Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Sunniva foran en vegg med en ordsky, blant annet med ordene Synlig, Si ifra, Mangfold, Likestilling m.fl.
DET STORE PROSJEKTET: Handikapforbundets generalsekretær Sunniva Ørstavik vil at funksjonshemmede skal heve stemmen i en likestillingskamp som er langt fra vunnet. Bildet er tatt i NHF-administrasjonens egen kantine, der veggen er dekorert med en inspirerende ordsky. (Alle foto: Ivar Kvistum)

– Funksjonshemmedes likestilling er like viktig som kvinnekampen

Handikapforbundet må tenke større og snakke høyere om sitt eget prosjekt, mener den nye generalsekretæren, Sunniva Ørstavik. Hun vil smålåtenheten i organisasjonen til livs.

Av Ivar Kvistum
Publisert 03.02.2019 09:00

Det ble en høst i de gule lappers tegn. Hun hadde dem overalt, på kontoret og på nattbordet.

Lappene har Sunniva Ørstavik brukt til å notere ned utallige spørsmål, problemstillinger og dilemmaer som dukker opp etter hvert som hun gjorde seg kjent med den mangfoldige virksomheten som til sammen utgjør Norges Handikapforbund – slik at de ikke skulle forsvinne ubearbeidet forbi.

De første månedene etter at hun tok fatt som generalsekretær, brukte hun til å gjøre seg kjent. De store programerklæringene ville hun vente med til hun hadde rukket å danne seg et tydelig bilde.

Og bildet er blitt til i stor grad gjennom samtaler, både med ansatte og tillitsvalgte.

Mange samtaler.

– Jeg ville bli kjent før jeg tok valg, slik at jeg ikke tok dem på dårlig grunnlag. Da kunne jeg velge å bruke all min tid på å bli kjent med dokumentene, eller jeg kunne velge å bli kjent med de folka som utgjør organisasjonen. Jeg valgte det siste, forklarer Sunniva Ørstavik.

Det store prosjektet

Leteboringen i organisasjonen avdekket mye gull. Men også mye å ta tak i.

– Det jeg er helt sikker på, er at denne organisasjonen trenger en plan. En tydelig plan, en tydelig retning og en tydelig ledelse. Vi trenger å gå sammen. Og vi trenger ganske ofte å gå i takt. Da må noen holde takta og peke ut retningen.

Hun mener bestemt at Norges Handikapforbund har en lei tendens til å tenke for smått om seg selv og sin egen sak. Det vil hun gjøre noe med.

– Vårt prosjekt er så svært, så gravalvorlig og så grunnleggende. Det er like viktig som kvinnekampen, og like viktig som de svartes kamp i USA. Det handler ikke om centimeter og avstander mellom tog og plattform, like lite som de svartes kamp handlet om hvor mange drikkefontener som var tilgjengelig for dem, sier Ørstavik.

Det handler ikke om centimeter og avstander mellom tog og plattform, like lite som de svartes kamp handlet om hvor mange drikkefontener som var tilgjengelig for dem.

Det betyr ikke at de praktiske utfordringene i hverdagen er uviktige, men at det gjelder å stå imot de sterke kreftene som vil redusere funksjonshemmedes frigjøringskamp til det Ørstavik kaller «kakepynt».

– Vi tror vi nesten er i mål. Men det er vi selvfølgelig ikke! Så lenge det er slik at du ikke kan velge hvilken skole du kan gå på, hvordan du skal komme deg til byen, eller om du kan reise på ferie eller ikke … da er det ikke kakepynt!

Motkreftene

Derfor må det store, viktige likestillingsprosjektet holdes skyhøyt, mener hun.

– Vi må holde det høyt sammen, fordi vi er utsatt for konstante forsøk på å gjøre det lite og ubetydelig. Folk forteller oss hele tiden hvor langt vi har kommet og hvor mye bedre alt er blitt, ikke minst sammenliknet med andre land. Og at «det får være grenser; skal folk liksom skulle komme inn på absolutt alle hoteller? Overalt, liksom?» Nei, vi må være sammen om dette fordi vi er så utsatt for angrep. Men vi ser det ikke, fordi vi er en del av det selv.

– Mener du at motkreftene som bagatelliserer likestillingsperspektivet, ikke bare finnes utenfor organisasjonen, men at vi er preget av det selv også?

– Ja! Punktum! Og det er ikke noe rart, for vi er jo selv produkter av dette samfunnet. Vi er født med forestillingen om at det er et hierarki av hvem som skal få sine rettigheter oppfylt. Også i våre rekker er det en tanke om at «skulle man liksom få ubegrenset med assistanse, nå da?». Men jeg forstår ikke at vi kan gå med på at noen mennesker skal få bestemme når de selv vil legge seg, mens andre ikke får.

Sunniva fotografert foran Handikapforbundets logo.

BYGGE ORGANISASJON: Sunniva Ørstavik mener Handikapforbundet aldri har hatt større muligheter til å prege samfunnet enn akkurat nå.

Sjokkerende oppvåkning

– Da du ble ansatt som generalsekretær i Handikapforbundet, sa du at funksjonshemmede er den diskriminerte gruppen som henger lengst etter i likestillingskampen. Og da du var likestillings- og diskrimineringsombud, hadde du en høy stjerne hos funksjonshemmedes organisasjoner fordi du tydelig så deres perspektiv. Men når oppdaget du dette perspektivet selv?

Sunniva Ørstavik mener det er tre ulike svar på det spørsmålet. Det ene er et møte hun hadde med forbundsleder Arne Lein og daværende generalsekretær Lars Ødegård i Norges Handikapforbund rett etter at hun hadde tatt fatt som ombud i 2010:

– De ga meg en skikkelig inspirerende og sjokkerende oppvåkning: Det handler ikke om at det er feil med folka, men at det er feil med samfunnet! Dette var veldig tidlig i min tid som ombud, og jeg husker det som om det var i går. Det lille møtet var veldig avgjørende for hele perioden.

Det andre svaret handler om bakgrunnen fra psykisk helse-feltet, der hun både har forsket på brukermedvirkning og arbeidet flere år i Rådet for psykisk helse:

– Jeg var godt kjent med diskrimineringstanken fra psykisk helsearbeid, at folk i møtet med hvite frakker fratas likeverd, selvrespekt, makt og innflytelse over eget liv. Psykisk helse-organisasjonene var veldig aktive i kampen for å få på plass FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.

Sunniva Ørstavik (51)
  • Generalsekretær i Norges Handikapforbund.
  • Cand. polit. med hovedfag i sosiologi fra Universitetet i Oslo.
  • Tidligere assisterende generalsekretær og generalsekretær i Rådet for psykisk helse.
  • Likestillings- og diskrimineringsombud fra 2010 til 2016
  • Hun kom til NHF fra en stilling som politisk rådgiver i Uloba – Independent Living Norge.

Svartkledd i kjellerstua

Men så er det et tredje svar, som peker tilbake til Sunniva Ørstaviks egen oppvekst på besteborgerlige Nordberg i Oslo, som datter av to leger – og den eneste av fire søsken som ikke selv ble lege.

– Jeg har sett hvordan en posisjon eller en professortittel kan gjøre at du kan bestemme utrolig mye over andre folk. Det er en erfaring jeg har med meg fra ganske tidlig. Jeg syntes det var noe veldig urettferdig ved at bare fordi mor og far var leger, skulle de bli hørt mer enn andre. Jeg vokste opp i et strøk der folk var veldig like. Og jeg tenkte: det er noe veldig urettferdig her.

– Man skulle kanskje tro at du ikke så mye til urettferdighet hvis folk var så like der du bodde?

– Jo strammere reglene er for hva som er et godt eller dårlig menneske, desto tydeligere blir jo også den lille naboen som drikker for mye. Eller det ene adopterte barnet som blir kjempesynlig i alt det hvite. Jeg kjente et gryende ubehag over det jeg opplevde som veldig trange grenser. Jeg understreker at dette var min opplevelse, og det handlet kanskje om at jeg heller ikke passet helt inn. Jeg var sint. Jeg var irritert. Jeg ville at vi skulle ut på gatene og slåss for et annet samfunn.

– Var du radikal? Har du vært blitzer, Sunniva?

Latter.

– Nei, guri meg! Det var jeg ikke. Men jeg husker meg selv som sint og i opposisjon mot autoriteter som skulle kreve sin rett bare på grunn av en tittel. Det provoserte meg veldig. En julaften ble jeg sittende i svarte klær nede i kjellerstuen og høre på musikk. Ville ikke være med. Jeg husker jeg fikk en ghettoblaster. Det het jo ikke ghettoblaster den gangen, men det var altså en sånn bærbar stereokassettspiller. Jeg ble egentlig kjempeglad for den, men … for noe borgerlig tøys, liksom.

Mer latter.

– Du må ikke ta med dette. Det er litt flaut.

– Men det er veldig morsomt også. Hvor gammel var du?

– Jeg var vel sånn tretten, fjorten år. Så hører det med at jeg vokste opp i et hjem med mange diskusjoner og mye politikk. Det hang rettighetsplakater rundt hele huset. Det var et miljø for engasjement.

Jeg husker meg selv som sint og i opposisjon mot autoriteter som skulle kreve sin rett bare på grunn av en tittel. Det provoserte meg veldig. En julaften ble jeg sittende i svarte klær nede i kjellerstuen og høre på musikk. Ville ikke være med.

Aldri vært bedre tider

I forrige utgave skrev Handikapnytt at Norges Handikapforbund har mistet 10 000 medlemmer på to tiår. I løpet av de siste ti årene har administrasjonen vært gjennom flere tøffe nedbemanningsrunder fordi inntektene ikke strekker til.

Men den nye generalsekretæren – organisasjonens øverste administrative leder – vil verken henge med hodet eller lære seg adressen til skifteretten utenat.

– Vi går ikke konkurs! Pilene peker ikke nedover! Men de har gjort det lenge, og det har fått mye oppmerksomhet. Og det du gir oppmerksomhet, gir du kraft. Det har vært gjort utrolig mye godt arbeid for å sørge for at vi har kostnadskontroll, men det har samtidig gått ut over styrken og oppmerksomheten på det vi skal få til der ute i samfunnet.

Sunniva snakker til en forsamling i et møterom.

ENGASJERT: Den nye generalsekretæren brukte den første tiden til å gjøre seg kjent. På bildet presenterer hun noen tanker for fremtiden for ansatte i NHF-administrasjonen.

Ørstavik viser til NHFs nye strategi, vedtatt på landsmøtet i fjor, som nøkkelen til å lykkes.

– Vi skal tørre å ta sjanser. Jeg skal ikke holde et skip flytende. Jeg skal få det i fart. Og det har denne organisasjonen lagt det beste grunnlaget for. Jeg tenker at det aldri har vært bedre tider enn akkurat nå, fordi organisasjonen har samlet seg om en så slagkraftig og tydelig strategi som sier noe om hvem vi skal være, hva som er vårt samfunnsoppdrag, og om hvordan vi skal jobbe. Det har heller aldri vært bedre tider for å ta rommet ute i samfunnet for vår likestillingskamp. En oppvåkning er på gang, takket være det lange arbeidet Handikapforbundet og andre har gjort.

Hun stopper seg selv.

– Nå blir jeg nesten prest, tenker jeg. For det er veldig alvorlig hvordan vi snakker om organisasjonen, sier hun.

Kjære leser!

Vi vil gjerne be deg om en liten tjeneste. Handikapnytt.no er et nettsted uten noen form for betalingsmur. Det er fordi vi ønsker å nå ut til flest mulig med vesentlig journalistikk om funksjonshemmedes rettigheter og levekår.
Men det koster penger å lage innholdet, og vi mottar ingen pressestøtte.

Vil du hjelpe oss å finansiere journalistikken som ingen andre enn Handikapnytt lager?
Det kan du gjøre ved å vippse for eksempel 25 kroner til 526030.

Husk å velge kategorien «Kjøp og betal» i Vipps.

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen redaksjonen

Et engasjert fellesskap

Tanken på hvordan mennesker har levd hele liv i Handikapforbundet og til sammen lagt ned millioner av frivillige arbeidstimer for saken, fyller henne med ærefrykt. Fortsatt har organisasjonen medlemmer fra null til hundre år i alle deler av landet. Når medlemstallet synker, henger det blant annet sammen med at selve frivilligheten endrer seg.

– Vi har ikke lenger den samme lojaliteten til en organisasjon, men vi har det til sak. Unge frivillige shopper sak. Jeg er ikke sikker på at det viktigste for NHF er å få flest mulig medlemmer. Men jeg er sikker på at det er utrolig viktig å være et engasjert fellesskap for å få til den viktige jobben sammen, sier hun.

Jeg er ikke sikker på at det viktigste for NHF er å få flest mulig medlemmer. Men jeg er sikker på at det er utrolig viktig å være et engasjert fellesskap for å få til den viktige jobben sammen.

Sunniva Ørstavik er overbevist om at potensialet er der:

– Det er ikke nødvendigvis slik at NHF må få flere medlemmer enn i dag for å være levedyktig. Men jeg mener at potensialet for at folk skal engasjere seg i vår sak, er betydelig større nå enn for 20 år siden.

Leve av aktivitet

Generalsekretæren skal sette i gang et arbeid med å lage en strategi for hvordan NHF skal finansiere arbeidet framover.

– Jeg er ikke ansatt her bare fordi jeg har NHFs verdigrunnlag i mitt DNA. Det er også fordi jeg kan drive organisasjon og bidra til at vi har rammevilkår for å kunne gjøre jobben vår.

Lenge har Handikapforbundet kjempet for å beholde de såkalte kompensasjonsmidlene fra Norsk Tipping som var en kompensasjon for at organisasjonens spilleautomater ble forbudt. Men fra neste år er det slutt på denne ordningen. Ørstavik konstaterer at det er nye tider:

– Den tiden er forbi at vår primære inntektskilde er spill og forutsigbare tippemidler. Nå ligger den store muligheten i aktivitet. Det er heller ikke sånn at jo flere penger vi har, desto klokere blir vi. Jeg er vant til å jobbe i organisasjoner hvor 90 prosent av inntektene kom fra prosjektmidler. Og det skapte utrolig mye god aktivitet og viktige endringer i samfunnet.

Broderi på bordet hennes med teksten: Feil folk skammer seg.

GERILJABRODERI: Dekorasjon på møtebordet på generalsekretærens kontor. I bakgrunnen en plakat med Frihetsgudinnen – i rullestol.

Mer synlighet

Som tidligere generalsekretær i Rådet for psykisk helse, tidligere likestillings- og diskrimineringsombud og nå sist politisk rådgiver i Uloba – Independent Living Norge har Sunniva Ørstavik en CV som nærmest roper om å bli generalsekretær i Norges Handikapforbund. Men én av boksene mangler et kryss:

– Du er jo ikke funkis selv?

– Det stemmer. Jeg tenkte mye på det da jeg lurte på om jeg skulle søke jobben. Jeg hadde utrolig lyst på den. Men jeg tenkte samtidig at om det er en funksjonshemmet som får den foran meg, så er jeg glad.

Hun legger til at hun er veldig opptatt av representativitet, at organisasjonens politiske ledelse representerer gruppa. Det betyr ikke at hun takker nei til å diskutere universell utforming i Dagsnytt 18 om sjansen byr seg.

– Vårt hovedproblem i denne organisasjonen er å være synlig og å si tydelig ifra. Vi trenger alle krefter og muligheter for synlighet. Dette er enstemmig i min uformelle datainnsamling rundt i organisasjonen. Der tror jeg vi bare kan fyre løs en stund. Med de kreftene vi har.

Denne reportasjen ble først publisert i magasinet Handikapnytt utgave 06/18.

Vil du også ha Handikapnytt hjem i postkassa seks ganger i året?  Meld deg inn i Norges Handikapforbund ved å klikke her, eller du kan bli abonnent.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.