Nyhetsbrev
Søk
Alle saker

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Hun holder rammen med teksten foran seg, slik at den omkranser henne.
MOT DISKRIMINERING: Louvenie Pierre poserer i en ramme med teksten «Min funksjonsnedsettelse er ikke min identitet – jeg har et navn». (Alle foto: Jesper Klemedsson)

Aktivistene som står støtt på utrygg grunn

Antall funksjonshemmede på Haiti økte fra 800 000 til 1,1 million etter jordskjelvet i 2010. Lounevie Pierre og hennes medsøstre kjemper for deres rettigheter.

Bengt Sigvardsson
Publisert 02.04.2019 21:32

Om lag hundre mennesker har samlet seg ved et torg i de sentrale delene av Haitis hovedstad Port-au-Prince. Noen av dem mangler en arm, andre et bein.

De deler ut løpesedler til forbipasserende, samtidig som en kvinne med megafon iherdig gjentar frasen: «Min funksjonsnedsettelse er ikke min identitet. Jeg har et navn!»

Demonstrasjonen organiseres av den kvinnelige handikaporganisasjonen UFMORH (Union des Femmes à Mobilité Réduite d’Haiti).

– Vi er her for å forsvare våre rettigheter som mennesker med funksjonsnedsettelser og for å bekjempe diskriminering, sier 33 år gamle Lounevie Pierre.

– På gata blir vi daglig kalt «enarming», «enbeining» eller andre økenavn. Vi aksepterer våre funksjonsnedsettelser, men ikke å bli trakassert for dem, fortsetter hun.

Før det store jordskjelvet i 2010 regnet man med at cirka 800 000 av Haitis 10,8 millioner innbyggere hadde en form for funksjonsnedsettelse.

Etter skjelvet, som tok livet av over 220 000 mennesker, ble ytterligere 300 000 haitiere funksjonshemmet, ifølge myndighetene. Men det finnes anslag som tyder på at det reelle tallet var mye høyere. Mellom 4000 og 6000 fikk armer eller bein amputert.

Da jordskjelvet kom 12. januar 2010, var Lounevie alene hjemme i familiens hus.

– Plutselig begynte huset å riste. Jeg styrtet ut rett før det raste sammen. Da kollapset nabohuset, og jeg ble begravd i raset. Det tok åtte timer før jeg ble reddet. Jeg var ved bevissthet hele tiden og hadde forferdelige smerter i beina og i hodet, forteller hun.

Plutselig begynte huset å riste. Jeg styrtet ut rett før det raste sammen. Da kollapset nabohuset, og jeg ble begravd i raset. Det tok åtte timer før jeg ble reddet.

Ingen hjelp

Lounevie fikk alvorlige infeksjoner i beina på grunn av skadene. Hun ble fraktet til et sykehus i nabolandet Den dominikanske republikk. Der amputerte legene det høyre beinet hennes.

– Jeg lå på sykehuset i åtte måneder. Familien min betalte pleiekostnadene, rehabiliteringen og protesen min. Vi fikk ikke hjelp av noen.

HØRBART: Demonstrasjon sentralt i Port-au-Prince. «Min funksjonsnedsettelse er ikke min identitet – jeg har et navn», runger ut over høyttaleranlegget.

Haiti er blant landene i verden som er hardest rammet av naturkatastrofer. I 2016 raste orkanen Matthew inn over øya. Flere hundre mennesker døde og titusenvis av hus ble ødelagt. I oktober 2018 ble landet rystet av et kraftig jordskjelv som drepte 17 mennesker og skadet flere hundre. Lounevie føler seg ekstra utsatt ved naturkatastrofer fordi hun er bevegelseshemmet.

– Regjeringen sier at den har beredskapsplaner for nye naturkatastrofer, men det har jeg ikke sett noe bevis på. Og uansett er det ingen som tenker på funksjonshemmede, sier hun.

Selv har Lounevie sine egne beredskapsplaner.

– Hvis det kommer et nytt jordskjelv, vil jeg ta meg fram til ytterdøren og avvente en stund før jeg går ut, slik at nabohuset ikke raser over meg. Rekker jeg ikke fram til døren, kommer jeg til å kaste meg under et bord.

Presser regjeringen

En annen demonstrant er 25 år gamle Samantha Junie Pierre, som mistet venstrearmen sin i jordskjelvet i 2010. For tre år siden tok hun høyskoleeksamen i administrativ bistand. Jobb har hun ennå ikke fått.

– Jeg har søkt flere stillinger, men arbeidsgiverne sier indirekte at de ikke vil ansette meg fordi jeg mangler en arm. Det er sårende. De burde gi meg en sjanse. Vi lever tross alt i det samme samfunnet, påpeker Samantha.

Haiti ratifiserte FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i 2009. I 2012 ble den implementert i lovverket. Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er med andre ord forbudt.

– Men lovene blir ikke satt ut i livet. Jeg går aldri til politiet når noen skriker etter meg. Folk som diskriminerer oss, gjør det på grunn av vrangforestillinger og uvitenhet, mener Lounevie.

Gjennom flyers og samtaler blir forbipasserende informert om ulike funksjonsnedsettelser, om diskriminering, lovverk og vrangforestillinger.

– Vi vil også presse regjeringen til å respektere CRPD. Derfor har vi invitert flere journalister. Jeg er sikker på at vårt budskap når ministrene, men de kommer antakelig ikke til å gjøre noe, sier Samantha.

Drapstruet

Kvinnene forteller at funksjonshemmede ikke får noen støtte fra myndighetene. Bare de som er ekstremt fattige og har store familier å forsørge kan få et månedlig bidrag tilsvarende 170 norske kroner.

Rehabilitering, hjelpemidler og annet må man bekoste selv. Det er lettere sagt enn gjort i et land der nær 60 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Det eneste alternativet er å få hjelp fra frivillige organisasjoner.

Klikk på bildene i galleriet for å forstørre dem:

Flere av de demonstrerende hevder imidlertid at de som står nær mektige politikere, kan få støtte. Transparency International utpekte i fjor Haiti til verdens tredje mest korrupte land. Særlig ille er det når det kommer til rettssikkerhet. Det er 20 år gamle Elicer Fandij et eksempel på.

– Jeg ble påkjørt av en bil sommeren 2017. Beinet mitt ble knust, og føreren stakk fra stedet, forteller han.

Haiti
  • Republikken Haiti ligger på øya Hispaniola i Det karibiske hav, vest for Den dominikanske republikk og øst for Cuba. Landet har 10,8 millioner innbyggere, og i 2,7 millioner bor i hovedstaden Port-au-Prince.
  • Haiti er det fattigste landet på den vestre halvkule. Nærmere 60 prosent av innbyggerne lever under fattigdomsgrensen.
  • Landets historie er preget at politisk ustabilitet, korrupsjon og gjentatte naturkatastrofer.
  • I 2010 omkom 220 000 mennesker i et kraftig jordskjelv, og store deler av bebyggelsen ble rasert.
  • I 2016 slo orkanen Matthew til sør i landet. Flere hundre mennesker døde og titusenvis av hus ble ødelagt. Senest i oktober 2018 mistet 17 mennesker livet i nok et kraftig jordskjelv.

Venstrebeinet hans ble amputert ved kneskålen på et sykehus som drives av Leger Uten Grenser. Der fikk han også et par krykker. Men noen skadeerstatning har han ikke fått, selv om han vet hvem føreren er.

– Familien min fikk vite at det var en politimann som kjørte bilen. Han har truet med å drepe oss om vi anmelder ham, sier Elicer.

Før ulykken livnærte han seg som gateselger. Nå lever han på familien.

– Jeg drømmer om å begynne på skolen igjen og utdanne meg til noe. Men vi har ingen penger. Tante maser på meg om at jeg bør begynne å tigge på gaten, men jeg har vanskelig for å se meg selv som tigger.

Ventet gjennom skjelvet

38 år gamle Soinette Desir er leder i UFMORH. Som 11-åring ble hun skadet i beina grunnet tyfus. Da jordskjelvet rammet i 2010, jobbet hun i et bilfirma i åttende etasje i en av de høyeste bygningene i Port-au-Prince.

– Huset begynte å riste, og arbeidskameratene mine stormet ut av rommet. Det var umulig for meg fordi jeg er bevegelseshemmet. Jeg la meg på gulvet og ventet til skjelvet var over, forteller Soinette.

Mirakuløst ble ikke bygningen skadet. Men hadde vegger og tak begynt å rase, ville Soinette vært ille ute. Med tanke på at nye naturkatastrofer kan inntreffe når som helst, først og fremst i orkanperioden fra juni til november, mener Soinette at det burde finnes informasjon til allmennheten og redningspersonell om hvordan de kan bistå funksjonshemmede ved kriser. Dette er imidlertid ikke noe UFMORH prioriterer i sitt lobbyarbeid.

– Det viktigste er å forbedre tilgjengeligheten. Det er grunnlaget for alt, og det åpner veien til utdanning og arbeidsmarked, sier Soinette.

Flere hundre tusen bygninger ble ødelagt i jordskjelvet. De fleste gjenoppbygde husene i Port-au-Prince er uvørent konstruerte betongbygg på én etasje. Felles for dem er at ytterst få ble gjenoppbygd med tanke på tilgjengelighet.

– Det skyldes først og fremst at myndighetene ikke gjennomfører kontroller. I de tilfellene der det er bygd tilgjengelig, er det bare halvveis, sier Soinette.

Kjære leser 🙂

Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.

Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.

Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».

Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.

Tusen takk for ditt bidrag!

Ingen rullestoler

Personer med amputerte bein og armer kan ses overalt i gatene i Port-au-Prince, men rullestolbrukere glimrer med sitt fravær. Det har sin forklaring.

– Etter at jeg var blitt funksjonshemmet studerte og bodde jeg på en spesialskole i åtte år. Da brukte jeg rullestol, forteller Soinette.

I samme øyeblikk som hun forlot det tilpassede skolemiljøet ble rullestolen verdiløs. Universitetet hun begynte på var ikke tilpasset. I Port-au-Prince glimrer ramper med sitt fravær. Fortauene okkuperes av gateselgere som tvinger fotgjengere ut i de sterkt trafikkerte gatene.

– Derfor sluttet jeg å bruke rullestol. Dessuten ble folk på gaten redde når de så meg. Mange tror at de blir «handikappede» om de berører en person med funksjonsnedsettelser.

  Soinette gjør store anstrengelser for å lære seg å gå ved å støtte beina med hendene eller å støtte seg mot vegger.  

– Det er den eneste måten for personer med funksjonsnedsettelser å ta seg fram på i Port-au-Prince. Når jeg ikke orker mer, bruker jeg krykker, forteller hun.

Å komme seg fra et sted til et annet er enda vanskeligere om man helt mangler bevegelighet. Transportmidlene i hovedstaden er til lite hjelp. De består fremfor alt av motorsykkeltaxier og skranglete minibusser. Drosjebiler er få og dyre.

RETTIGHETSFORKJEMPER: Soinette Desir, leder i UFMORH.

Utviklingen stoppes

Haiti er det fattigste landet på den vestlige halvkule. Utviklingen stoppes delvis av naturkatastrofer og korrupsjon, men også av kronisk politisk ustabilitet. Ministre kommer og går, noe som gjør det vanskelig å finne langsiktige utviklingsstrategier. Det påvirker naturligvis også arbeidet for funksjonshemmedes rettigheter.

–  Det største hinderet er at regjeringen ikke bryr seg. Vi forsøker å presse den til å gjøre noe med vår situasjon, men vi har ingen politisk stemme. Derfor samarbeider vi med ulike menneskerettighetsorganisasjoner, forklarer Soinette.

UFMOHR jobber også med noen andre organisasjoner for funksjonshemmede.

Soinette sier likevel at de fleste driver med veldedighet, ikke med rettighetsarbeid.

– Hvis det finnes noen som har fått det bedre på Haiti etter jordskjelvet, så er det folk i visse hjelpeorganisasjoner som har tjent mye penger på å hjelpe mennesker med funksjonshemninger, mener hun.

Denne reportasjen ble først publisert i magasinet Handikapnytt 06/18. Som medlem i Norges Handikapforbund mottar du magasinet seks ganger i året. Abonnementet er inkludert i medlemskapet. Klikk her for å bli medlem.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.