», forteller James.
TO AV TRE: Det finnes tre ramper i hele Juba, Sør-Sudans hovedstad. Den ene befinner seg på et sykehus. de to andre ved Esads lokaler.
Hull og hindringer
Esads lokaler består av to rom. Inngangene har ramper. Ellers i Juba finnes det bare én rampe, på et sykehus. Ingenting annet er tilpasset. Veiene har stort sett porøst jorddekke. Bare noen få strekninger er asfaltert, og de minner mest om kulekjøringsløyper. Det som finnes av fortau, har høye kanter og er fulle av hull og andre hindringer. Trafikklys eksisterer ikke, og trafikken er mildt sagt kaotisk.
Samtidig er det byggeboom i Juba. Dermed er det muligheter for dem som vil arbeide for at alle nybygg skal være tilpasset.
– Vi har hatt kampanjer om det i radio. Til og med regjeringen har oppfordret byggherrene til å tilpasse alt nytt. Men ingen bryr seg, siden det ikke finnes noe påbud, sier Luis.
Det finnes bare ett senter med hjelpemidler i Juba. Det ble grunnlagt av Norges Handikapforbund i 1981 og ble senere overtatt av myndighetene.
– En rullestol koster 750 sør-sudanesiske pund (tilsvarer 1600 norske kroner). Det er veldig mye penger i Sør-Sudan, sier James.
VIL DELTA: Rizk Sibit (til venstre) snakker med Onesimo Wani utenfor Esads lokaler i Juba. Tross fordommer og andre hindringer ser organisasjonen lyst på fremtiden.
Barna holdes hjemme
Det finnes heller ingen kollektivtransport. Det vanligste framkomstmiddelet er taximotorsykler. Begrenset framkommelighet er en årsak til at barn med bevegelseshemninger glimrer med sitt fravær i skolene.
– Foreldre som har bevegelseshemmede barn i skolen, går før eller senere lei av å bære dem fram og tilbake til skolebenken, sier James.
Luis understreker at flertallet av bevegelseshemmede barn holdes gjemt hjemme. Foreldrene skammer seg over dem. Esad har hatt kampanjer for å få foreldrene til å sende barna sine til skolen. Nå finnes det 150 bevegelseshemmede barn som går på skole i Juba.
Men det er ikke bare bevegelseshemmede barn som ikke får utdannelse Bare 20 prosent av barna i Sør-Sudan begynner i grunnskolen. Og bare to prosent fullfører den.
Det finnes ingen statistikk over arbeidsledighet i landet, annet enn at den er «skyhøy». Alle i rommet har gått på skolen og arbeider i statlige institusjoner.
– Men det er vanskelig å få jobb. I flere år fikk jeg stadig høre at «du kan ikke jobbe her for du kan ikke ta deg fram», sier Luis.
Drepes i stammekonflikter
Framkommelighet er et allment problem i Sør-Sudan. Landet er nesten dobbelt så stort som Norge, men har bare noen få mil med asfalterte veier. Det kan ta flere dager å forflytte seg et titall mil med bil på jordveier som forvandles til gjørmebad i regnperiodene. Dette gjør det vanskelig for Esad å virkeliggjøre ambisjonen om å åpne avdelinger i hele landet.
Væpnede konflikter er en annen alvorlig hindring. I delstaten Jonglei for eksempel har stammer stjålet buskap fra hverandre i hundrevis, kanskje tusenvis, av år. Tidligere var det først og fremst voksne menn som døde i slike raid. Men siden selvstendigheten har massakrer på kvinner og barn avløst hverandre. Over tusen mennesker er drept. 60 000 har flyktet fra hjemmene sine.
– Vi får alltid høre at det finnes viktigere saker å prioritere enn oss, sier James.
Esad-aktivistene vil ikke feie konfliktene under teppet. Stammekonflikter gjennomsyrer hele samfunnet og bidrar til å hindre utvikling.
– Om én stamme får dominere et departement, blir det bråk. De andre stammene kjenner seg diskriminert. Politikerne må gå foran som gode eksempler. Dersom vi får en slutt på stammevold og diskriminering, ser framtiden lys ut, sier James.
Sør-Sudan har store oljeforekomster. Oljen står for 98 prosent av landets inntekter. I skrivende stund ligger produksjonen på is. Årsaken er konflikter om avgifter for å transportere oljen via det nordlige Sudans rørledninger.
– Når våre ressurser kommer alle til gode, får folk hendene fulle med å utvikle livene sine. Da slutter de å tenke på stammekonflikter, sier Lus.
KREVER LIKESTILLING: Suzan Ide Wilson er leder i Esads kvinneseksjon.
Kvinner aller nederst
Utenfor Esad-kontoret sitter et titall kvinner på plaststoler eller i rullestoler. Siden 2005 har Esad hatt en egen kvinneseksjon.
– Det finnes spesielle problemer for bevegelseshemmede kvinner. Generelt er kvinner underrepresentert i dette samfunnet, men det finnes ingen kvinnelig representant med funksjonsnedsettelser i parlamentet. Vi jobber dag og natt for å endre på det. Noen må snakke på vegne av oss, sier Suzan Ide Wilson.
Bare hver fjerde jente går på skole. Ni av ti voksne kvinner kan ikke lese og skrive. Jenter gifter seg vanligvis veldig tidlig. Men her passer ikke bevegelseshemmede jenter inn.
-En bevegelseshemmet kvinne som innleder et forhold til en mann, er sannsynligvis ille ute. Det har skjedd at de er blitt gravide, men kjærestens foreldre nekter å akseptere forholdet, oftest fordi de tror at funksjonsnedsettelser er arvelig. De tvinger mannen til å forlate kvinnen som deretter blir sparket ut hjemmefra av sine foreldre fordi hun er blitt gravid utenfor ekteskap, forteller Suzan.
Esad har blant annet hjulpet kvinner å starte småbedrifter, men nå er det slutt på pengene. Suzan forstår at regjeringen og utenlandske organisasjoner ikke kan drysse gull over Esad. Fra utlandet etterlyser hun først og fremst støtte til å bygge opp organisasjonen.
At regjeringen ikke skriver under FN-konvensjonen har hun ingen forståelse for.
– Vi støttet frigjøringskampen, stemte for selvstendighet og feiret da vi fikk det. Vi fortjener å få ta del i fordelene ved selvstendigheten. man kan ikke legge skylden for alle problemer på myndighetene, men regjeringen er nasjonens far. Og en far diskriminerer ikke sine barn, avslutter Suzan.
Langvarig partner
Mange lesere av Handikapnytt vil huske det mangeårige engasjementet som Norges Handikapforbund hadde i Sør-Sudan før uavhengigheten.
NHF ga støtte til et ortopedisk verksted i Juba fra 1981 og helt til 2000, da samarbeidet ble faset ut og organisasjonen trakk seg ut.
– Det var et godt verksted som forsynte funksjonshemmede i landet med gode hjelpemidler. Verkstedet var faktisk vår eneste partner i Afrika som hadde overskudd på driften, sier leder for Internasjonalt Bistandskontor i NHF, Svein Brodtkorb.
Han bodde selv i Sør-Sudan i årene fra 1983 til 1986, men arbeidet den gangen for Kirkens Nødhjelp.
NHFs engasjement i det ortopediske verkstedet, var finansiert av midler fra TV-aksjonen i 1981, «Et nytt liv». Verkstedet skulle vært selvdrevet fra 1993, men borgerkrigen gjorde at samarbeidet ble forlenget i flere år. Da NHF trakk seg ut i 2000, var imidlertid prosjektet i god gjenge og finansiert av lokale myndigheter. I 1999 mottok 495 personer hjelpemidler fra verkstedet.
Verkstedet bar faktisk navnet NAD, etter «Norwegian Association of Disabled», som er NHFs engelske betegnelse. Forkortelsen ble beholdt etter at lokale myndigheter overtok ansvaret, men da sto den i stedet for «The Nile Assistance to the Disabled».
