Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Cathrine og Werner trener selvforsvar.
HJELP TIL SELVHJELP: Selvforsvarstimene har lært Cathrine Moberget mye, alt fra måten hun sitter på til teknikker hun kan bruke. Her med instruktør Werner Lindgård. (Foto: Erik Norrud)

Selvforsvar ble Cathrines vei tilbake etter voldtekten

Cathrine Moberget ble voldtatt av flere menn. Som rullestolbruker har hun større risiko enn andre for å bli utsatt for seksuelle overgrep. Men funksjonshemmede er likevel underrepresentert i hjelpeapparatet.

Av Ann-Mari Gregersen
Publisert 20.12.2018 10:49

– Vi må få flere til å si fra, slik at både forskere og hjelpeapparatet ser hvordan tallene faktisk er. Først når en har oversikten, kan en sette i gang ordentlige tiltak.

Cathrine Moberget (29) er klar i talen. Dette er en modig kvinne. Tøff fra barndommen av, vant til å trene mye og klare seg selv.

Også da blodproppen inntraff da hun var 18 år og hun måtte takle et nytt liv med rullestol. Smerter hele døgnet gjorde at hun ble tøff utenpå også. Satte opp en maske og smilte til verden.

For åtte år siden skjedde det noe som gjorde at hun fikk bruk for alle ressursene sine.

Forsøkte å rope

– Jeg var ute med den elektriske rullestolen min, og kom i prat med fire gutter. De hadde jeg møtt noen uker før på en pub. Da spanderte de drinker, fulgte meg hjem og signaliserte at de ville bli med inn. Jeg sa nei, og det ble med det. Denne gangen godtok de ikke det. Den ene mente at han nå bare tok det han hadde krav på. To stykker holdt armene mine fordi jeg er sterk. Den tredje tok nøkkelen ut av stolen. Jeg forsøkte å rope, men fikk en hånd over munnen.

Da det hele var over, kledde Cathrine på seg, kom seg ut av stolen og krabbet seg mot nøkkelen de hadde kastet fra seg. Hun kom seg opp i stolen igjen og kjørte tilbake til skolen hun bodde på.

– Jeg gikk på autopilot og ville bare dusje. Jeg dusjet i tre timer. Skrubbet og skrubbet, ville få vekk den ekle følelsen.

Jeg gikk på autopilot og ville bare dusje. Jeg dusjet i tre timer. Skrubbet og skrubbet, ville få vekk den ekle følelsen.

Taus om overgrepet

Ingen på skolen fikk vite noe. Hun ringte heller ikke hjem til sine nærmeste.

– Jeg følte meg som et offer, men ville ikke fremstå som det. Jeg ønsket ikke at andre skulle vite hva jeg følte og tenkte. Slik er jeg ellers også. Jeg vil ikke være en belastning for andre. Jeg har blitt veldig flink til å sette på meg en maske. Det var jeg før voldtekten, og det er jeg også etterpå. Det er en forsvarsmekanisme, jeg vet det. Men det er bedre slik.

Kort tid etterpå er det juleferie, og hjemme hos moren kan hun ikke skjule det lenger. Moren forstår at noe er galt.

– Jeg knakk litt sammen i mammas armer. Hun er klippen i livet mitt, den trygge. Hun ble selvsagt helt fra seg. At noen kunne gjøre noe sånt. Mamma skjønte at jeg var engstelig og redd. Det første vi gjorde, var å kjøpe en selvforsvarsspray til meg – med farge.

Isolert i tre år

Etter juleferien fikk også læreren vite det. Cathrine bestemte seg dessuten for å anmelde.

– Jeg ble møtt på en god og forståelsesfull måte av politiet. Det var likevel tøft, for det er jo en stor prosent av voldtektssaker som blir henlagt. Det ble også min. Jeg synes likevel det var viktig å anmelde. Da er dette en del av statistikken.

Politiet opplyste ikke om andre steder hun kunne få støtte og hjelp. Hun forsøkte psykolog, men syntes ikke det fungerte. I tre år isolerte hun seg, redd for å gå ut og redd for å være sammen med andre.

Så, omsider, fant hun hjelpen som virket for akkurat henne.

Ikke kødd med meg

– Jeg begynte på et selvforsvarkurs for rullestolbrukere. Det var redningen for meg. For det første får du en psykisk styrke. Du lærer å sitte rett, ikke krummet, og det å ikke se engstelig ut. Du får generelt en mer selvsikker holdning og utstråler «ikke kødd med meg.» Så lærer du teknikker dersom du blir angrepet. Jeg går nå fast på disse timene.

Cathrine i kampdrakt, sittende i rullestolen.

SELVSIKKER: Selvforsvarskurs ble redningen for Cathrine Moberget. – Du lærer å sitte rett, ikke krummet, og det å ikke se engstelig ut, sier hun. (Foto: Erik Norrud)

Hun tror en god idé kunne vært å innføre selvforsvarskurs for alle allerede på ungdomsskolen, gjerne i gymtimene.

– Tenårene er en tid da en begynner å være mer ute på fester og andre arrangement. Det er bra for alle å ha noen slike selvforsvarsverktøy.

Cathrine Moberget tror det er mange grunner til at personer med funksjonsnedsettelser er overrepresentert i overgrepsstatistikken.

Blinde kvinner vet man er en utsatt gruppe. 

– Jeg tror også at vi i rullestol ofte kan være lettere ofre enn personer som går selv.

Skal ikke ha overtaket

Cathrine håper at hennes historie kan være med på å gjøre det mindre farlig å snakke om overgrep slik at tabuene rundt dette skal forsvinne.

Jeg snakker om voldtekten, for jeg tenker at overgriperne ikke skal ha overtaket på meg.

– Det må komme mer frem at selv om en blir utsatt for et overgrep, så er en ikke svak eller mindre verdt som person. Selv om mange føler det sånn. Jeg snakker om voldtekten, for jeg tenker at overgriperne ikke skal ha overtaket på meg.

Samtidig forstår hun at mange ikke orker å snakke om overgrep de har blitt utsatt for privat, eller å ta kontakt for å få hjelp. Mange har krevende dagligliv fra før og har ikke krefter til det.

– I tillegg tror jeg at mange faktisk ikke vet hvor de skal henvende seg eller hvilken type hjelp som finnes. Dersom det kommer et lavterskeltilbud der en møter andre med funksjonsnedsettelser som har vært utsatt for overgrep, kunne det kanskje vært noe for meg. Det er noe med å kunne møtes på et likestilt nivå.

Er alltid litt på vakt

For selv om mye er blitt bedre, er hun fremdeles ikke kvitt all frykt og tanker rundt voldtekten. Den påvirker dagliglivet.

Hun bruker ikke den elektriske rullestolen så mye fordi hun føler at hun lettere kan komme unna et eventuelt overfall med den manuelle.

Hun kjenner seg heller ikke trygg i førsteetasjer, så hun unngår å bo på bakkenivå på hoteller og andre steder.

– Når jeg er alene og skal møte noen i Oslo, er jeg også alltid litt på vakt. Takket være selvforsvarkurset er jeg likevel godt rustet!

Fremdeles fordommer

– Det er viktig at slike erfaringer kommer frem, både generelt og spesielt for personer med nedsatt funksjonsevne. Mange tror ikke at folk begår vold og overgrep mot personer med slike utfordringer, sier sosiolog Tonje Gundersen ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet.

Hun mener det er bra at politiet tok anmeldelsen på alvor, selv om slike saker ofte blir henlagt.

– Politiet har hatt økt oppmerksomhet rundt seksualisert vold og vold i nære relasjoner. Fortsatt er det nok fordommer i hjelpeapparatet om overgrep mot funksjonshemmede.

Politiet har hatt økt oppmerksomhet rundt seksualisert vold og vold i nære relasjoner. Fortsatt er det nok fordommer i hjelpeapparatet om overgrep mot funksjonshemmede.

Gundersen har tatt doktorgrad på foreldreskap til barn med nedsatt funksjonsevne. Hun har også forsket på tjenestetilbudet til personer med nedsatt funksjonsevne siden 2002, blant annet om funksjonshemmede barn i barnevernet.

Hun mener Cathrines historie også viser hvordan enkeltpersoner kan ta grep for bedre å være forberedt for å unngå slike episoder.

– Dette må også støttes opp av økt kunnskap og oppmerksomhet i allmennheten og hjelpeapparatet. Det kan ikke forbli et individuelt problem, sier Tonje Gundersen.

Seksuelle overgrep
  • Personer med funksjonsnedsettelser er underrepresentert i hjelpeapparatet, til tross for at man vet at det er en stor forekomst av overgrep blant mennesker i denne gruppen.
  • I en rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet til FNs komité for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne i 2015 kommer det fram at funksjonshemmede i større grad rammes av vold, seksuell vold og overgrep.
  • Tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2010 viser også at én av ti med nedsatt funksjonsevne sier de har vært utsatt for vold eller trusler, mot fire prosent i befolkningen generelt.

Tiltrekkes av svakhet

Det er mange tall og rapporter om overgrep. Personer med funksjonsnedsettelser er underrepresentert i hjelpeapparatet, til tross for at man vet at det er en stor forekomst av overgrep blant mennesker i denne gruppen.

Det kommer fram i kunnskapsstudien «Overgrep mot kvinner med nedsatt funksjonsevne – en kunnskapsoversikt», publisert av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i 2010.

I en rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet til FNs komité for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne i 2015 kommer det fram at funksjonshemmede i større grad rammes av vold, seksuell vold og overgrep.

I Statistisk sentralbyrås publikasjon «På like vilkår? Helse og levekår blant personer med nedsatt funksjonsevne» fra 2010 oppgir én av ti med nedsatt funksjonsevne – altså 10 prosent – at de har vært utsatt for vold eller trusler, mot fire prosent i befolkningen generelt.

– Det vi vet og må anta, er at personer med nedsatt funksjonsevne har en større risiko for å bli utsatt for overgrep. Årsaken er basal, nemlig livssituasjonen. Dersom en ser dårlig, ikke hører eller har bevegelseshemninger, er det mye vanskeligere å komme seg unna og se hva som skjer. Det er også et faktum at noen er slemme. De tiltrekkes av folk med en svakhet, som de kan dominere.

Det er også kjent at det er vanskelig å forlate en partner som er voldelig. Dette kan være enda vanskeligere for funksjonshemmede på grunn av avhengighetsforhold.

Portrettfoto av Tonje Gundersen.

MANGEL PÅ KUNNSKAP: Hjelpeapparatet kan ikke nok i møtet med overgrepsutsatte funksjonshemmede. Det har forsker Tonje Gundersen avdekket. (Arkivfoto: Erik Norrud)

Melder ikke fra

– Det kan være en psykisk avhengighet eller mer praktisk som å kle på seg eller betale regninger. Har du barn og et tilrettelagt hjem, kan du være redd for å miste alt dette. Dette er økte risikofaktorer, og gjør at mennesker med funksjonsnedsettelser kan utsettes for andre typer vold enn folk uten. Det kan også være et overgrep å bli kalt stygge ting og få økenavn. At folk tar seg til rette i hjemmet ditt, ikke respekterer deg og dine grenser. Nye tyder på at overgrep som skjer i hjemmet kan være vanskelig å melde fra om.

Tonje Gundersen sier at forskere antar at funksjonshemmede melder mindre fra.

– Vi har sett at systemet for å melde fra i små og middels store kommuner, ikke er godt nok utarbeidet. Dersom du utsettes for noe i en liten kommune, er sjansen stor for sosial utstøting. Det er mange nære forbindelser, og du risikerer å bli sett på som en vanskelig person. Noen opplever også at det er deres egen feil.

Hjelpeapparatet hjelper ikke

Tonje Gundersen har sammen med andre forskere gitt ut flere rapporter om hjelpen funksjonsnedsatte får, eller rettere sagt ikke får. I 2017 kom den siste, i samarbeid med Camilla Vislie. Rapporten «Vern av risikoutsatte voksne. Kommunenes varslingssystemer for avdekking av vold og overgrep».

– Hjelpeapparatet kunne ikke nok, og dette gjelder fremdeles. Det er også endel dårlig opplæring av assistenter i etikk og seksualitet. De er lite forberedt, og gjennomtrekken er stor. Det er så mange situasjoner hvor overgrep i hjemmet kan skje.

Gundersen mener også at de som jobber i hjelpeapparatet i kommunene, i hjemmetjenesten, på institusjon eller i bofellesskap, må få opplæring og veiledning i etiske retningslinjer for eget arbeid.

Hva skal de være oppmerksomme på for å oppdage vold og overgrep? Hvordan skal de forholde seg hvis vold og overgrep oppdages?

– Det er ofte veldig mange som er inne i hjemmet. En bør begrense hvor mange personer som skal inn i andres private sfære. Det er min kjepphest.

Kjære leser!

Vi vil gjerne be deg om en liten tjeneste. Handikapnytt.no er et nettsted uten noen form for betalingsmur. Det er fordi vi ønsker å nå ut til flest mulig med vesentlig journalistikk om funksjonshemmedes rettigheter og levekår.
Men det koster penger å lage innholdet, og vi mottar ingen pressestøtte.

Vil du hjelpe oss å finansiere journalistikken som ingen andre enn Handikapnytt lager?
Det kan du gjøre ved å vippse for eksempel 25 kroner til 526030.

Husk å velge kategorien «Kjøp og betal» i Vipps.

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen redaksjonen

Kommunene må ta ansvar

Seksualitet og overgrep er fremdeles tabuer. Her mener sosiolog Gundersen at kommunene må være seg sitt ansvar bevisst. Blant annet er det vanskelig å finne frem til noe som helst om vold på kommunesidene.

Selv om Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har en mal alle kan bruke, gjøres ikke dette. Mange sider er heller ikke universelt utformet, for eksempel med forstørring av tekst.

– Det er viktig å ha med tematisert informasjon om overgrep, både psykiske og fysiske, og informasjon om at de med nedsatt funksjonsevne kan være ekstra utsatte. Det ville gitt en betryggende effekt, slik at en ser at hjelpeapparatet forstår den spesielle situasjonen. Bruk hjemmesider, app-er, brosjyrer og moderne infometoder. Bevisstgjør og få frem at dette ikke er greit.

Hva kan forskerne bidra med? Cathrine Moberget ønsker at det skal komme frem flere tall og flere historier. Tonje Gundersen er ikke helt uenig, og mener det selvsagt hadde vært interessant å vite mer om hvor mange som er utsatt for overgrep.

– Jeg lurer også på hvordan hjelpeapparatet tenker. Hva har de behov for? Denne kunnskapen mangler vi rett og slett!

Portrettfoto av Cahtrine.

VELGER Å DELE: Cathrine Moberget håper hennes historie kan gjøre at andre våger å dele sin. Hun vil ikke at overgriperne skal ha overtaket. (Foto: Erik Norrud)

Blir ikke trodd

– Vårt inntrykk er at du ikke blir trodd, og dersom du blir det, vet få hvor hjelpen er. Vi har hørt historier om barn på avlastning som ingen tror på. Andre igjen våger ikke å si det til assistenten. Noen har språkvansker, og når ikke ut med hva de har opplevd, sier Ingrid Thunem, organisasjonssekretær og prosjektleder for seksualitet i Norges Handikapforbund (NHFU).

Følgende er utdrag av noen historier NHFU har fått de siste årene:

«Som overgrepsutsatt og funksjonshemmet føler jeg meg litt fanget mellom to stoler, vet ikke helt hvor jeg kan gå.»

«(…) overgrepene skjedde på avlastningen, jeg ville ikke dit lenger, men turte ikke si det til mamma.»

«Jeg trodde jeg ikke kunne si nei, jeg trodde at jeg skulle være glad noen ville ha sex med meg i det hele tatt siden jeg er funksjonshemmet.»

Ingrid Thunem sier at utfordringen er manglende forskning, både i regi av organisasjonen og andre. For hun er ikke i tvil om behovet. Grensesetting er et av verktøyene de håper å få kurse mange i.

– Det er viktig for oss at våre medlemmer som utsatt gruppe får gode verktøy i grensesetting og i det å kunne stå opp for seg selv. Det å kunne sette egne grenser gir bedre selvfølelse og større trygghet. Mange er avhengig av offentlige tjenester, assistanse og pleie. Det innebærer en betydelig maktforskjell i relasjonen, og dermed også økt sårbarhet for vold og overgrep.

Mange er avhengig av offentlige tjenester, assistanse og pleie. Det innebærer en betydelig maktforskjell i relasjonen, og dermed også økt sårbarhet for vold og overgrep.

Thunem sier at tilbakemeldingene fra medlemmene er at helsevesenet ikke snakker om seksualitet, langt mindre overgrep. Dette gjør det ekstra vanskelig for funksjonshemmede som har vært utsatt for overgrep, fordi de ikke føler seg sett.

Portrettfoto av Ingrid Thunem.

ETTERLYSER FORSKNING: Prosjektleder i Norges Handikapforbunds Ungdom, Ingrid Thunem. (Arkivfoto: Ivar Kvistum)

Nå har forbundet satt i gang et prosjekt der de håper å bedre livsmestring hos medlemmene og øke kompetansen både hos seg selv og samarbeidspartnerne.

– Vi har opprettet et samarbeid med SMISO Oslo (Støttesenteret for incest og seksuelle overgrep). De har lang erfaring i å jobbe direkte med overgrepsutsatte. Vi vil også samarbeide med Norges Blindeforbunds Ungdom, Unge funksjonshemmede og Døveforbundets ungdom om rekruttering av deltagere til prosjektet. Vi har fått nei på den første søknaden, men gir oss ikke med det, sier Thunem.

Vanskelig å snakke om det

SMISO Oslos erfaring er at det er vanskelig for alle å fortelle om et overgrep.

– LISA-undersøkelsen, utført av Universitetet i Bergen, viste at det i snitt tok 17,5 år fra overgrepene startet til man begynte å snakke om det, forteller Anine Aamaas, sosialkonsulent ved SMISO Oslo.

Hun er fysioterapeut og utdannet innen psykoterapi, jobber med brukere på sentret og underviser eksternt. Aamaas forteller om tegn en bør være obs på. Er en utsatt for et overgrep, vil kroppen være krenket.

Da kan en få store reaksjoner for eksempel på medisinske undersøkelser og behandlingsstell. Berøring kan være en trigger, slik at en gjenopplever tidligere traumer.

– Det oppleves som om det traumatiske skjer her og nå, selv om minnene tilhører fortiden. Har ikke personalet kunnskap om hva seksuelle overgrep gjør med grenser, kropp og det å stole på noen, vil reaksjonene være uforståelige. Å slite med konsentrasjon, spising og relasjoner er universelt for overgrepsutsatte. Det blir ekstra vanskelig om du er i et særlig avhengighetsforhold.

Hun råder også til å se etter atferdsendringer. Dersom noen blir veldig stille og innesluttet eller utagerende, handler kanskje ikke alt om funksjonshemmingen? Kan det være noe mer?

– For du er gjerne bare én av mange som er innom denne personen, og du ser bare litt av bildet. Er det mange nok innom, er det ingen som ser helheten.

Her kan du få hjelp

Fellesskap mot seksuelle overgrep: FMSO.no er en nettportal hvor du kan finne det senteret eller institusjonen som er nærmest ditt hjemsted.

Støttesenteret mot incest og seksuelle overgrep: SMISO er et nettverk av senter over hele landet. Døgnåpen telefon for overgrepsutsatte. 800 57 00 er et gratis grønt nummer fra fasttelefon og Telenor mobil. Mange er også på nett, som www.sentermotincest.no i Oslo og smiso.no i Tromsø.

Statens barnehus: Tilbud til barn og ungdom som kan ha vært utsatt for, eller vært vitne til vold eller seksuelle overgrep, der det foreligger en politianmeldelse. statensbarnehus.no

Kors på halsen: Chat, ring eller send en e-post til voksne, frivillige i Røde Kors. Alt er anonymt og gratis. Du kan også chatte med andre på din egen alder på forumet. korspaahalsen.rodekors.no

Alarmtelefonen for barn og unge: Telefon 116111. En gratis tjeneste for barn og voksne. Den kan hjelpe deg dersom du blir eller er redd for å bli utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Du kan også ringe dersom du er bekymret for et barn. Alarmtelefonen skal være et tillegg til eksisterende akuttberedskap for barn og unge. Det finnes 15 store barnevernvakter i Norge. Det er de som svarer når du ringer 116 111 i deres åpningstid. I Norge har 135 kommuner krise- og akuttberedskap for barn og unge. barnevernvakten.no viser hvilke kommuner som har egen krise- og akuttberedskap.

Politiet: 02800, nødnummer 112.

Denne reportasjen ble først publisert i magasinet Handikapnytt utgave 06/18. Vi gjør oppmerksom på at Cathrine Moberget døde 28. januar 2019.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.