Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Verden for sine føtter

Av: Ivar Kvistum
Publisert 31.03.2013 15:43

Portrett av Sebastian Tjørstad med globus

Sebastian Tjørstad satser på en karriere som standup-komiker. (Foto: Tore Fjeld)

Det Sebastian Tjørstad mangler av armer og bein, tar han igjen med snakketøyet. Nå drømmer komikeren om eget show i USA.

Standard skrift

Stor skrift

TEKST BJØRNHILD FJELD

– Jeg har to ting å takke foreldrene mine for: Det ene er at de ikke var så rike at jeg ble bortskjemt. Det andre at jeg ser bra ut. Jeg har gode gener.

Sebastian Tjørstad er 28 år gammel og født med dysmeli. Han har verken armer eller bein. Det vil si, han har en liten armstump uten fingre på høyre side, og to små føtter med til sammen fem tær. Han gjør det meste med venstre stortå, inkludert å skrive på pc.

Resten ordner han med kjeften.

De første to–tre årene av livet lå han på gulvet og rullet rundt. Så møtte han svenske Micke, som var akkurat som han selv: «Hva er det du driver og ruller rundt for, kom deg opp og gå!»

Siden har ikke Sebastian hatt noen større problemer med komme seg rundt i verden. Han har spilt fotball, stått på skateboard, svømt. Han har reist verden rundt, blant annet studert i Italia, og bodd i Mosambik og Sør-Afrika.

Og skravla går, enten det er på norsk, engelsk, italiensk eller portugisisk.

– Jeg har alltid likt å være midtpunktet. Det er fordel når jeg ser ut som jeg gjør, sier han.
Men han er også klar over at uten et stort nettverk av venner, mor, far, søster og bror, hadde livet hans vært ganske annerledes.

Rundstjålet av «vennene»

Sebastian har en grunnleggende tro på folks godhet. Han lærte fort å be om hjelp. For ham betyr ikke det å klare seg selv at han må gjøre absolutt alt selv. Det koster ham ingenting å spørre en vilt fremmed om en tjeneste.

– Hvis jeg er ute og mobilen min ringer, ber jeg bare den nærmeste personen ta den opp fra lomma mi, så jeg får svart. Jeg tenker at det er veldig individuelt hva du legger i begrepet å klare seg selv. For meg betyr det at jeg har et liv der jeg kan være sosial, omgitt av folk jeg setter pris på.

Noen vil kanskje kalle ham godtroende, og han innrømmer at hans ubegrensede tillit til sine medmennesker har ført ham opp i problemer noen ganger. I Afrika ble han ranet av folk som kvelden før var vennene hans. Og samme dag som han ble intervjuet av Handikapnytt, ble den elektriske rullestolen hans stjålet.

– Jeg kan ikke slutte å ha tillit til folk selv om sånt skjer, mener han.

Do-hjelp av tilfeldig turist

Blyghet er heller ikke Sebastians mest fremtredende egenskap. Han forteller en historie som illustrerer dette, da han fikk et akutt behov for å gå på toalettet etter en fuktig aften på byen:

– Jeg var på vei hjem (i elektrisk rullestol, red.anm.), og kjente plutselig at jeg måtte pisse noe voldsomt. Jeg skjønte at jeg ikke kunne vente til jeg kom hjem, og jeg er en voksen mann, så jeg kan jo ikke pisse på meg. Det gjør jeg bare ikke. Da kjørte jeg bort til et utenlandsk par som sto utenfor et hotell. «Where are you from? » spurte jeg. «We are from Greece » «Oh, you’re from Greece! That’s great, but you just have to help me to the toilet. » («Hvor er dere fra? » «Vi er fra Hellas? » «Å, er dere fra Hellas. Flott, men dere er bare nødt til å hjelpe meg på toalettet. »red.anm.) Typen ble med meg bort på parkeringsplassen, hjalp meg av med buksa så jeg fikk pisse, og det var det. Litt av et første møte med Norge!

Mens standup-komikeren Shabana Rehman er kjent for å løfte folk, må Sebastian pent finne seg i å bli løftet av andre. Stadig vekk, mange ganger om dagen. Opp i rullestolen, inn i bilen, opp trappa, opp på toalettet. Den 90 cm korte kroppen veier 35 kilo, og når du løfter ham, kjenner du godt at han er råsterk.

– Mamma var kjempestreng med meg da jeg var liten, jeg fikk ikke spise godteri. Hun sa det rett ut; du kan ikke bli tjukk, da klarer jeg ikke å bære deg.

Sebastian er også avhengig av at andre løfter ting for ham. Kaffekoppen. Og ikke minst ølglasset. For når det gjelder øltørsten er det ikke størrelsen det kommer an på.

– Det kommer an på dagsformen, men jeg kan bøtte nedpå femten øl på en kveld. Jeg liker øl, og jeg liker å gå på byen, treffe venner og ha det kult. Sånn er jeg.

Kontrollert utdriting

Han har alltid likt å stå på scenen, helt fra han gikk på barneskolen, og Sebastian har vært både skuespiller og danser. Men for et par år siden gikk han på scenen på Nordic Black Theatre i Oslo, som standup-komiker. Eller sitdown-komiker, som han sier selv. Siden har han holdt show både på standup-scenen «Latter» og mange andre scener, landet rundt.

– Jeg vitser mye om meg selv, det tror jeg alle komikere gjør i begynnelsen.

– Ler publikum av deg eller med deg?

– Definitivt med meg. Jeg styrer at de ler med meg, det er viktig. Selv om jeg på sett og vis driter ut meg selv, er det kontrollert. Det er det som er viktig med selvironi, er at man ikke lar det gå for langt. Du skal le av det selv, men fortsatt være kul.

Like etter at han begynte med standup, ble Sebastian intervjuet i A-magasinet, med overskriften «Jeg digger den jeg er». Det gikk ikke mange timene før han fikk telefon fra Elina Krantz i Stand Up Norge. «Du kan få den største scenen i den største salen», sa hun. «Nei, det vil jeg ikke», sa Sebastian.

– Jeg forklarte henne at jeg måtte bygge meg opp som komiker, jeg kunne ikke hoppe rett opp på den store scenen. Da tror jeg hun skjønte at «han der er ikke dum». Hvis jeg skal kunne skape meg en karriere som komiker, må jeg jobbe like hardt som alle andre, mener Sebastian.

Morsom, ikke freak

Han tror nok det er lettere for ham å få oppdrag, siden han er den han er, «komiker uten armer og bein», men han må like fullt levere. Det må være morsomt, ikke ufrivillig komisk. Han er ikke interessert i å være et freakshow på scenen.

– Hva tilfører du komiker-verdenen?

– En annen vinkel. En «ass-view», om du vil. Når folk spør meg om jeg er en «tits- eller ass-man» … (pupper eller rompe red.anm.) vel, når du ser verden fra nitti centimeters høyde, sier det seg vel selv…

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Sebastian drikker pils fra en boks som er vippet opp på skulderen.

Sebastian Tjørstad har utviklet en effektiv og særegen teknikk for å åpne og drikke øl fra boks. (Foto: Tore Fjeld)

Forbildene er nå avdøde Billy Hicks og Richard Pryor, og Eddie Murphy. Planen er å komme seg til USA etter hvert og kjøre show der. Han må bare øve først, noe han blant annet gjør ved å holde en del av showene sine på engelsk. Sebastian har ikke noe tro på å skulle stå på en utenlandsk scene uten å være skikkelig forberedt.

Hvis ikke det går, kan han alltids bli lærer. Det er back up-planen, og han har studert både historie, sosiologi og pedagogikk.

– Jeg tror jeg kunne blitt en veldig bra lærer. Jeg holder foredrag for ungdommer, jeg vet akkurat hvordan jeg skal ta dem. Jeg sier til dem som sitter på bakerste benk, jeg var akkurat som dere. Jeg var ikke han nerden som satt på første rad, jeg var alltid med i bråkegjengen.

– Var lærerne like strenge mot deg som mot de andre?

– De flinke lærerne var det. Men det var også de som tilbød meg å få gratis karakterer. Det sa jeg alltid nei til.

«Jeg styrer at de ler med meg, det er viktig. Selv om jeg på sett og vis driter ut meg selv, er det kontrollert. Det er det som er viktig med selvironi, er at man ikke lar det gå for langt. Du skal le av det selv, men fortsatt være kul.»
Sebastian Tjørstad, standupkomiker

Jentefut hele livet

Så vidt Sebastian vet, er han verdens eneste komiker uten armer og bein. Det er jo ikke så mange mennesker uten armer og bein som ikke er komikere heller. Han kjenner to andre. Liv Tone fra «Ingen grenser» og svenske Micke.

Han er vant med at folk stirrer.

– Det er helt naturlig. Hvis jeg ser en fin dame på gata, stirrer jeg jo, jeg også. Og bonusen med at alle ser på meg, er jo at de fine damene også ser på meg. Damer kan vel kalles min hovedinteresse.

Når han er på byen, kommer folk ofte bort til ham og skal prate. Fulle menn som skriker «du er tøff, du!» Og så de to venninnene som kommer bort til ham. Da vet han hva de skal spørre om: «Kan du ha sex?»

– Det er helt greit, det er det første folk lurer på. Jeg har ikke noen problemer med det, sier han.

Og for de som måtte lure: Sebastian er ikke jomfru, han har vært jentefut hele livet.

Liker kroppen sin

Da Sebastian var liten, sto han avbildet på forsiden av VG med tittelen: «Hva er Sebastians liv verdt?». Foreldre gikk til sak mot sykehuset fordi legen som undersøkte moren, ikke oppdaget de store skadene på fosteret på ultralydundersøkelsen. Foreldrene gjorde det for å trygge sønnens økonomiske fremtid, men det ble fremstilt som at de ville ha tatt abort hvis de hadde visst at han ble født uten armer og bein.

– Har du spurt moren din om det?

– Ja, jeg har spurt. Men jeg tror ikke hun vet svaret selv. Hun klarer ikke å svare på det, så lenge jeg er født som jeg er. Det er umulig, og det skjønner jeg.

Da Sebastian ble født veide han 900 gram, og fikk plass inni håndflaten til faren sin. Han lå i kuvøse de første ukene. Foreldrene fikk naturlig nok sjokk da han ble født, men Sebastian selv sier han aldri har hatt problemer med sin egen kropp. Selv om det fantes en pille han kunne ta, som gjorde at det vokste ut armer og bein, ville han ikke tatt den. Aldri i verden.

– Jeg er den jeg er, kroppen min er en del av identiteten min. Jeg liker kroppen min som den er. Jeg ville ikke vært annerledes, da hadde jeg ikke vært Sebastian. Jeg liker ikke å bruke proteser heller, det er ikke meg, sier han.

– Hva tenker du om debatten om tidlig ultralyd?

– Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være en debatt. Hvorfor kan ikke folk gjøre hva de vil? Jeg synes i utgangspunktet at alle skal bli født, fordi jeg mener samfunnet blir rikere av at ikke alle er like. Men hvis folk ikke takler tanken på et funksjonshemmet barn, la dem ta abort. Jeg synes det er feil å blande seg borti hva folk gjør med sitt eget liv.

Sebastian tror det er skjebnebestemt at han er født som han er. Ingen ting er tilfeldig.

– Jeg er religiøs, men det er ikke en religion som er min. Alle religioner er skapt av mennesker. Jeg trodde jeg var rasta en periode, men fant ut at jeg ikke var det likevel. Men jeg tror det er noe større enn oss selv. Det er en grunn til at jeg er født uten armer og bein.

SEBASTIAN TJØRSTAD

Personlig

28 år, født og oppvokst på Ruseløkka i Oslo med mor, far og to yngre søsken (søster og bror)

Profesjonelt:

Utdannelse fra Universitet i Oslo, i blant annet historie, pedagogikk og sosiologi. Har også studert i Italia. Jobber som komiker og foredragsholder i tillegg til studiene.