Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Diskrimineringen sitter så dypt i samfunnet at vi ikke alltid merker den
MENINGER: Hver eneste dag får funksjonshemmede grunnleggende menneskerettigheter brutt, og det er fordi politikerne ser på oss som annenrangs borgere, skriver Guro Helene Sørdalen i Partiet Sentrum.
Lørdag går endelig Stolthetsparaden gjennom Oslos gater.
Dette er en stor dag både for både fest og protest. Det er en dag vi skal bruke til å virkelig synes og være stolte over å ta plass.
Men det er også en dag for å stå sammen i den kampen vi alle kjenner på hver eneste dag. Enten det er den daglige ensomme kampen mot systemet, skolen som ikke er universelt utformet, den uendelige jobbsøkingen uten hell, blikk og hatkommentarer på gata, eller den store likestillingsbevegelsen vi står i sammen.
Vi kjemper alle på ulike måter, noen mot kommunene, noen inn i organisasjoner, noen i politikken, lokalmiljøet eller andre steder.
Denne helgen skal vi stå sammen og rope så høyt vi kan for alle de menneskene som får rettigheter brutt hver eneste dag.
Denne helgen skal vi stå sammen og rope så høyt vi kan for alle de menneskene som får rettigheter brutt hver eneste dag.
Vi er på langt nær i mål når det gjelder funksjonshemmedes likestillingskamp. Vi har mye igjen å kjempe for på de aller fleste områder. Alt fra utdanning og arbeidsliv, kultur og fritid, transport, universell utforming, BPA (brukerstyrt personlig assistanse) eller hjelpemidler.
Men vi må også kjempe mot de grunnleggende holdningene som ligger bak.
Hver eneste dag får funksjonshemmede grunnleggende menneskerettigheter brutt, og det er fordi politikerne ser på oss som annenrangs borgere.
Michael Tetzschner sa på dagsnytt 18 i 2021 at dette ikke dreier seg om «de virkelige menneskerettighetene».
Erna Solberg sa på høyres valgvake at noen hadde gjort en god innsats «på tross av rullestolen».
Inkluderingsdugnaden er også et eksempel på hvordan man ikke ser på funksjonshemmedes rettigheter som en likestillingskamp, men heller som et veldedighetsprosjekt.
Dette er i aller høyeste grad en reell likestillingskamp. Det handler om ekte mennesker, som blir begrenset og ikke får leve på lik linje med andre.
Diskrimineringen og rettighetsbruddene sitter så dypt i samfunnet at vi ikke alltid merker at den skjer. Rettighetsbrudd blir forklart med at det ville vært så dyrt om alle skulle få alt de ba om, eller at de funksjonshemmede ikke kan regne med å få alt når de krever så mye mer enn andre.
Sannheten er at vi ikke krever noe mer enn alle andre. Det vi krever er å få bestemme over eget liv og leve selvstendig og trygt, akkurat som alle andre.
Sannheten er at vi ikke krever noe mer enn alle andre. Det vi krever er å få bestemme over eget liv og leve selvstendig og trygt, akkurat som alle andre. Det er ikke snakk om spesielle behov, men akkurat samme behov som alle andre.
Erna Solberg og Jonas Gahr Støre skal begge to holde tale under Stolthetsparaden og jeg kjenner jeg er ekstremt spent på hva de skal si. Forrige regjering fikk sterk kritikk for å ikke ha inkorporert CRPD. Dagens regjering gikk til valg på at det er «vanlige folks tur», men foreløpig ser det ikke ut til at vi funksjonshemmede hører til i regjeringens definisjon av vanlige folk.
Vi trenger ikke flere lovnader og tomme ord, vi trenger handling.
Fine ord i festtaler er ikke nok.. Likestilling er ikke gratis. Det krever penger og det krever handling. Men investering i mennesker er den beste investeringen vi kan gjøre.
Guro Helene Sørdalen
Talsperson, funksjonshemmedes muligheter, Partiet Sentrum
