Nyhetsbrev
Søk
Alle saker

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Portrettfoto av Ivar Kvistum.
KOMMENTERER: Ansvarlig redaktør i Handikapnytt, Ivar Kvistum.

Arbeid for alle penga

KOMMENTAR: En vanlig personbil er per definisjon ikke et hjelpemiddel, med mindre du skal bruke den til å komme deg på jobb. Slik tenker en regjering som har lagt seg på den harde arbeidslinja, skriver Handikapnytts redaktør Ivar Kvistum.

Ivar Kvistum
Publisert 01.02.2018 14:37

Du er uføretrygdet, og det er aldeles ikke uten grunn. Du bruker ikke rullestol til daglig, men smerter og kranglete ledd gjør det vanskelig å bevege seg til fots. Det tar lang tid og krever mye krefter å komme i gang for dagen.

Å stå i jobb er ikke aktuelt, blant annet av grunnene som er nevnt over.

Desto viktigere er det å komme seg ut og treffe folk. Det lille du har av overskudd bruker du på å dra på lokallagsmøtet i Handikapforbundet, på kafeen nede på kommunesenteret eller på besøk til familien.

Kanskje skal du kjøre ungene på trening, eller du skal til fysioterapi selv.

Men ikke nå mer.

For uten bil blir disse turene uoverkommelige og du må holde deg hjemme.

Som uføretrygdet er bil utenfor økonomisk rekkevidde. Og støtte får du ikke – lenger – fordi du verken er i jobb eller under utdannelse.

Du, derimot, skal nemlig «bare» bruke bilen til å treffe folk. For «å bryte en isolert tilværelse» som det het i Nav-regelverket før regjeringen bestemte seg for å stramme grepet.

Denne uka ble det klart at SV ikke fikk flertall for sitt forslag i Stortinget om å gjeninnføre de gamle reglene. Kristelig Folkeparti sto i veien, men de hadde i det minste en åpning for å inkludere folk som deltar i «varig tilrettelagt arbeid» (VTA) i reglene for bilstønad.

Les mer her: KRF STO I VEIEN FOR FULL GJENINNFØRING AV BILSTØNADEN

KrF brukte den samme begrunnelsen som vi ofte møter fra regjeringshold: det skal stimuleres til arbeid. Nå med KrF-tillegget: Arbeid, hvori opptatt VTA.

Sosiale medier og kommentarfelt vitner om at mange er skuffet over Kristelig Folkeparti, som på den måten spente bein på forsøket om å gjeninnføre muligheten for bilstønad for dem som «bare» trenger bilen for å bryte en isolert tilværelse.

Det er altså sjåførens tilknytning til arbeidslivet som avgjør om bilen er et stønadsberettiget hjelpemiddel eller ikke.

Det er vanskelig å følge logikken når arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) snakker om bilstønaden.

Hun begynner med å understreke at en bil – en vanlig personbil uten tilpasninger – ikke kan forstås som et hjelpemiddel. Det er fordi den ikke er dyrere for deg enn for alle andre bilister, selv om du er funksjonshemmet. Ekstrakostnadene løper først når bilen må tilpasses.

Dette er jo en tanke som det i det minste går an å forstå. Men så kommer resonnementets del to, som glatt setter del én til side: Når du skal bruke denne vanlige personbilen til arbeid eller utdanning, kan du likevel få stønad.

Underforstått: Da er den straks å forstå som et hjelpemiddel likevel. Til tross for at verken bilen eller brukerens funksjonsnedsettelse er annerledes enn om du ikke er i jobb.

Det er altså sjåførens tilknytning til arbeidslivet som avgjør om bilen er et stønadsberettiget hjelpemiddel eller ikke.

I Stortinget la Hauglie også vekt på at ordningene skal prioritere brukere med «de største behovene». Dette er i hovedsak begrunnelsen for å flytte penger fra gruppe 1-biler til gruppe 2-biler med rullestolheis.

Men hvordan kan man gradere behov som i virkeligheten er helt ulike? Det er da ikke noen automatikk i at behovet for bilstønad er mindre selv om man ikke skal ha med seg en rullestol.

Hauglie gradsbøyer «behov» strengt hierarkisk. Rullestolbrukere står over andre bevegelseshemmede. Og yrkesaktive trumfer absolutt alle.

Det hun ikke sier noe om, er at bilen som hjelpemiddel skal kompensere for en transportsektor som ikke er tilgjengelig og ikke tilpasset mangfoldet i den befolkningen den skal betjene.

Men dette perspektivet forsvinner i regjeringens behovspyramide. Dermed er du i prinsippet stønadsberettiget til bil i gruppe 1 om du er yrkesaktiv og bor midt i Oslo sentrum, mens du faller utenfor ordningen om du er utenfor arbeid og bor avsides i Nord-Østerdalen.

Hauglie gradsbøyer «behov» strengt hierarkisk. Rullestolbrukere står over andre bevegelseshemmede. Og yrkesaktive trumfer absolutt alle.

For å forstå alt dette, må man se at regjeringens handikappolitikk mer enn noe annet handler om å få folk i jobb. Nær sagt alle tiltak har dette målet for øye.

Det er selvsagt viktig og riktig å legge til rette for at alle som vil og kan, får en plass i arbeidslivet.

Norges Handikapforbund og andre organisasjoner har med rette hamret inn budskapet om at tusenvis av funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet og vil inn, og at årsakene til utenforskapet ligger i manglende tilrettelegging, manglende holdninger og strukturell diskriminering.

Denne delen av fortellingen har regjeringen hørt.

Men den har ikke lyttet til hele historien, nemlig at ikke alle har mulighet til å arbeide. Og selv om langt flere enn i dag skal inn i arbeidslivet, er det mange som kommer til å bli stående utenfor – enten bestandig eller fortsatt i lang tid.

Hvor i politikken er denne erkjennelsen? Hvor er forsikringene om at også disse menneskenes økonomiske verdighet og trygghet skal sikres? Hvor er garantiene for at deres deltakelse i samfunnsfellesskapet er verdt noe?


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.