Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Nå rakner systemet – hvis vi ikke gjør motstand
Tor E. Thorsen viser i dette innlegget til individuell plan som et verktøy mot at systemet rakner. Innlegget er et svar til Hege Tegler.
- Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Hege Tegler skriver i Handikapnytt den 7. april om et system som rakner, og følger opp med ny beskrivelse den 23. april. Jeg forstår hennes frustrasjon.
LES OGSÅ: Hege Teglers innlegg «Nå rakner systemet» (lenke).
LES OGSÅ: Hege Teglers innlegg «Menneskerettigheter er ikke forhandlingstema» (lenke).
Jeg vil svare henne med å si at motstand er mulig dersom vi henter frem pasient- og brukerrettighetsloven. Mitt hovedpoeng er at dette er et ansvar vi selv må ta når vi er de personene som denne loven gjelder. Paragraf 2.5 sier at brukere og pasienter med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester skal få helhetlig og individuelt tilpasset plan for oppfølging. Kodeordet er individuell plan.
Tenk over hvem dette gjelder. Les loven og alt som hører til av forskrifter og veiledninger. Vær nysgjerrig, ta litt tid med dette, spør andre, få i gang en debatt – det er jo oss dette handler om ?
Ja, systemet rakner, som Hege Tegler skriver. Hun er i foreldrerollens perspektiv, og jeg leser at hun lever med maktesløshet og frustrasjon når systemet er blitt til motstander. Hva er nå “systemet”? Slik jeg leser henne, vil jeg forstå at systemet er det samfunnet som bærer i seg summen av våre rettigheter og slik vi opplever hverdagene.
Men står det så galt til, da?
Media gir oss jo alle de rørende enkeltskjebnene – vi tørker en tåre når de funksjonshemmede staker seg over mål og når de drukner i kyss og klem i lagidrettens jublende fellesskap. Vi lever i en flom av feelgood-fortellinger i den sentimentale mediaverden av små og store tapre helter. Og foreldre stiller villig opp og er så glade og bare bittelitt småkritiske til at det er nå ikke så greit alltid, da…
Dette er underholdningsbransjens jakt på høye seertall – kommersialiseringens kyniske tåkelegging av den beinharde virkeligheten for de mange utsatte i velferdssamfunnet vårt. Alt blir til den enkeltes individuelle eksistens – uten kontekst og de strukturelle rammene som lammer våre liv.
Ja, sentimentaliseringen rører oss og gjør oss handlingslammede. Hege Tegler skriver at vi trenger at de sterke reiser seg, og at vi må se det store bildet. Det er sant. Det er på tide at flere tar sin del av kampen. Hvem nå disse “flere” er – det er lov å tenke.
Så hvor finner vi styrken til å stå imot ?
Hege Tegler spør om viljen finnes til å finne løsninger. Hvem skal eie viljen, og hvor skal vi begynne?
Jeg tror det er nytteløst at vi fortsetter å appellere til “dere som sitter med makt, ressurser og innflytelse”, for jeg tror ikke at de vet og ser. Jeg tror de er sløve og uinteresserte.
Nå må vi selv vise styrke og ta eierskap til viljen til å ta makten tilbake. Vi må vite at det finnes noen som har ansvar for å gi oss våre rettigheter. Vi må slutte å jamre og komme oss opp av skyttergravene. Vi må gå til angrep ved å peke på pasient- og brukerrettighetsloven. Paragraf 2.5 er et mektig våpen dersom vi vil bruke det.
Individuell plan har eksistert som en rettighet i 25 år. Innhold og målsetting er knapt til å misforstå.
Jeg vil gjerne ha motargumenter når jeg påstår at det finnes knapt et medlem i Handikapforbundet som ikke har krav på kunnskap om denne retten.
Underforbruket er ganske enormt og er stigende.
Når Hege Tegler skriver at forvaltningen av tjenestene må holdes ansvarlige, så kan vi begynne med å trekke paragraf 2.5 ned over hodene på dem som har ansvar, og vi bør vite hvem de er!
Jeg vet det godt, dette har jeg holdt på med i noen år på både egne og andres vegne. Det er bare å ta kontakt for mer informasjon – alle skal få svar!
Berøringsangst eller apati?
Jeg vil påstå at en bit av nøkkelen som kan låse opp Hege Teglers frustrasjon ligger i å overvinne vår motvilje mot å ta ansvar for det arbeidet som vi pålegges gjennom “Individuelle Planer” etter paragraf 2.5.
Eller så er vi apatiske fordi vi ikke vil vite ?
Vi er jo selv en del av det systemet som rakner.
Av: Tor E. Thorsen,
far til funksjonshemmet voksen datter, spesialpedagog og filolog
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
