Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Problemene som unge slagrammede sliter med, synes ikke alltid utenpå
Å få hjerneslag i ung alder er en stor påkjenning både for den som rammes av slaget og for familien. Verst sliter de som har små barn, viser ny studie.
Å få hjerneslag i ung alder er en stor påkjenning både for den som rammes av slaget og for familien. Verst sliter de som har små barn, viser studie fra Høgskolen i Hedmark.
Hvert år får 15 000 nordmenn hjerneslag, og 25 prosent av disse er under 65 år gamle. Førsteamanuensis Randi Martinsen ved Høgskolen i Hedmark mener mye kan gjøres for å gjøre overgangen til hverdagslivet lettere for denne sårbare gruppen.
– Den akuttmedisinske behandlingen er blitt bedre, slik at flere overlever et hjerneslag. Men det betyr at det også er flere som lever videre med et hjerneslag og de ettervirkningene dette har, sier instituttleder Randi Martinsen ved institutt for sykepleie ved Høgskolen i Hedmark.
Hun har dybdeintervjuet 52 personer i arbeidsfør alder (18–67 år) som har gjennomgått et hjerneslag. Mange av dem forteller ganske nedslående historier.
– De er veldig sårbare. Overgangen til arbeidslivet og familielivet er svært vanskelig, Mange opplever skilsmisse, og noen opplever at de ikke klarer å opprettholde kontakten med barna sine, sier Martinsen.
Verst når de kommer hjem
Mange forteller at det går greit i begynnelsen, så lenge de blir tatt hånd om på sykehuset og i spesialisthelsetjenesten. Problemene oppstår når de kommer tilbake til hverdagen. Når den slagrammede begynner å fungere igjen, og ser frisk og normal ut, kommer også kravene om å hente og levere i barnehagen, lage middag og komme seg tilbake på jobb.
– Flere sier at det ikke er de fysiske symptomene som er verst, men de usynlige problemene som ikke synes utenpå. Det kan for eksempel være problemer med hukommelsen, med språket eller at de føler seg veldig slitne. Det er ikke så lett å forklare til andre, sier Martinsen.
LES OGSÅ: STOR MANGEL PÅ REHABILITERING
Problemet for de slagrammede er at de fortsatt ikke er friske, selv om de ser friske ut på utsiden. Psykososiale problemer er vanlig, og mange sliter også med angst og depresjon og får problemer med sosiale relasjoner. De isolerer seg og lar være å delta i sosialt liv.
– Det virker som det er aller verst for de som har små barn. Det å være forelder er krevende, man har gjeld, jobb og familie å ta hensyn til. Det er mange rolleforpliktelser som kan virke uoverkommelig for en slagpasient, sier Martinsen.
Hun understreker at det går bra med mange etter et slag, men de fleste har noe de sliter med.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
TRENGER OPPFØLGING: Unge slagpasienter trenger tettere oppfølging etter at de er skrevet ut av sykehuset, mener førsteamanuensis Randi Martinsen. (Foto: Høgskolen i Hedmark)
Trengs bedre oppfølging
Randi Martinsen mener at med litt bedre oppfølging kunne mange flere av de slagrammede kommet tilbake i jobb, og ikke minst unngått psykososiale problemer.
Gjennom forskningsprosjektet har Martinsen i samarbeid med kolleger utviklet og prøvd ut et eget samtaleprogram for slagrammede. Programmet består av åtte samtaler i løpet av seks måneder, der de slagrammede får snakke med en helsearbeider om hvordan tiden etter slaget har vært.
– De vi har snakket med, forteller at samtalene var veldig viktige for dem. De fikk hjelp til å forstå sin egen situasjon og dermed mestre livene sine bedre, sier Martinsen.
I et samarbeid mellom Høgskolen i Hedmark, Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Oslo er forskeren nå i gang med videre utprøving av samtaleprogrammet. I løpet av 2015 skal 400 slagrammede rekrutteres, hvorav 200 skal gjennomføre samtaleprogrammet, mens 200 skal være i kontrollgruppen.
– Mitt inntrykk er at slagpasienter får for dårlig oppfølging. For det første er det viktig å fange opp de som skrives ut fra sykehuset slik at de ikke blir overlatt til seg selv når de kommer hjem. Dessuten har de behov for en individuell plan, og en koordinator som følger opp at det får den behandlingen de trenger. Det mange sier er at de ikke vet hvor de skal søke hjelp, sier Randi Martinsen.
LES OGSÅ: – ANSVARET DYTTES NEDOVER
