Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
De var venninner på internatet. 70 år etter snakker de ut om minnene
De var venninner på internatet. 70 år etter snakker de ut om minnene
For noen er minnene så smertefulle at det koster mye å snakke om dem. Men veteranene fra Linde internatskole gjør det likevel – slik at ettertiden kan lære av historien.
De skulle lære å «gå pent». Nærmest for enhver pris. Og hvis de polioskadde barna med sine lammelser ikke under noen omstendighet kunne gå, skulle de i det minste lære å «krabbe pent».
Metodene var smertefulle, autoritære og skremmende. Ikke bare målt etter vår tids moderne standard, men også der og da, for barn i etterkrigstidens Norge som ble sendt fra store deler av landet for å få skolegang og trening på Linde internatskole for barn med polioskader.
Mange har gjort det de kunne for å glemme, og noen har lykkes ganske godt med det også.
Men nå skal det fram og tas vare på. Både for Linde-veteranenes egen del, og for å sikre at et viktig kapittel norsk etterkrigshistorie ikke går i glemmeboken, men tvert imot blir skrevet ned og gitt i lekse til vår egen tid.
For tanken om institusjonsomsorg er ikke død. Mange frykter at den er i ferd med å komme snikende tilbake.
Prosjektgruppa bak «Lindeveteranene – hva er viktig for deg?» klarte å samle 23 tidligere elever ved skolen som Norges Vanførelag eide og drev fra 1947 til 1972.
Helgen 24. til 26. september møttes de på Scandic Hotel Bystranda i Kristiansand for å dele minner. For noen var det en smertefull prøvelse å hente barndommen fram igjen.
Fortalte aldri om «galgen»
– Det koster meg mye å snakke om tiden på Linde, sier Anna Hella Kartveit fra Radøy nord for Bergen.
Slik har det alltid vært, og slik er et nå – 74 år etter at hun kom til Linde som sjuåring i 1947. De neste seks og et halvt årene av barndommen tilbrakte hun på internatskolen.
– Ingen visste at jeg hang i galgen til stadighet når jeg var på Linde, forteller hun nøkternt.
Ingen visste at jeg hang i galgen til stadighet når jeg var på Linde.
LANG PROSESS: Anna Hella Kartveit har brukt mye tid og krefter på å bearbeide de skadene og de vonde minnene fra Linde.
«Galgen» var navnet som elevene hadde satt på en av innretningene som bokstavelig talt skulle strekke og rette ut de polioskadde barna; ideen var at man kunne forme barnas vekst med reimer, skinner og bandasjer.
Og i «galgen» ble barna bokstavelig talt hengt fra taket etter kjeven.
Hver gang Anna hadde vært hjemme på ferie, grudde hun seg veldig til hun måtte reise tilbake til skolen. En gang, husker hun, gikk hun og gjemte seg i naustet nede ved sjøen for å slippe.
– Det var helt svart. Jeg orket ikke være på Linde, forteller hun.
Skadet selvbilde
Anna Hella Kartveit er ikke i tvil om at årene på skolen har skadet selvbildet hennes og gitt henne en opplevelse av mindreverd som det har krevd mye å komme gjennom. Mye er knyttet til kroppen, hvordan hun som barn og ungdom med polioskader ble gransket og vurdert.
– Absolutt alt var det noe feil med! Det var både tankeløst og hjerteløst hvordan de voksne snakket om oss mens vi hørte på dem. Jeg tror ikke de visste hvor mye dette kunne skade barn.
«Fesjå», ble det kalt, når elvene ble kledd av og vist fram for legestudenter som skulle lære hva poliomyelitt kunne gjøre med en barnekropp. Anna kom i puberteten, og hun husker ydmykelsen når kjekke unge menn sto og studerte kroppen hennes og diskuterte henne høyt. Alt de så, var skader og feil.
– På Linde fikk du terpet inn at du var mindreverdig, sier hun.
På Linde fikk du terpet inn at du var mindreverdig.
For Anna Hella Kartveit har flere år med en dyktig psykolog vært til stor hjelp for å lege de sjelelige sårene. Men det første positive vendepunktet kom på Lundheim folkehøgskole i Rogaland.
– Der opplevde jeg å bli sett. For første gang var det noen som hørte at jeg kunne synge. De viste meg at jeg var et menneske som kunne noe, og som kunne lære enda mer. Jeg var flink til å drive med blomsterdekorasjon og vant premier. Lundheim oppmuntret meg til å utvikle de skapende evnene mine. Det førte til at jeg valgte å utdanne meg til formingslærer, forteller Anna.
Bakgrunnen fra Linde tok hun med seg inn i sin egen lærergjerning, men med motsatt fortegn.
– Det var på 1970-tallet og elevene på ungdomsskolen ville gjerne sy sleng i buksene. Det hadde de ikke fått lov til før, men jeg lot dem, sier hun med et smil.
GJENSYN: Else Irene Teigen er blant de første Linde-elevene. Hun møtte flere gamle kjente i Kristiansand.
Skilt fra foreldrene
Linde-veteranene deler seg i tre mindre grupper på hvert sitt møterom for å snakke åpent, fritt og tillitsfullt. De gjenkaller minner om uspiselig spekesild som ble gjemt unna i blomsterpotter, lunken tran og den blinde, polske fysioterapeutens fryktede schäferhund.
De snakker om smertefulle skinner, gips og korsett som skulle tvinge barnekroppenes vekst inn i såkalte normale former.
- Linde internatskole ble gitt som gave til Norges Vanførelag (Nå Norges Handikapforbund) fra Oslokvinnen Lilly Norenberg i 1946. Hun mistet sin egen sønn i poliomyelitt.
- Linde ble regnet som et av 1950-tallets beste tilbud til funksjonshemmede og poliorammede barn.
- Nye bygninger ble innviet i 1972, og tolv år sendere overtok Vestfold fylkeskommune stedet og innlemmet det i Vestfold-sykehuset.
- Prosjektet med å samle Linde-veteranenes erfaringer er støttet av Stiftelsen Dam, Stiftelsen Sophies Minde, Norges Handikapforbunds interessepolitiske fond og Oslo NHF.
For noen er det vanskelig å åpne minneboka. Særlig fortellinger om atskillelse – å bli forlatt av foreldre og etterlatt hos voksne som ikke viste mange tegn til omsorg, varme og sympati – får fram tårene.
Andre sitter igjen med stort sett positive barndomsminner fra Linde. De kan fortelle om kameratskap, rampestreker og aktivitet høyt og lavt. Om kinobesøkene i Tønsberg på søndagene.
Veteranene er selv opptatt av å finne ut hvorfor historiene er så ulike. Mye av svaret handler om at de var på Linde til forskjellige tider; en ny ledelse opptrådde med mer varme og klokskap enn den første. Det var også stor forskjell på hvordan jenter og gutter ble behandlet, og forskjellsbehandling av enkeltelever.
Og dessuten, noen har kanskje lykkes bedre i å fortrenge det vonde enn andre. Det er veteraner på samlingen som nesten ikke husker noe som helst fra tiden på skolen.
– Alle har nok fortrengt noe, mener Karstein Kristensen.
Det er klart det skjedde ting på Linde som vi i dag ville betegne som direkte overgrep. Og det kan skje igjen.
Selv har han ikke like mye vondt med seg i bagasjen som en del andre. Han var 13 år da han kom til skolen i 1957, og han var der bare ett år. Han bodde og fikk behandling på Linde, men gikk på den «vanlige» barneskolen i nærheten.
Det var mye å ta igjen, for han hadde mistet mye skolegang i årene etter at han fikk polio tre år tidligere.
– Men det er klart det skjedde ting på Linde som vi i dag ville betegne som direkte overgrep. Og det kan skje igjen. Vi må være våkne, passe på og lære av historien, sier Kristensen.
Klikk på bildene i galleriet under for å forstørre dem:
HVA HUSKER DU? En quiz-oppgave skulle teste og gjenoppfriske Linde-kunnskapene.
GRUBLE: Kari Eileen Kleveland Sletner (til venstre), Helle Margrethe Campbell og Birgith Reklev Berg i konsentrasjon om quiz-oppgaven.
FORSKERBLIKK: Professor Halvard Vike ved Universitetet i Sørøst-Norge forklarte deltakerne hvordan han og de andre forskerne vil arbeide med historiene de forteller.
GOD STEMNING: Torfinn Pettersen kunne dele minner som kalte på smilet.
DELER: Kari Eileen Kleveland Sletner fra Trondheim forteller om barndommen sin.
FORTROLIGHET: Veteranene delte sine historier i fortrolighet og tillit. Tiden gikk fort.
GAMLE GLIMT: Rigmor Eide og Karstein Kristensen studerer gamle bilder fra Linde, på leting etter kjente ansikter.
DOKUMENTASJON: Forskere fra Universitetet i Sørøst-Norge lyttet og noterte samtalene i gruppene.
OVER ALL FORVENTNING: Astrid Staalesen i prosjektgruppa gleder seg over et vellykket veterantreff.
FORBUNDSLEDER PÅ VEGGEN: Handikapforbundets leder Tove Linnea Brandvik lyttet konsentrert til veteranenes samtaler i gruppene.
MINNER: Alle deltakerne på treffet fikk en nøkkelring med bilde av den opprinnelige hovedbygningen på Linde.
ENGASJEMENT: Flere av veteranene har et livslangt engasjement for funksjonshemmedes likestillingskamp.
TAKK FOR GAVEN: Forbundsleder i Handikapforbundet, Tove Linnea Brandvik, er takknemlig for at Astrid Staalesen og de andre Linde-veteranene dokumenterer sin egen historie for ettertiden.
SKOLE I SELVSTENDIGHET: Elisabeth Grimsgaard forklarer hvordan Linde-elevene ble forventet å klare seg selv i livet. Fra venstre på bildet: Halvard Vike, Tor Inge Møller og Steinar Johan Westgaard.
Lære å klare seg selv
I likhet med Anna Hella Kartveit ble Karstein Kristensen lærer som voksen. Mange av Linde-veteranene kan vise til god utdannelse og aktive yrkesliv når de forteller hverandre hva de har fått ut av livet. Spesialpedagoger, psykologer, skreddere og skipsmaskinister ville alle funnet kolleger blant veteranene.
Flere har hatt viktige og aktive verv i organisasjonsliv og fagforeningsarbeid. For ikke å snakke om idrett, helt opp til paralympiske meritter.
Linde åpnet tross alt en mulighet for barn med funksjonsnedsettelser til å gå på skolen. Og dette var før folketrygden og dagens sosiale sikkerhetsnett.
– Folk måtte klare seg som best de kunne. Det gjaldt å normalisere situasjonen, og da ble det forventet av oss at vi skulle gå på skole og få oss jobb, sier Elisabeth Grimsgaard.
Steinar Johan Westgaard – som utdannet seg til mekaniker og arbeidet som maskinist til sjøs i mange år – peker dessuten på betydningen av den fysikalske behandlingen som ble gitt på Linde, selv om den ikke holder mål etter dagens standard.
– Hvis jeg ikke hadde vært på Linde, ville jeg ikke vært så sprek som jeg har vært, og jeg ville ikke ha klart meg så bra. Men jeg trivdes ikke der, sier han.
Linde vekkes til live
Veteranenes samtale i gruppene skulle bli mellom dem. Men det er likevel noen som lytter og noterer. I hver gruppe sitter en forsker fra Universitetet i Sørøst-Norge og skriver ned fortellingene. Dette materialet skal bearbeides, anonymiseres og presenteres i en rapport om Linde-veteranenes historie.
– Denne helgen vekkes Linde til live igjen. Det foregår et veldig etterlengtet minnearbeid, og det er sannsynligvis første gang dette blir snakket om i sin fulle bredde, sier professor Halvard Vike ved institutt for helse-, sosial- og velferdsfag.
Han leder forskergruppa som deltok på samlingen og har dyp respekt for veteranenes vilje til å dele.
Denne helgen vekkes Linde til live igjen. Det foregår et veldig etterlengtet minnearbeid, og det er sannsynligvis første gang dette blir snakket om i sin fulle bredde.
– Det kan være vondt å snakke om dette som få har hatt et språk for. Og det er veldig interessant å se hvordan et språk for Linde-erfaringer utvikler seg bare i løpet av en slik samling, sier han.
Men samlingen vil få betydning for flere enn Linde-veteranene selv, mener Vike.
– Kampen for verdighet er allmenn. Folk som opplever å få verdigheten sin truet, har veldig mye felles. Mye står på spill når ideen om verdighet for alle blir underminert, slik vi har sett de siste ti årene med stadig økende ulikhet i samfunnet.
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
En veldig fin gave
Dokumentasjonsarbeidet omtales som Linde-veteranenes gave til Norges Handikapforbunds 90-årsjubileum. Forbundsleder Tove Linnea Brandvik er selv til stede og lytter til veteranenes fortellinger. Hun tar imot gaven med takknemlighet og respekt på vegne av organisasjonen.
– Veteranene kunne ha valgt å samles for å dele minner seg imellom og la det bli med det. Men i tillegg velger de å bruke denne anledningen til å gi et bidrag til en bedre framtid. Vi skylder Linde-veteranene å ta vare på kunnskapen de har levert, for dette er kunnskap som det er avgjørende at vi ikke glemmer, sier hun.
Vi skylder Linde-veteranene å ta vare på kunnskapen de har levert, for dette er kunnskap som det er avgjørende at vi ikke glemmer
GJENSYNSTREFF: Dette bildet er historisk. 23 tidligere elever fra Linde internatskole møttes til gjensynstreff i Kristiansand.
Så hva er det mest verdifulle ved arven? Brandvik merker seg at veteranene ikke bare snakker om det vonde, men også om at Linde ga en mulighet til utdannelse som mange funksjonshemmede på den tiden var utestengt fra. De ble møtt med en veldig klar forventning om at de skulle få seg en jobb og «normaliseres».
– Vi har dessverre mistet forventningen om at funksjonshemmede skal delta og yte. Det er et tap. Men samtidig er det bra at vi ikke lenger blir møtt med krav om å «gå pent». Det er mye større rom for kroppslig mangfold i dag, sier Brandvik.
Det medisinske blikket
Gjennom helgen lytter hun til historier om å bli gjort til gjenstand for et medisinsk blikk på leting etter alt som var galt. Brandvik selv snakker ofte om motsetningen mellom å fokusere på «feil med folk» og «feil med samfunnet».
Linde-veteranenes fortellinger fra barndommen handler om et rendyrket «feil med folk»-fokus. Dessverre hører det ikke bare fortiden til, mener hun.
– Vårt velferdssystem bygger på at du får tilgang til tjenester, ytelser og støtte gjennom å identifisere din manglende kroppslige evne og utlevere egen svakhet. Mye av kritikken fra FN mot Norge handler om at vi fortatt har et medisinsk perspektiv på funksjonshemning og sorterer mennesker ut fra medisinske og biologiske kriterier. Det peker direkte tilbake til det menneskesynet som skapte Linde, sier Brandvik.
Drømme seg bort
Trioen Rigmor Eide, Sverre Bergenholdt og Astrid Staalesen utgjør prosjektgruppa som sørget for at Linde-veteranenes gjensynstreff ble til virkelighet. På forhånd var de veldig spente, men konstaterer at det gikk bra.
– Det ble slik som vi hadde tenkt, og faktisk enda bedre. Folk var så villige til å dele og dra lasset sammen. Vi veteraner har levd et helt liv hver for oss, og vi har ikke møttes for å snakke sammen om dette tidligere, sier Astrid Staalesen.
Vi veteraner har levd et helt liv hver for oss, og vi har ikke møttes for å snakke sammen om dette tidligere
Nå er prosjektet over for gruppas del. Forskerne skal levere sitt materiale, og Handikapforbundet skal overta. I tillegg skal filmregissør Mats Bjerknes lage en dokumentarisk kortfilm om Linde-veteranene.
– Vi håper at det innsamlede materialet kan brukes til å fremme funksjonshemmedes likestilling. Særlig viktig er det å få våre menneskerettigheter inn i norsk lov, sier hun.
LANGE LINJER: John Kuløy studerer gamle bilder fra Linde. Mellom skoledagene og veterantreffet ligger et helt liv.
Da Astrid Staalesen gikk på Linde, ble hun veldig knyttet til Anna Hella Kartveit, som var et par år eldre. De to hadde den rike fantasien til felles. De kunne gjemme seg unna de voksne og drømme seg bort – bokstavelig talt bort fra Linde.
Nå, mange år etter, har de delt minner på Linde-veteranenes treff.
Lærdom for ettertiden
Anna Hella Kartveit sitter på den solvarme terrassen utenfor hotellet. Sørlendinger i alle aldre nyter det fine høstværet på strandpromenaden som passerer forbi. Sjøen glitrer i bakgrunnen. Alt ligger tilsynelatende til rette for et fint gjensynstreff på hotell. Men hun har likevel grudd seg. Hun måtte faktisk overtales til å melde seg på, og har sovet dårlig på forhånd.
Likevel angrer hun ikke på at hun reiste til Kristiansand denne helgen.
– Det oppleves forferdelig å løfte alt dette fram igjen. Men når jeg gjør det likevel, er det fordi jeg vil at det skal bli bedre, at ettertiden kan lære av det vi gjennomgikk.
***
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Handikapnytt 05/21.
Som medlem i Norges Handikapforbund mottar du magasinet seks ganger i året. Abonnementet er inkludert i medlemskontingenten.
Klikk her for å bli medlem.
