Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Frem fra gjemselet
Før var det ingen funksjonshemmede å se i russiske gater. Men den usynlige befolkningen på 13 millioner mennesker er i ferd med å komme ut og fram.
Tekst: Sven Hultberg Carlsson | Foto: Ann Törnkvist
ENDELIG SYNLIG: Maria Gendeleva bak scenen i det lille teatret hvor funksjonshemmede ungdommer i Moskva får sette opp stykkene sine. –Min største utfordring i hverdagen er at Moskva er full av dårlige veier og trapper. Det er en stor by hvor det er vanskelig å ta seg frem, sier Maria
Manusforfatteren Zjenja Ljapin (16) er midt i en diskusjon med sin regissør. Stykket hans har premiere om to dager. Stemningen er konsentrert i det lille teateret i Moskva sentrum.
– Problemet er at stykket egentlig er veldig filmatisk. Men utenomjordiske skapninger kan ikke vises på en scene på samme måte som de visses på film. Derfor bruker vi røyk og rekvisitter i stedet, sier Zjenja.
Han er en av flere skoleungdommer med funksjonsnedsettelser som får muligheten til å prøve seg som manusforfattere på et ordentlig teater med unge profesjonelle skuespillere. Prosjektet er i regi av handikaporganisasjonen Perspektiva.
Etter diskusjonen skal ensemblet ut og ta litt frisk luft. Skuespillerne hopper ned fra scenekanten og toger i samlet flokk ut av teateret.
For Zjenja er det ikke like lett. Den eneste veien ut som er mulig å forsere med rullestol, går bak kulissene på teaterets store scene, tvers over scenegulvet, opp og ned parkettgulvet i bratte korridorer. Så, endelig, er han ute.
Og enda er dette et av byens mest tilgjengelige teater. Tilgjengelige toaletter er vanskelig å finne noe annet sted.
Universelt utilgjengelig
Moskva er ikke tilgjengelig. Her er veien hullete, håpløst bratte trapper og bolighus uten heis. Det vidstrakte T-banenettet byr på rikelig med sovjetisk stukkatur, mosaikk og bronsestatuer. Men ramper og heiser er sjeldenheter.
Derfor tar Julia Simonova alltid bilen til jobben. Hun brakk ryggen i skolegymnastikken da hun var ti år gammel. Etter ulykken bodde hun i flere år i fjerde etasje uten heis. Hun fikk undervisning hjemme, men bare fem timer i uka.
Enda er hun blant de heldige. Sju år etter ulykken var hun med i et tv-program og fortalte om sin situasjon. Med i programmet var også Moskvas daværende borgermester Valeri Sjantsev. Det gjorde utslaget. Etter tre måneder kunne familien flytte inn i et hus med to heiser.
– Jeg fikk dessuten tatt førerkort og begynte å ta meg ut på egenhånd, forteller Julia.
Alle kan ikke regne med en hjelpende hånd fra en toppolitiker. De fleste mennesker med nedsatt funksjonsevne får omtrent tre tusen kroner i måneden i bidrag og, i enkelte tilfeller, en middelmådig rullestol. Foreldre som tar hånd om sine funksjonshemmede barn, får ingen støtte. Mange tror årsaken er manglende forståelse.
UT PÅ GATA: Julia Simonova arbeider i organisasjonen Perspektiva. Hun var heldig og fikk et bedre liv etter å ha stått fram på tv. Fortsatt er det mange funksjonshemmede i Russland som holder seg hjemme.
Fra avsky til aksept
– For ti år siden var folks holdninger preget av avsky. I Sovjetunionen var oppfatningen at ingen hadde funksjonsnedsettelser. Man antok at foreldre til funksjonshemmede barn var alkoholikere eller narkomane, sier Zjenja Ljapin før teaterprøvene begynner igjen.
På begynnelsen av 2000-tallet utgjorde det som ble kalt «Russlands usynlige befolkning» over ti millioner mennesker.
– En utenlandsk venn av meg sa at det ikke virket som det finnes funksjonshemmede i Russland. Jeg ble nødt til å forklare ham at det er fordi de satt hjemme, sier Julia Simonova.
Men noe har hendt de siste årene. Fortauskantene er like høye, og trappene er like bratte. Men i t-banen blir reisende oppfordret til å gi plass for personer med nedsatt funksjonsevne. Nybygde hus og gallerier som viser den utrolige økonomiske veksten, er tilgjengelige.
– Byen er blitt mer åpen. Det finnes ramper, heiser, bedre fortau og trafikklys med lydsignaler. Jeg kan ikke bruke t-banen til byen, men kjøpesentrene er tilgjengelige, sier Julia.
EGEN FORESTILLING: Zjenja Lapin (16) har skrevet manuset til sitt stykke sammen med Nasdija Korobova (14). Her ser de på når ensemblet øver to dager før premieren.
Kjemper for utdanning
Hun arbeider i Perspektiva, en hjelpeorganisasjon for funksjonshemmede. Arbeidet handler mye om utdanning. For ti år siden var det bare én kommunal skole i hele Moskva som barn med funksjonsnedsettelser kunne gå på. I dag tilbyr 95 av byens skoler, nesten seks prosent, inkluderende utdanning.
– Først og fremst er det skolene som er blitt bedre. Før tenkte man at barn med funksjonsnedsettelser hadde det bedre hjemme eller i spesialskoler, forteller Denise Roza, leder og grunnlegger av Perspektiva.
En undersøkelse fra Surguts pedagogiske universitet viser at cirka en tredel av de russiske lærere og en tredel av allmennheten er motstandere av inkluderende utdanning.
Men spillereglene har endret seg. I mai 2012 ble FN-konvensjonen funksjonshemmedes rettigheter gjort til russisk lov. Dmitrij Medvedev, tidligere president og nå statsminister, har gått i bresjen for endrede holdninger til funksjonshemmede.
– På gaten ser du ikke mange med funksjonsnedsettelser. Men flere har nå fått jobb, og fremkommeligheten er bedre. I dag ser du rullestolramper i byen. Det gjorde du aldri for ti år siden, sier Denise Roza.
Boten for å parkere ulovlig på en handikapplass er femdoblet. Fra 2012 til 2014 satser staten over 200 millioner kroner på arbeidsmuligheter og tilgjengelighet.
NY RULLESTOL: Kirill Drozdkov (14) har fått en ny og bedre rullestol gjennom Perspektiva. Den han fikk fra den russiske staten, var helt ubrukelig.
Premierenerver
Men fortsatt vil hjelpe- og lobbyorganisasjonenes pågående utrettelige arbeid kommer fortsatt til å ha stor betydning for dem som lever med funksjonsnedsettelser i Russland.
I teateret sør for Moskvaelven finner vi også 14 år gamle Kirill Drozdkov. Han har skrevet et stykke om en hemmelig agent som vil være snill, til tross for sjefens ordre om å drepe.
– Jeg er nervøs. Hele klassen min kommer på premieren, sier han.
Kirills klassekamerater forstår hva hans muskelsvinn innebærer. En viss hjelp har han fått fra lokale myndigheter, men han himler med øynene når det blir snakk om statlig støtte.
– De installerte en trappeheis som tar meg opp de åtte trinnene til heisen i bygningen hvor jeg bor. Men den fungerer dårlig og går i stykker nesten annenhver uke, sier han.
Rullestolen han fikk utlevert, går det knapt å ta seg til skolen med. I stedet har Kirill en moderne rullestol av det moderne merket Meyra. Den har han fått av organisasjonen Perspektiva.
– Da vi begynte å snakke om at skolen skal se til alle elevers behov, var det en veldig fremmed tanke. Folk med funksjonsnedsettelser ble overrasket over at vi ikke mente de hadde seg selv å takke, sier Denise Roza i Perspektiva.
Stemplet som «agenter»
I november ble hennes og mange andre organisasjoners arbeid mye vanskeligere. En ny lov trådte i kraft som klassifiserer organisasjoner med utenlandsk finansiering som «utenlandske agenter». Dette innebærer at det kreves årlige revisjoner og halvårsrapporter. Om de uteblir, risikerer organisasjonen kraftige bøter eller fengsel.
Dessuten har en tredel av Perspektivas budsjett forsvunnet siden Kreml beordret den amerikanske bistandsorganisasjonen USAID å forlate landet. Dette var Perspektivas viktigste økonomiske bidragsyter.
På Perspektivas kontor går telefonene varme. Medarbeiderne, mange har selv funksjonsnedsettelser, går inn og ut av møterommet. Det har gått tolv år siden Julia Simonova måtte appellere til borgermesteren for å få hjelp. Nå ser det annerledes ut. Hun sier:
– For ti år siden var vi Russlands usynlige befolkning. Nå er alt bedre. Vi kan gå ut, være aktive og forsvare våre rettigheter. Og foreldre til barn med funksjonsnedsettelser vil se at barna deres vokser opp til å bli mer selvstendige.
FUNKSJONSHEMMEDE I RUSSLAND
|
|
|
13 millioner russere har nedsatt funksjonsevne. 80 prosent av denne gruppen er arbeidsløse. Staden betaler 13 000 rubler, cirka 3000 kroner, hver måned til funksjonshemmede, livet ut. I man ble FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne gjort til russisk lov. |
Paralympics skaper forandring
Sotsji ved Svartehavet skal være vertskap for Paralympics neste år. Det er ingen tvil om at dette har økt bevisstheten om funksjonshemmede i Russland.
Til fjorårets sommerleker i London sendte Russland 163 paralympiere. Lekene ble landets beste noensinne med 36 gullmedaljer. Da troppen vendte hjem, ble den tatt imot av president Vladimir Putin, som hyllet «triumfen» i London.
Ifølge Mikhail Terentjev, parlamentsmedlem og generalsekretær i Russlands paralympiske komite, var det vinterlekene i Torino i 2006 som ble vendepunktet. Da vant Russland flest medaljer av alle land, nesten dobbelt så mange som neste land på lista: Tyskland.
– Etter det fikk paralympicsbevegelsen i Russland statlig støtte for første gang. Nå har vi moderne treningsanlegg, stipender for utøvere og høye bonusutbetalinger til dem som vinner medaljer. Lekene i Sotsji er en unik mulighet for å forandre Russland og skape mer tilgjengelighet, sier Mikhail Terentjev, som selv er rullestolbruker.
Maria Gendelova (24), medarbeider i Perspektiva
– Jeg brakk ryggen da jeg var 15 år gammel. Siden har jeg vært delvis lam i beina. Min største utfordring i hverdagen er at Moskva er full av dårlige veier og trapper. Det er en stor by hvor det er vanskelig å ta seg frem. Samtidig er jeg veldig takknemlig for at jeg ikke bor i en liten by.
Glasset er absolutt halvfullt! Vi har et stort problem med korrupsjon. Tillatelser til å bruke handikap-parkeringsplasser kan kjøpes for penger, av folk uten funksjonsnedsettelser.
