Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
– Barna sluses ut av fellesskapet
I årene fra barnehage til videregående skole synker andelen funksjonshemmede barn som er inkludert i det ordinære klassemiljøet dramatisk, fra ni av ti til tre av ti.
Jan Tøssebro er professor ved NTNU og direktør ved NTNU Samfunnsforskning i Trondheim. Han er en av dem som har forsket lengst og mest på funksjonshemmedes levekår i Norge.
Det største og lengste prosjektet han har handlet om å følge et utvalg familier med funksjonshemmede barn som er født i årene fra 1993 til 1995 og gjennom hele oppveksten.
I alt 661 familier ble valgt ut til å delta fra starten, de fleste med spørreskjemaer og noen gjennom intervjuer. Første gang de ble kartlagt, var i 1999, da barna var fra fire til seks år gamle. Siste runde ble foretatt i 2012. Da hadde barna rukket å bli 17 til 19 år, altså nesten voksne.
Sluses ut av skolemiljøet
Selv om mange av funnene til Tøssebro og medarbeiderne hans viser familier som i stor grad lever og fungerer som andre, er det en tendens som peker seg ut – og som får Jan Tøssebro til å slå alarm:
Barna som skulle ha en oppvekst der de kunne nyte fruktene av viktige reformer som skulle sikre inkludering med jevnaldrende, settes i virkeligheten stadig mer utenfor.
Ved å følge barna gjennom oppveksten, ser man at barna sluses ut av jevnaldrendemiljøet gjennom utdanningsløpet. Segregeringen av barn med funksjonsnedsettelser fra andre jevnaldrende øker og forsterkes særlig ved hver overgang i utdanningsløpet, fra det ene skoleslaget til det neste.
LES OGSÅ: NORSKE BARN BLIR DISKRIMINERT
I barnehagen er nær ni av ti barn med funksjonsnedsettelser i vanlige avdelinger. På dette trinnet fungerer altså inkluderingen i stor grad. Men på barneskolen har denne andelen i vanlige klasser sunket til omtrent sju av ti. På ungdomsskolen har andelen den falt til halvparten.
Og på videregående skole er det bare tre av ti som går i vanlige klasser. Resten, over 71 prosent av elevene med funksjonsnedsettelser, er sendt til segregerte tilbud.
Eksplosiv økning
– Vi har sett en eksplosiv økning i antallet elever som ikke går i vanlige klasser, oppsummerer Tøssebro, som nylig har utgitt boka «Oppvekst med funksjonshemming – familie livsløp og overganger» sammen med Christian Wendelborg og andre forskere ved NTNU Samfunnsforskning.
Boka presenterer funn fra studien som har fulgt 661 familier med funksjonshemmede barn gjennom hele oppveksten.
Tendensen til segregering er sterkest for barn og unge med utviklingshemming eller sammensatte vansker. Fysisk funksjonshemmede tilbringer i større grad skolegangen sammen med sine jevnaldrende.
Men også for denne gruppa øker utenforskapet gjennom utdanningsløpet, særlig i overgangen til videregående skole. Da mer enn dobles andelen som ikke lenger går i vanlig klasse.
Segregert tilværelse
Også blant dem som går i vanlige klasser, er det stadig flere som mottar spesialundervisning. Fra skoleåret 2005–2006 til 2012–2013 økte antallet elever som fikk spesialundervisning med 15 558, ifølge skoleverkets egne tall. I samme periode har også andelen elever som ikke går i klasse sammen med jevnaldrende, økt kraftig.
Mønsteret er at funksjonshemmede elever tilbringer stadig mer av undervisningstiden adskilt fra klassen sin etter hvert som de blir større.
Dette er alvorlig ikke minst fordi Tøssebro og de andre forskerne ser en klar sammenheng mellom det å være inkludert på skolen og det å ha venner å være sammen med på fritiden. Elever som tas mye ut av klassen for å få spesialundervisning, er mindre sammen med jevnaldrende både på skolen og på fritiden.
– Segregering i skolen handler ikke bare om skolen, men det får konsekvenser for hele tilværelsen, fastslår forskeren.
– Men vi ser jo ofte at foreldre selv velger spesialtilbud for sine barn. Burde de valgt annerledes?
– Ofte er det langt fra sikkert at de har et reelt valg. Hva gjør du når du som forelder møter en rektor som sier at «vi har ikke noe å tilby» og i stedet henviser til et forsterket spesialtilbud et annet sted i kommunen? En del foreldre har også dårlige erfaringer med det vanlige skoletilbudet. Spørsmålet er heller om skolen har gjort nok for å bli en god, inkluderende skole. Men det er ingen fight som det enkeltstående foreldreparet kan ta, Utfordringen ligger hos politikere og interesseorganisasjoner, svarer Tøssebro, som selv har en sønn med autisme og utviklingshemming. Han er nå i slutten av 30-årene.
Forskeren viser også til at noen foreldre tror at barna får et bedre tilbud på spesialskoler.
– Og de kan rett nok gi et mer forutsigbart tilbud, men det er ingenting i forskningen som tyder på at barn lærer mer på spesialskoler enn på vanlige skoler.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
TAPT OPPMERKSOMHET: Det politiske fokuset ligger nå på tilgjengelighet og diskriminering, samtidig som inkluderingen taper, mener Jan Tøssebro.
Lære av grendeskolene
Egentlig var det meningen at alle disse barna skulle gå på en skole der alle er inkludert, minner Tøssebro om. Barna som vokste opp etter 1990-tallets inkluderingsreformer, ble i stedet ofre for det han kaller «stillheten etterpå».
– Reformene som skulle motvirke segregering, hadde stor oppslutning da de ble innført. Men vi ser utover på 2000-tallet at det ikke snakkes så mye om dette lenger. Det er mindre interesse for idealene om inkludering. Den politiske oppmerksomheten har flyttet seg over til andre temaer, særlig diskriminering og tilgjengelighet.
Tøssebro mener at hele det politiske ambisjonsnivået for inkluderingen er svekket, sammenliknet med det som var tilfellet på 1990-tallet.
– I skolen er de mest opptatt av Pisa-resultater og prestasjonsmålinger, ikke inkludering.
Det viktigste mottiltaket må være å ruste opp skolens evne til å drive reell inkludering, mener Jan Tøssebro. Det trengs å skape en motvekt til ideen om at barn om er «annerledes» må tas ut av fellesskapet.
– Jeg spør: Hva kan vi lære av grendeskolen? Mange steder i dette landet har man lang erfaring med å undervise et mangfold av barn – fra første til femte klasse – i samme rom. Og det går bra!
Lavere politiske ambisjoner
Det svekkede ambisjonsnivået for inkluderingen kan leses klart og tydelig ut av de viktigste politiske dokumentene som er produsert de senere årene, mener Tøssebro. Hovedansvaret for inkludering av barn og unge med funksjonsnedsettelser skyves gradvis over fra samfunnet som fellesskap, til foreldrene selv.
– Og se bare på stortingsmeldingen om utviklingshemmedes levekår fra 2013: Dette er den første meldingen siden andre verdenskrig som ikke inneholder noen økte ambisjoner på noe felt som stiller krav til politiske tiltak.
LES OGSÅ: BARNEOMBUDET KREVER TILGJENGELIGE SKOLER
– Har funksjonshemmedes organisasjoner sovet i timen?
– Ja, kanskje til å begynne med. Problemet er at da de våknet igjen, opplevde de at inkluderingsspørsmål er blitt mye tyngre å jobbe med enn det var for 20 år siden. Svaret fra politisk hold er gjerne at «dette er vi ferdige med». Nå er politikerne opptatt med andre ting, og mange temaer kjemper om dagsordenen.
