Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

KREVENDE: 14 studenter med funksjonsnedsettelse ble dybdeintervjuet i forbindelse med et doktorgradsarbeid ved NTNU. For samtlige var studieforholdene så krevende at de hadde vurdert å slutte, og to av dem hadde sluttet. Mangelfull informasjon og tilrettelegging, samt en følelse av å måtte bevise noe ekstra, er blant faktorene som stjeler tid og krefter. (Foto: Colourbox)

Ny forskning viser at studentene sliter og systemet svikter

For studenter med funksjonsnedsettelse kan studiene fortone seg som så tøffe at flertallet vurderer å slutte.

Av Britt Knutsdatter Arnhøy
Publisert 18.10.2019 07:00

14 studenter med nedsatt funksjonsevne er dybdeintervjuet i forbindelse med en nylig publisert doktoravhandling om funksjonshemning og profesjonsutdanninger.

Samtlige ga uttrykk for at det hadde vært så tøft at de hadde vurdert å avbryte studiene. To sluttet underveis av samme årsak.

Studentene jobber hardt for å tilpasse seg og for å bevise at de duger like godt som andre – i et system som stadig svikter i stedet for å støtte.

De 14 studentene hadde utfordringer knyttet til syn, hørsel, kognisjon, forflytning, lesing og skriving og kronisk sykdom. For 11 av dem var funksjonsnedsettelsen medfødt.

Arbeider hardt

Avhandlingen «Funksjonshemming og profesjonsutdanninger i lys av studenter, lærere og praksisveilederes erfaringer. En kvalitativ studie» er skrevet av forsker og universitetslektor Eli Langørgen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Den viser at studenter med funksjonshemning arbeidet hardt for å bevise at de duger i rollen som profesjonsstudenter og for å oppnå anerkjennelse som fremtidige profesjonsutøvere.

Et profesjonsstudium er en utdanning som leder fram til ulike profesjoner/yrker. Eksempler er sykepleier, lege, lærer, ingeniør, journalist.

Tar ansvar selv

Universiteter og høgskoler er pålagt å legge til rette for studenter med særskilte behov, så lenge det ikke fører til en reduksjon av faglige krav, men det er studentene selv som må be om dette.

– Når disse studentene starter på høyere utdanning, forventer de å gli inn og bli tatt imot som alle andre studenter. Samtidig vet de at de trenger noe mer, men det er ikke alltid lett å vite nøyaktig hva. Det gjør det vanskelig å be om noe, sier Eli Langørgen.

DOKTORGRAD: Eli Langørgen ved NTNU. FOTO: NTNU

Studentene i studien arbeider hardt for å vise at de er gode nok og har ressurser. De føler at de på grunn av funksjonsnedsettelsen må bevise noe ekstra.

De erfarte at det var vanskelig å finne ut hvem som kunne hjelpe og hvilke muligheter som finnes. Og når ting endelig var på plass, fungerte kanskje ikke tekniske løsninger, eller personer i systemet fulgte ikke opp.

I slike situasjoner følte studentene at de måtte ta ansvar selv.

Under radaren

– Det gjør de i det stille, fordi det å be om noe vil si at man fremstår som svak og er til bry. Dermed går også utfordringene disse studentene har under radaren. De dekker over veldig mye. Det tror jeg verken studentene selv eller lærerne er klar over, sier forskeren.

Dette stjeler energi og fokus, noe alle i lengden taper på.

– Funksjonsnedsettelsen i seg selv tar mye tid og krefter i hverdagen, og så krever det mye å orientere seg og få informasjon. Alt det som ikke fungerer, skaper bekymringer. Totalregnskapet går nesten ikke opp, sier Langørgen.

Funksjonsnedsettelsen i seg selv tar mye tid og krefter i hverdagen, og så krever det mye å orientere seg og få informasjon.

Verdifull og krevende praksis

Avhandlingen viser også at praksis i utdanningen er svært viktig for studenter med funksjonsnedsettelse. Flere av dem hadde valgt profesjonsutdanningen nettopp fordi praksisen som er en del av disse studiene ville gi dem muligheten til å prøve ut funksjon i arbeidslivet.

Samtidig så de for seg at erfaringene fra det å leve med funksjonsnedsettelse ville være et viktig bidrag inn i et profesjonsyrke.

– Studenter med funksjonsnedsettelse mangler ofte erfaring fra arbeidslivet fordi de har begrenset kapasitet og liten mulighet til å jobbe ved siden av studiene. Praksis er en gyllen mulighet og en svært viktig arena for å utforske arbeidskapasiteten, få vist seg fram og få referanser. Derfor er det også essensielt at praksis er godt planlagt så de kan få vist hva de kan klare, påpeker Eli Langørgen.

Men de de fleste ble lite involvert i planleggingen – og den kom for sent i gang. Studentene forteller om mangelfull dialog, planlegging og samarbeid med studieprogrammet og praksisfeltet.

– Det gjør at de risikerte å ikke få den tilretteleggingen de hadde behov for og dermed ikke å få vist fram ressursene sine, sier forskeren.

Eli Langørgen
  • Universitetslektor, utdannet ergoterapeut, arbeider som universitetslektor ved Fakultetet for medisin og helsevitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).
  • Nylig tatt doktorgrad i helsevitenskap med avhandlingen «Funksjonshemming og profesjonsutdanninger i lys av studenter, lærere og praksisveilederes erfaringer. En kvalitativ studie».

Deltid ingen mulighet

Dessuten: Profesjonsstudiene har såkalte emnemoduler som bygger på hverandre, med undervisning på skolen og i praksisfeltet. De fleste utdanningene har to til tre praksisperioder, av fire til tolv ukers varighet.

Det er begrensede muligheter for deltid, og fraværsgrensene er strenge. Over 20 prosent fravær fører vanligvis til stryk i praksis, og i de fleste tilfeller må studenten da vente til året etter for å gjøre et nytt forsøk for å kunne gå videre i studiet.

– Praksisen tok mye krefter. Studentene balanserte på stram line. De fleste klarte seg, men flere ble syke og måtte ta igjen oppgaver. De lå konstant bak arbeidskravene. Et par av dem jeg snakket med ble syke i etterkant av praksis, forteller Langørgen.

Uklart for ansatte

Det viser seg også at lærere og veiledere opplever det utfordrende å tilrettelegge for studenter med funksjonsnedsettelse. I arbeidet med doktoravhandlingen hadde Langørgen også fokusgruppediskusjoner med 13 lærere og 8 praksisveiledere.

Begge grupper fortalte at de måtte ta vanskelige avgjørelser som gjaldt studenters kvalifikasjoner og fremtidige yrkesmuligheter. Men de manglet tydelige kriterier å vurdere etter, samt kunnskap om funksjonsnedsettelser og tilrettelegging og tid til å følge opp.

De fortalte om manglende støtte fra institusjonene de arbeider ved og om manglende strukturer for samhandling. Langørgen utdyper:

– Det hviler mye ansvar på de ansatte. De opplevde at retningslinjene var uklare. For eksempel: Hvor mye kan man legge til rette uten at det går på bekostning av selvstendighet i profesjonsutøvelsen? Må man kunne utføre alle tenkelige oppgaver som i utgangspunktet hører til yrket man studerer til? Holder erfaring på et begrenset felt for å bli en profesjonsutøver? Hva med en lærerutdanning, der studenten kun har hatt praksis blant hørselshemmede elever – er det nok erfaring til å være lærer i skolen generelt? Hva skal lærere og veiledere ta mest hensyn til; studentenes rettigheter eller brukernes behov for en forsvarlig profesjonsutøvelse? Og hva er forsvarlig?

Mye å vinne
  • Studenter med nedsatt funksjonsevne har ekstra mye å vinne på høyrere utdanning: De har 4,5 ganger høyere sjanse for å være i arbeid dersom de har tatt høyere utdanning, ifølge levekårsundersøkelsen fra Barne-, familie- og ungdomsdirektoratet (Bufdir) fra 2015.
  • Samtidig viser den samme undersøkelsen at 21 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne i alderen 25-44 år hadde minst ett år høyere utdanning. Blant befolkningen generelt var andelen på 45 prosent.

Elefanten i rommet

Det viser seg også at lærere og veiledere opplever en forventning om å opptre politisk korrekt, og derfor synes det er vanskelig å drøfte temaet «studenter med funksjonsnedsettelser». De er pålagt å legge studiesituasjonen til rette, samtidig som det er vanskelig å stille kritiske spørsmål om fremtidige arbeidsmuligheter i lys av funksjonsnedsettelsen og egnethet.

– Dette var rett og slett en elefant i rommet, beskriver Langørgen.

Hun tolket lærerne og veilederne dit hen at deres oppfatning av den flinke studenten var en som ordnet opp selv og ikke skapte noe ekstra bry. Noe som i praksis bekrefter nødvendigheten av studentenes innsats for å vise sine ressurser ved å ta ansvar, finne løsninger og følge opp egen tilrettelegging.

– En student med funksjonsnedsettelse som starter på høyere utdanning og trenger noe mer enn en ordinær student, møter altså ambivalente portvakter som nærmest stikker hodet i sanden og håper de ikke møter en student med funksjonsnedsettelse som de må ta ansvar for, fordi det medfører ekstra arbeid, krever tid de egentlig ikke har og innebærer vanskelige avgjørelser, sier Langørgen.

En student med funksjonsnedsettelse som starter på høyere utdanning og trenger noe mer enn en ordinær student, møter altså ambivalente portvakter som nærmest stikker hodet i sanden.

Grunnleggende mangler

De fleste informantene var omtrent midt i studiet da de ble intervjuet. På det tidspunktet hadde samtlige vurdert å slutte, og to av dem hadde sluttet fordi studiesituasjonen var så krevende. Hvor mange av de 14 som fullførte studieløpet, har Langørgen ikke kjennskap til.

Det faktum at det var noen – lærere, medstudenter eller folk på tilretteleggingstjenesten – som så, forsto og prøvde å hjelpe dem uten å gjøre noe nummer ut av funksjonsnedsettelsen, var det som gjorde at de studentene som ikke hadde sluttet klarte å stå i det.

I tillegg handlet det om studentenes egne personlige egenskaper som stahet, motivasjon, løsningsorientering og evne til å holde ut. Støtte fra familie var også viktig.

– Enkeltpersoner gjør en uvurderlig innsats. Men noe mangler grunnleggende på systemnivå, påpeker Langørgen.

–  Hva kan gjøres for å bedre forholdene for studenter med nedsatt funksjonsevne?

– Mye handler om kultur, om strukturer og ikke minst synet på funksjonsnedsettelse, sier forskeren.

Hun utfordrer utdanningsinstitusjonene til å vurdere hvordan de legger til rette for læring for en mangfoldig studentgruppe. I avhandlingen peker hun på forbedringsmuligheter gjennom systemer for å bygge kunnskap og å ivareta samarbeid og informasjonsflyt, samt universell utforming av læringsmiljø, undervisnings- og evalueringsformer.

Kjære leser!

Vi vil gjerne be deg om en liten tjeneste. Handikapnytt.no er et nettsted uten noen form for betalingsmur. Det er fordi vi ønsker å nå ut til flest mulig med vesentlig journalistikk om funksjonshemmedes rettigheter og levekår.
Men det koster penger å lage innholdet, og vi mottar ingen pressestøtte.

Vil du hjelpe oss å finansiere journalistikken som ingen andre enn Handikapnytt lager?
Det kan du gjøre ved å vippse for eksempel 25 kroner til 526030.

Husk å velge kategorien «Kjøp og betal» i Vipps.

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen redaksjonen

Her drøfter hun også et perspektivskifte i synet på personer med funksjonsnedsettelse; fra en individuell «defekt» som bør kompenseres for, til å anerkjenne at personer med funksjonshemning kan bidra med viktig kompetanse og unike perspektiver inn i fremtidens profesjonsyrker.

– Systemet fungerer fremdeles etter medisinske kriterier. Du må dokumentere at du har en nedsettelse, samtidig som du skal bevise at du duger. Det er et paradoks, det er et tveegget sverd som gjør at de nevnte dørvaktene retter blikket mot den nedsatte funksjonen og ikke mot ressursene, sier forskeren.

Snakke sammen

– Bildet vårt – jeg er selv profesjonsutøver – av hva en profesjonsutøver skal være, er ganske smalt. Funksjonshemmede må i større grad få prøve seg og finne ut hva som er mulig, og få gjøre ting på sin måte. Og vi må stille spørsmålet Må man kunne utføre alle tenkelige oppgaver knyttet til profesjonsyrket, eller holder det å fungere innenfor deler av yrket? Det handler om anerkjennelse, og at ressursene disse studentene har og at det å være annerledes er viktige bidrag inn i profesjonsutdanningen.

Eli Langørgen mener også det er viktig at lærere og veiledere tross utfordringer med tid i større grad bygger relasjoner til studentene og at de ser dem, noe alle har behov for.

En tredel av studiepopulasjonen har en funksjonsnedsettelse av en eller annen art. Det er ikke veldig spesielt.

– Og vi må signalisere positivitet til funksjonshemmede generelt. Det er en alminnelig del av det å være menneske. En tredel av studiepopulasjonen har en funksjonsnedsettelse av en eller annen art. Det er ikke veldig spesielt.

Hun påpeker også at det handler om strukturer, om kunnskap, samarbeidsmåter, hjelpetiltak og standardprosedyrer ved planlegging av praksis.

– Og så må man snakke sammen. Det gjør man altfor lite.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.