Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Portrettfoto av Salamatu Kamara.
DRØMMER: Salamatu Kamara skulle ønske hun kunne møte karakterer film og i serier som hun kunne kjenne seg igjen i. (Arkivfoto: Stine Slettås Machlar)

Etterlyst: helter i rullestol

MENINGER: Hvorfor ser vi aldri kule funksjonshemmede med suksess i filmer og serier? spør Salamatu Kamara i dette innlegget.

Av Ivar Kvistum
Publisert 25.03.2019 15:57

Fra jeg klarte å snakke, har jeg fortalt historier. Jeg var den som pleide å fortelle historier til de yngre i barnehagen.

Jeg var den som kunne snu om på sannheten til det punktene der jeg selv ikke klarte å skille mellom sannhet og fantasi. Jeg var den som elsket å leke alene med Barbiene mine slik at jeg kunne finne på egne scenarioer uten forstyrrelser fra noen andre. Jenta som alltid så et eventyrland ingen andre kunne se, i skogen.

Kunsten av å introdusere folk til ulike verdener og realiteter har vært mitt livs største interesse. Helt siden barndommen har jeg elsket å skrive. Jeg har skrevet leserinnlegg, bøker og dikt. Men det går mest i manuskripter.

Et av mine sterkeste våpen er min lille venn på fire hjul. Rullestolen min. Den bruker jeg alltid som inspirasjon når jeg lukker øynene mine og drømmer meg bort like før mine fingre glir over tastaturet.

jeg drømmer meg bort til en verden der funksjonshemmede er presidenter, prinsesser, konger, dronninger, assistenter, ledere, idrettsutøvere, programledere, superhelter, skurker og verdensforkjempere. 
Men jeg innser kjapt at dette bare er en drøm i det jeg åpner opp øynene.

For en del år tilbake, så jeg på en serie som het Degrassi. Jeg husker at jeg ble så glad da jeg endelig så en ung gutt i rullestol. Det at han var av det motsatte kjønn gjorde ingenting. Jeg satt klistret fast foran skjermen for å følge med på hans liv. Endelig fikk jeg muligheten til å si «det der er meg». 

Men det var det ikke. Han var bare en av flere karakterer som fremmet det livet jeg aldri ønsket å leve.

Jeg er ikke karakteren som ser hindringene i samfunnet jeg bor i på grunn av min skade. Jeg ser på alle mulighetene jeg kan få til, på grunn av den. Jeg går med hodet hevet hvor enn jeg er og rullestolen er min trone.

Jeg er ikke sint, men motivert. Jeg har drømmer, mål og ambisjoner. Når solen skinner, går jeg ut. Når fester blir arrangert, drar jeg. Vi har jobber, opplever kjærlighet, har fantastisk sex, får barn, lager mat, blir drit full på fester, sniker oss ut om nettene, kjører bil, opplever kjærlighetssorg, onanerer, kliner og sist men ikke minst, vi er.  Vi er til stede, tilgjengelige, til hjelp og til nytte.

Vi har jobbet hardt med få lyse kvinner med blondt hår og blå øyne opp og frem i underholdningsbransjen. Vi har også jobbet lenge med å fremme mørke kvinner, og vi jobber fortsatt med det. Men vi har aldri jobbet med å fremme funksjonshemmede. Hva kan det komme av?

Vi har jobbet hardt med få lyse kvinner med blondt hår og blå øyne opp og frem i underholdningsbransjen. Vi har også jobbet lenge med å fremme mørke kvinner, og vi jobber fortsatt med det. Men vi har aldri jobbet med å fremme funksjonshemmede. Hva kan det komme av?

Er det slik at mitt liv som den positive, dedikerte, nysgjerrige, seksuelle, kloke jenta med en nedsatt funksjonsevne, gjør folk trøtte og søvnige?

Er det slik at folk ikke er interessert i å se positiv fremstilling av funksjonshemmede i fiksjonsfilmer og serier? Eller er det slik at skribenter rett og slett ikke ønsker å skrive en suksesshistorie der en person med en nedsatt funksjonsevne er i sentrum?

Den kunstneriske verden skal inspirere, frustrere, motivere og engasjere mennesker. Alle mennesker. Den skal representere og reflektere så godt som mulig. På grunn av nettopp dette er det ekstremt problematisk og trist at bare noen få grupper får disse mulighetene.

Dersom vi ikke representerer ulike grupper i deres ordentlige lys, tar vi fra dem deres tilhørighet av noe større.

Jeg skal fortsette å skrive manuskriptene mine. Manusene om den jenta som ikke kunne gi mer faen i om hun en dag klarte å reise seg opp av rullestolen, reiste verden rundt. Fortellingen om den blinde gutten alle jentene er stup forelsket i, og den fantastiske historien om den unge kvinnen som kjemper mot alle skurkene i nabolaget, med sin megakule og pimpa rullestol.

En dag – og jeg gleder meg til den dagen – skal vi høre en liten jente med nedsatt funksjonsevne si «det der er meg», etter å ha sett en SK-produsert film eller serie.

Salamatu Kamara

Innlegget er opprinnelig publisert på Salamatu Kamaras side på Facebook. Gjengitt med tillatelse.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.