Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Kjære politikere, derfor bør dere slutte å bruke disse ordene
MENINGER: Ordene som brukes om funksjonshemmede, er i det store og hele negativt ladet. Det gjør noe med hvordan folk tenker om oss, og hvordan svært mange funksjonshemmede forstår seg selv, skriver NHFs spesialrådgiver Lars Ødegård i denne kronikken.
- Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Hvert ord og hvert begrep gir en valør som skaper assosiasjoner. Språket legitimerer eller stigmatiserer. Særlig i politisk agitasjon eller annen verdiformidling er valg av ord og begreper essensielt.
Språk og begrepsdebatt er kontinuerlige prosesser. Språket er i konstant utvikling, og siden språk er normativt, bidrar kunnskap og innsikt til endret bevisstgjøring og dermed til språkendring. Eksemplene på språklig evolusjon er mange, og særlig kan begrepet «neger» fremstå som et godt eksempel for å illustrere både argumentet om opplevde endringsbehov, og om vår kollektive evne til språklig korreksjon, så vel i offentlig skrift som i dagligtale.
N-ordet er nå bokstavelig talt «utgått på dato».
Funksjonshemning har en lang rekke historiske begreper bak seg. Det finnes begreper som er eller burde vært «utgått på dato»: Krøpling, vanfør, mongoloid, åndssvak, invalid, ufør og handikappet er slike eksempler. Noen av disse begrepene brukes fortsatt, – tragisk nok i velferdslovgivning og i enkelte fagterminologiske sammenhenger.
Uten å gå nærmere inn på etymologien, er begrepene om «funksjonshemmede» i det store og hele medisinens språk om oss.
Uten å gå nærmere inn på etymologien, er begrepene om «funksjonshemmede» i det store og hele medisinens språk om oss. Begrepene er avledet som antonymer for det som regnes som normalt. Det i sin tur danner ikke bare språket om oss, men også forståelsen av oss. En forståelse som baserer seg mer på myter og stereotypier, enn faktakunnskap om våre liv.
Vi kan stille spørsmålet: Hva «vet» folk flest om funksjonshemmede? Svaret er dessverre alt for ofte slik: At deres liv er tragedier vi helst vil unngå. At de er glade og blide til tross for sin skjebne. At de har stort pågangsmot til tross for sine lidelser. At de er syke og trenger vår omsorg. At de har spesielle behov. At de er kostnadskrevende brukere.
Symptomatisk nok vil dere se at alle begrepene om oss i det store og hele er negativt ladet. Språket danner holdningene til oss. Det gjør noe med hvordan folk tenker om oss, og hvordan svært mange funksjonshemmede forstår og betrakter seg selv.
Parallellene til feminisme og all minoritetskamp er både innlysende og en viktig erkjennelse. Det handler om likestilling. Derfor er språket om oss viktig. Det skaper ny innsikt, endrer holdninger og setter nye normer. Det er et lenge etterlengtet paradigmeskifte.
Parallellene til feminisme og all minoritetskamp er både innlysende og en viktig erkjennelse. Det handler om likestilling. Derfor er språket om oss viktig.
MEDISINERNES SPRÅK: Det er medisinen som har forsynt oss med mye av språket som brukes om funksjonshemmede, noe som skaper et inntrykk av at dette er syke mennesker som først og fremst trenger omsorg, mener Lars Ødegård. (Illustrasjon: Colourbox)
Den offentlige utredningen «Fra bruker til borger» (NOU 22:2001) argumenterer for et slikt paradigmeskifte. Også FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD), Likestillings- og diskrimineringsombudet og 124 norske sivilsamfunnsorganisasjoner krever et slikt paradigmeskifte.
Det handler om et radikalt skifte i synet på funksjonshemmede. Fra å betrakte oss som syke og omsorgskrevende, til å regne oss med som likeverdige borgere med samme rettigheter og forpliktelser som alle andre.
I sin bok «Menneskerettigheter for funksjonshemmede – Fra prinsipper til praksis» skriver Kjersti Skarstad: «En av hovedårsakene til utbredte menneskerettighetsbrudd mot funksjonshemmede er at bruddene ikke er blitt forstått som urett, men heller som naturlig og legitim forskjellsbehandling på grunn av den funksjonshemmedes biologiske og medisinske forskjeller.»
Fordi vi betraktes som syke og omsorgstrengende, blir ikke utestengelsen og segregeringen av oss forstått som undertrykkelse eller diskriminering. Dette manifesterer seg på ulikt vis, både i praksis, i politikk og i lovgiving. Det er f.eks. et betydelig paradoks at likestillings- og diskrimineringsloven § 17 åpner for at det er lov å diskriminere funksjonshemmede dersom det blir for dyrt å la være! (jfr. vilkåret om uforholdsmessig byrde)
Det er i en slik kontekst vi må forstå betydningen av språk og begrepsbruk – fordi det former holdninger som i sin tur medfører ekskluderende handlinger. Uavhengig av om det var tilsiktet eller ikke.
Til tross for at aviser og annen media flommer over av språklige overtramp og blødmer, har det også skjedd en økende grad av språklig bevisstgjøring i mediene. Særlig vil jeg fremheve NRK som har utviklet en språklig anbefaling om hvordan funksjonshemmede skal omtales journalistisk.
Fordi vi betraktes som syke og omsorgstrengende, blir ikke utestengelsen og segregeringen av oss forstått som undertrykkelse eller diskriminering.
Jeg håper politikere og alle andre slutter å bruke disse begrepene:
«Funksjonsfrisk»: Betegnelsen forutsetter at antonymet «funksjonshemmet» eller «nedsatt funksjonsevne» er en sykdom. Det er nettopp en slik forståelse vi ønsker å unngå. Om det er behov for å markere at man ikke er funksjonshemmet kan man skrive eller si nettopp det; «ikke-funksjonshemmede».
«Mennesker (eller barn) med spesielle behov»: Behovene som skal dekkes er ikke spesielle. Det er de samme for alle, enten det dreier seg om behovet for inntak av næring (spise/drikke), sosial kontakt, lek, læring, deltakelse osv. Det spesielle kan være at for å få behovene dekket, kan det for noen kreve bruk av spesielt tilrettelagte løsninger (i motsetning til universelle eller standardiserte løsninger).
Redd Barnas kampanje «En fritid uten fordommer» handler om at barn blir tatt ut av fellesskapet med begrunnelser om at deres behov er spesielle, mens sannheten er at skolen eller fritidsklubben m.fl. ikke er tilrettelagt slik at alle kan delta likeverdig.
Når et barns behov blir betraktet som spesielt, og annerledes enn de andre barnas behov (til tross for at det eksempelvis var en skoletur det var snakk om), vil det legitimere hvorfor akkurat dette barnet ikke får delta sammen med de andre, men blir satt utenfor.
Begrepet barn med spesielle behov vil på en subtil måte bidra til at «barnet med spesielle behov» ikke får dekket det samme behovet som de andre barna, fordi de blir satt utenfor fellesskapet med de andre barna.
Dermed lærer noen barn at ikke alle barn hører med i fellesskapet. De lærer at det er greit å ta noen bestemte barn ut fra fellesskapet. Samtidig forstår de barna som blir satt utenfor, at de ikke (alltid) hører til sammen med de andre.
«Kostnadskrevende eller ressurskrevende brukere»: Smak på disse begrepene. Det høres ut som om noen mennesker bare har en debet-side i sine liv. At de blir en (tyngende) utgiftspost, og ikke en ressurs. De som tenker slik om andre, blir preget av den måten å tenke på. Det blir også dem det tenkes slik om.
Forsker og psykolog Bergljot Gjelsvik, fra Brennpunkt-programmet «Fallet» sier det spesielt godt i et brev til likestillingsminister Abid Raja fordi han valgte å ikke ha med funksjonshemmedes stemmer i Ytringsfrihetskommisjonen:
«For to år siden falt jeg ned trappa, ble ryggmargsskadet og erfarte hvordan endret kropp førte til et dramatisk forventningsfall fra det offentlige til hva jeg kan bidra med i samfunnet. Mitt medborgerskap etter ulykken ble definert ikke gjennom plikter, men gjennom min avhengighet til tjenester, reflektert i at jeg nå per kommunalt lingo var blitt bruker, mens de som kom hjem til meg ble betegnet som ressurs.»
HOLDNINGER: Hvilke holdninger skaper språket om mennesker med nedsatt funksjonsevne? Lars Ødegård ønsker seg et paradigmeskifte. (Illustrasjon: Colourbox)
Stortinget har nå i det alt vesentlige sluttet å si «kostnadskrevende brukere» eller «ressurskrevende brukere». I stedet sier man det som er mer riktig: Kostnadskrevende tjenester, eller ressurskrevende innsats. Likevel fortsatt brukes de sterkt belastede begrepene i mange kommuner.
På samme måte kan vi unnlate å stigmatisere enkelte barns behov som spesielle, og i den grad man trenger et begrep for å adressere dette, kan og bør man snakke om spesielle løsninger, eller særlige tiltak.
Det er flere begreper som hadde fortjent sin oppmerksomhet, som «psykisk utviklingshemmede», «dverg» og for ikke å glemme begrepet «BRUKER». Å bli betraktet som bruker der andre betraktes som borger, gjør at du plasseres ved den lesten som Bergljot Gjelsvik så presist poengterer.
Lars Ødegård
Spesialrådgiver i Norges Handikapforbund
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
