Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Video: Norges stiligste omsorgsbolig
Leiligheten til Tage Meldgaard beviser at en omsorgsbolig ikke trenger å likne på en institusjon. Men interiør, farger og design har i stor grad vært oversett i kampen for bedre bokvalitet.
– Denne leiligheten er min kjærlighetserklæring til Tage, sier Tove Meldgaard.
Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene og standardiserte minimumsløsninger da sønnen skulle flytte inn i sin første, egne leilighet på Sandaker i Oslo for halvannet år siden.
Hele interiøret i leiligheten er fra starten skapt for 27 år gamle Tage Meldgaard og hans interesser og behov.
Tove Meldgaard har lang erfaring som interiørdesigner. Å arbeide med sønnens leilighet har vært en spesiell opplevelse, også faglig.
– Det er en av de mest meningsfulle oppgavene jeg har hatt og en sann glede, sier hun.
Derfor vil hun gjerne være med og skape flere omsorgsboliger der hun gjør som hos Tage: ta utgangspunkt i personen som skal bo der og de behovene boligen skal fylle for mennesket.
LES OGSÅ: «DETEKTIV DOWNS: – JEG KAN FÅ TIL DET JEG VIL
Og det behøver slett ikke være råflott, luksuriøst og dyrt for at det skal bli fint. I Tages leilighet er mye av interiøret arvet og gjenbrukt.
– Folk skal i hvert fall vite at det er mulig. Jeg har sendt henvendelser til noen kommuner, men uten å få særlig respons. Jeg tror nok at det er foreldre som må ta tak og gjøre det for sine, dersom det skal bli noe av, sier hun.
Fargeløst og forutsigbart
At det er nødvendig å fornye måten omsorgsboliger innredes på, er Toril Heggen Munk helt enig i. Hun er nestleder i Norges Handikapforbund og regionleder i NHF Innlandet, med et sterkt og langvarig engasjement for funksjonshemmedes bosituasjon.
– Jeg har sett så mange fargeløse omsorgsboliger. Har du vært inne i én, vet du hva du finner i neste. Det er så forutsigbart, sier Toril Heggen Munk.
Fortsatt er det en kamp å hindre omsorgsboligløsninger som likner mer på institusjoner enn på private hjem. Men hun innrømmer at denne kampen så langt har handlet mest om kvadratmeter, lokalisering, bygningsmessige løsninger og antallet personer i bofellesskap. Interiør og design har ikke vært et tema.
– Her har vi kanskje forsømt oss. Ikke fordi vi ikke mener det er viktig, men fordi vi ikke har tenkt i de baner.
Løsninger fra sykehjemmet
Når omsorgsboliger så ofte bærer preg av standardiserte minimumsløsninger, henger det sammen med tenkningen i kommunene, mener NHF-nestleder Toril Heggen Munk.
– Kommunene ser på omsorgsboliger som sin eiendom. Og for dem handler det mer om helse enn om bolig; løsningene hentes gjerne fra sykehjemmet. Kommunene tenker mye på det praktiske og økonomiske når de bygger slike boliger, men ikke så mye på at det skal leves et liv der.
LES OGSÅ: INGEN VIL VÆRE STØTTEKONTAKT FOR 115 KR
Hun er overbevist om at omgivelsene virker inn på livsutfoldelsen – hos alle mennesker. Derfor skulle hun ønske at flere i kommunene og hos leverandører av installerte hjelpemidler kunne legge mer omtanke i utseende og design, slik at man slipper å få institusjonspreget rett i ansiktet når man kommer inn i et hjem.
– Jeg skulle ønske de oftere stilte seg spørsmålet: Kunne jeg tenkt meg å bo slik selv?
Kommunen har makta
At kampen mot institusjonspreget først og fremst handler om bygningsmasse og organisering av tjenester og ikke interiør, bekreftes av juridisk rådgiver Hedvig Ekberg i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU).
– Vi har opplevd at noen foreldre har reagert på standarden inne i leilighetene, men ikke så mange som man kunne tro når man vet hvordan de fleste boligene ser ut innvendig, sier Ekberg.
Hvorfor så få beboere og pårørende tar opp estetiske sider ved boligene, har flere årsaker, tror Ekberg. Det viktigste er at rundt 85 prosent av alle voksne utviklingshemmede bor i kommunale utleieboliger. Tallet er så høyt fordi kommunene ofte knytter denne boformen direkte sammen med tjenestetilbudet og fremstiller det som eneste mulighet. Samtidig blir tidsavgrensede leiekontrakter stadig vanligere, og ofte sier kommunene nei til at beboerne selv kan gjøre endringer i boligene.
– Det gjennomsyrer hele den kommunale tankegangen de ikke betrakter dette som fullverdige, private hjem, sier Ekberg.
I stedet lever institusjonstenkningen i beste velgående. Den kommer til uttrykk blant annet gjennom restriksjoner som innebærer at det er andre enn beboeren selv som makten innenfor hjemmets fire vegger.
– Det gjør noe med deg som menneske at andre bestemmer når du skal spise, når du må være hjemme, når du må legge deg – og om du får lage hull i veggen for å henge opp et bilde, konstaterer Hedvig Ekberg.
Et hjem som fungerer
Tage Meldgaard har en utviklingshemning som gjør det nødvendig med tilrettelegging av boligen. I de seks naboleilighetene som vender ut mot den samme korridoren og fellesarealene, bor det andre som også trenger at det er bemanning med assistanse og tilsyn hele døgnet. Det var foreldrene til de sju som gikk sammen om å kjøpe en etasje i den nye bygården på Sandaker, for på den måten å sikre at boligbehovet til barna deres ble dekket på en god måte.
Ikke bare er interiøret i den 48 kvadratmeter store leiligheten designet for at Tage skal føle seg hjemme og trives. Også de praktiske løsningene er også nøye gjennomtenkt for at han skal klare seg best mulig på egen hånd og behøve minst mulig hjelp fra andre.
– Fordi jeg jobber med det jeg gjør, vet jeg hvor viktig det er å ha et hjem som fungerer. Det hjelper ikke med pene ting hvis det ikke er funksjonelt, sier Tove.
– Kanskje er det slik at Tage skal bo i denne toromsleiligheten livet ut. Da er det utrolig viktig at den fungerer for ham, sier interiørdesigneren.
Du leser mer om Tages spesielle leilighet i Handikapnytt 03/15.
VIDEO: SE TIDENES RÅESTE TAKKETALE
