Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Diskriminert i begge leire
Funksjonshemmede som også tilhører en seksuell minoritet, risikerer å bli diskriminert og usynliggjort – både i homobevegelsen og i handikapbevegelsen.
Tekst: Ivar Kvistum | Illustrasjon: Birgitte Reff Kolbeinsen
«Å få et forhold til henne, som kjæreste, og så være funksjonshemmet i tillegg. For det følte jeg var mer enn jeg kunne bære. «Dette bærer jeg ikke, for det er for mye.» Nå har jeg lært meg en måte å leve på med funksjonshemming, og det kan jeg mye om. Men identitetsgreien. Før sa jeg jo at selv om man hadde en legning, behøvde man jo ikke å leve den ut.»
Slik ordlegger en av informantene som er intervjuet av forskere i den nye rapporten «Usynlig og selvlysende – å være lesbisk, homofil eller transperson med nedsatt funksjonsevne.»
Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (forkortet til LHBT-personer) med nedsatt funksjonsevne er en usynliggjort gruppe i samfunnet. I en ny forskningsrapport fra Forskningsstiftelsen Fafo blir denne minoritetens livssituasjon løftet fram i lyset. Sentralt i forskningsarbeidet er dybdeintervjuer med 19 anonymiserte enkeltmennesker som forteller om sine egne livserfaringer med «dobbelt minoritetsstatus».
– Bildet som tegner seg, er tredelt. Noen forteller at det har vært og er helt uproblematisk å leve som LHBT-person med nedsatt funksjonsevne. I den andre enden av skalaen finner vi dem som har opplevd grov mobbing. Den tredje erfaringen – som deles av flertallet – er stor grad av taushet og usynliggjøring, sier forsker Arne Backer Grønningsæter til Handikapnytt.
Diskriminerer hverandre
LHBT-organisasjonene og handikapbevegelsen har til felles at de fører en kamp mot diskriminering. Men Grønningsæter er ikke i tvil om at disse minoritetsgruppene likevel diskriminerer hverandre, noe som kommer til uttrykk i erfaringene til mange LHBT-personer med nedsatt funksjonsevne. Noen forteller om frykt for å bli avvist, både i det homofile miljøet og blant andre funksjonshemmede.
– Disse miljøene er usynlige for hverandre, selv om LHBT-organisasjonene er noe mer opptatt av funksjonshemning enn motsatt, sier Grønningsæter.
Diskriminering av funksjonshemmede i LHBT-miljøer kan handle om manglende fysisk tilgjengelighet på møteplasser, noe som særlig bidrar til å utestenge bevegelseshemmede. Et sterkt fokus på kropp og «vellykkethet» i enkelte homofile miljøer oppleves også ekskluderende av noen.
I funksjonshemmedes miljøer handler diskrimineringen gjerne om usynliggjøring og i noen tilfeller en direkte opplevelse av ikke å være velkommen med en LHBT-identitet. Men ingen av erfaringene som kommer fram i undersøkelsen, er entydige. Flertallet av informantene oppgir imidlertid at de opplever mer diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelser enn på grunn av LHBT-tilhørighet. Men det finnes også dem som opplever det motsatte.
Synlighet mot fordommer
Grønningsæter håper rapporten kan bidra til mer åpenhet og kunnskap. Han mener det er svært viktig at organisasjonene begynner å snakke om og med LHBT-personer med nedsatt funksjonsevne. Og ikke minst, at organisasjonene begynner å snakke med hverandre om sin felles medlemsmasse.
– Både handikapbevegelsen og LHBT-bevegelsen har erfart at synliggjøring river ned fordommer. Begge bevegelsene har en fortid hvor man ikke skulle synes i samfunnet. Bare for 20–30 år siden var tausheten et stort problem for begge. Både funksjonsnedsettelser og seksuell orientering var noe man prøvde å skjule, påpeker Grønningsæter.
Undersøkelsen avdekker også et behov for større bevissthet og kompetanse i det offentlige velferdsapparatet om hvordan man møter mennesker med dobbelt minoritetsstatus blir møtt, mener Grønningsæter.
– Både blant leger, sykepleiere, sosionomer, hjemmehjelpere og andre trengs en helt annen bevissthet om menneskers seksuelle identitet og hva disse prosessene betyr for mennesker. De må for eksempel lære hvordan de skal møte en person uten å ta for gitt at partneren er av motsatt kjønn.
Sterke barrierebrytere
Forskeren innser at erfaringene til de 19 anonymiserte informantene gir et svært sammensatt bilde. Men han er ikke i tvil om hva de har felles:
– Dette er alle folk som har brutt noen kraftige barrierer i livene sine, hver på sin måte. De insisterer på å få være seg selv og lar seg ikke stoppe. Jeg tenker at samfunnet må kunne nyttiggjøre seg de store ressursene som disse menneskene representerer.
En av de 19 er gjengitt slik i rapporten:
«Jeg har opplevd diskriminering på grunn av seksuell orientering og rare holdninger på grunn av at jeg er funksjonshemmet. For meg har humor vært viktig. Jo svartere, jo bedre. Men jeg føler meg privilegert. Er blitt godtatt som den jeg er. Jeg mener at det mest er mangel på kunnskaper – særlig i hjelpeapparatet – som det må gjøres noe med. Kunnskap er kilden til å unngå diskriminering.»
Rapporten «Usynlig og selvlysende» er skrevet på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, som et ledd i en handlingsplan for å øke livskvaliteten til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Oppdragsgiveren vil ha svar på om LHBT-personer med nedsatt funksjonsevne risikerer å bli «dobbelt diskriminert», i kraft av å tilhøre to minoritetsgrupper som begge er utsatt for diskriminering.
Forskerne Arne Backer Grønningsæter og Hilde Haualand konkluderer med at begrepet «dobbelt diskriminering» i virkeligheten er ganske meningsløst og unyansert.
– Det er for skjematisk og tar for lite hensyn til personlige erfaringer. For eksempel kan tilhørighet til den ene av gruppene bidra til at tilknytningen til andre blir mindre og dermed oppleves lettere. Noen personer med nedsatt funksjonsevne har erfart at tilhørighet til LHBT-miljøer har vært brobyggende og gitt dem innpass i miljøer som de ellers ikke hadde fått bli en del av, sier Grønningsæter.
Samtidig underslår han ikke at enkelte opplever vekten av dobbel minoritetsstatus som svært tyngende. De mest alvorlige vitnesbyrdene om krenkelser og diskriminering handler om møter med psykiatrien.
En av informantene sier:
«Jeg vet ikke hva som skyldes hva. Funksjonshemmingen min og det at jeg er skeiv, har gjort meg til det jeg er. Det handler om å legge til rette for at jeg skal tørre å gå ut i livet. Det å være skeiv har vært uproblematisk. Men det at jeg har en kjæreste i en annen by, gjør at jeg er spent på fortsettelsen.»
Det er svært få dedikerte møteplasser for LHBT-personer med funksjonsnedsettelser. Døvegruppa Regnbuen er den eneste formelle organisasjonen. For bevegelseshemmede LHBT-personer finnes det noen få og små uformelle, private nettverk.
Trygg på egen identitet
TRYGG: Per Inge Bjerknes har aldri opplevd seg utestengt fordi han er blind og homofil. (Foto: Senterpartiet)
– Jeg har aldri opplevd at jeg ikke er velkommen fordi jeg er blind og homofil. Men det har kanskje noe med tryggheten på min egen identitet å gjøre. Jeg har en veldig høy terskel for å tolke noe jeg opplever som diskriminering.
Det sier politiker Per Inge Bjerknes, fylkesvaraordfører for Senterpartiet i Østfold og partiets førstekandidat i fylket ved stortingsvalget neste år.
Bjerknes synes funnene i Fafo-rapporten om LHBT-personer med nedsatt funksjonsevne er interessante, men han advarer mot å trekke bastante konklusjoner på vegne av en gruppe mennesker i samfunnet som ikke nødvendigvis har så mye felles.
– Her snakker vi om såpass få mennesker at vi skal være varsomme med å generalisere. Men kanskje kan vi utlede noen tendenser fra de individuelle erfaringene som kommer fram.
Per Inge Bjerknes kjenner to LHBT-personer med nedsatt funksjonsevne, og han vet om en håndfull andre.
– Vi må huske at det også varierer i hvor stor grad legning eller funksjonsnedsettelser bygger en persons identitet. Dette er individuelt. Det finnes funksjonshemmede homofile som legger mye mer vekt på helt andre ting, for eksempel jobb, interesser eller andre deler av personligheten, når de skal forstå og forklare seg selv.
Selv tenker Bjerknes at det betyr mer for hans egen identitet at han er homofil enn at han er blind.
– Men det sier jeg helt spontant, akkurat nå. I neste uke kan det hende det er motsatt, ler den profilerte Østfold-politikeren.
Han mener også de praktiske hindringene han opplever som blind, er de samme homofiles miljøer som mange andre steder.
– Uteliv, for eksempel, er ikke en praktisk arena for en som er blind. Det er i stor grad basert på at du kan se og bli sett, for å kunne finne fram til kjentfolk eller en ledig stol. Dette gjelder ikke bare på en homsepub som London, men nær sagt alle steder.
I Fafo-rapporten trekker noen informanter fram at de opplever å falle gjennom i enkelte homofile miljøer som legger stor vekt på utseende, kropp og vellykkethet. Per Inge Bjerknes tror frykten for ikke å være god nok, like gjerne kan gå motsatt vei.
– Jeg tror det kan ligge mye usikkerhet bak dyrkingen av en ytre fasade. Denne usikkerheten kan komme fram når man møter noen som viser at de er trygge på seg selv og sin identitet, til tross for en funksjonshemning eller at de ikke har et perfekt ytre. Da oppstår tvilen: du som er så er forskjellig fra meg, vil du likevel verdsette meg?
Per Inge Bjerknes legger vekt på at det viktigste for aksept og inkludering er gode møter mellom enkeltpersoner. Men han mener likevel det kan ha noe for seg at LHBT- og handikaporganisasjoner møtes på ledernivå for å øke det gjensidige bevissthetsnivået om sin felles medlemsmasse.
– Det er viktig å etablere gode holdninger og åpenhet i organisasjonene, slik at vi også kan møte andre typer krysskoblinger – for eksempel innvandrere som enten er homofile, funksjonshemmede eller begge deler.
Vil bli en pådriver
TAR INITIATIV: Bård Nylund, leder i LLH, vil ta kontakt med funksjonshemmedes organisasjoner for å snakke om «felles medlemmer». (Foto: LLH)
Leder Bård Nylund i LLH, landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, ønsker å være en pådriver for å hindre stigmatisering av LHBT-personer med nedsatt funksjonsevne. Han innrømmer at denne gruppa ikke har mye oppmerksomhet i organisasjonen i dag. Og den er ikke særlig synlig.
– Med unntak av hørselshemmede og døve, er det svært sjelden jeg støter på LHBT-personer med nedsatt funksjonsevne. Det kan jo bety at de ikke synes vi fremstår som spesielt inkluderende for denne gruppa. Det hjelper lite å ha heis opp til kontoretasjen, dersom vi som sitter innenfor kontordørene ikke er interessert disse menneskene, sier Nylund.
Han viser til at LLH er vant til at undergrupper og aktivitetsgrupper i LLH starter fordi folk kommer sammen på eget initiativ fordi de har noe til felles i tillegg til sin seksuelle orientering eller sitt kjønnsuttrykk.
– Når det gjelder mennesker med nedsatt funksjonsevne, må vi kanskje i noe større grad være pådrivere, innrømmer han.
– Hvilke grep tror du er virkningsfulle for å synliggjøre denne gruppa og motvirke stigmatisering?
– For egen del vil jeg nok si at jeg trenger mer kunnskap. Jeg vil ta initiativ overfor funksjonshemmedes organisasjoner for at vi skal begynne å snakke sammen. Noe av det første vi kan snakke om, er at disse «felles medlemmene» på den ene siden er medlemmer i en bevegelse hvor folk tror man ikke har en seksualitet, mens i den andre bevegelsen tror folk at man utelukkende har nettopp det.
– Vi må prøve oss selv
– Det er opplagt at vi finner diskriminering i begge leire, sier spesialrådgiver Lars Ødegård i Norges Handikapforbund
Han er helt enig i påstanden om at lesbiske, homofile, bifile og transpersoner står i fare for å bli diskriminert i funksjonshemmedes organisasjoner. Og motsatt.
– Vi må innse at flere som holder antidiskrimineringsfanen høyt, likevel er villig til å diskriminere andre. Og når vi er villige til å diskriminere noen, kan vi ikke la oss forundre av at noen er villige til å diskriminere oss, sier Ødegård.
Han understreker at kamp mot diskriminering bare gir mening når den er universell. Vi kan ikke unnskylde oss med at noen grupper er så små og marginale at det ikke er så nøye med dem.
– Her må vi hele tiden prøve oss selv. Lakmustesten er hvordan vi tenker om de mest marginaliserte.
Lars Ødegård viser til hakkekyllingsmekanismen hvor vi har en tilbøyelighet til å blinke ut noen som har lavere rang enn oss selv. Og jo mer annerledes enn oss noen er, desto lettere er det at vi tenker negativt om dem.
