Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Er jeg mindre verdt bare fordi jeg er funksjonshemmet?
MENINGER: Jeg ønsker aksept for min funksjonshemning. Jeg ønsker å få være frigjort og likestilt på lik linje som deg, skriver Andreas Haugland Ausland i dette innlegget.
- Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Som funksjonshemmet møter jeg altfor ofte historier om frykt, ekskludering, fordommer, forskjellsbehandling, menneskerettighetsbrudd og diskriminering i møte med et samfunn dominert av funksjonsfriske.
Et samfunn med verdier og politikk som gir de som er funksjonshemmet en lavere status og av lavere verdi.
Dette skjer like mye i de små, tilsynelatende «bagatellmessige» handlingene, som i de store overskriftene.
Å være funksjonshemmet handler ikke om at vi er kravstore eller skal få andre rettigheter enn deg. Jeg tror dette ofte kan misforstås. Det handler om lik rett til frihet, frigjøring, likestilling og forsoning mellom funksjonsfriske og funksjonshemmede.
For meg handler det om den langvarige prosessen jeg som funksjonshemmet må gjennomgå i Norge. Kampen for å være den man er og få like muligheter som alle andre. Det indre strevet med å finne ut av «hvem er jeg», «hvorfor skal ikke jeg få leve like meningsfylt som de andre» eller «handler det om at jeg er mindre verdt enn funksjonsfriske».
Vonde følelser kommer når samfunnet snakker om oss som om vi er en stor belastning og ikke en ressurs.
Vonde følelser kommer når samfunnet snakker om oss som om vi er en stor belastning og ikke en ressurs.
Dette tror jeg det vil være vanskelig for en som er funksjonsfrisk å kunne relatere seg til. De som i en slik sammenheng har vokst opp i bekreftende, aksepterende, frigjort og likestilt Norge.
Jeg vil på ingen måte bagatellisere de mange andre konflikter som funksjonsfriske gjennomgår i det å vokse opp og fylle sine roller i samfunnet. Det kan være krevende nok i seg selv. Men når omverdenen har definert hvordan funksjonshemmede skal leve livet sitt og hvordan de er, hvordan kan man da føle seg som en del av flokken, som alle andre mennesker.
For meg, som for så veldig mange andre funksjonshemmede betyr det at jeg har opplevd psykisk vold og ekstrem urettferdighet. Tenk følelsen av å ikke kunne fortelle om det som urettferdigheten man opplever, bare fordi du må tie for å ikke miste nåværende og fremtidige kommunale tjenester.
Det å ikke kunne gjøre det samme som andre og ikke kunne leve som seg selv. Det å bare måtte godta urettferdighet, ikke bli forstått eller trodd og det livet som funksjonsfriske har bestemt at vi skal leve. Det er faktisk ikke levelig.
Når vi funksjonshemmede går i media og forteller om vold, overgrep, negativ sosial kontroll og hatkriminalitet begått av statlig ansatte i kommuner og stat, blir det lite oppmerksomhet om at dette har skjedd. Media skiver kanskje en gang om dette og det er det.
At norske funksjonshemmede ikke har krav på psykisk helsehjelp eller at 70 prosent av norske skoler er ubrukelig for funksjonshemmede. Dette er sannheten om Norge i 2022.
Hadde vi derimot byttet ut ordet «funksjonshemmet», med for eksempel «kvinne» så hadde det vært store demonstrasjoner og fakkeltog over hele Norge. Ingen hadde godtatt jenter ikke kunne bruke norske skoler eller at kvinner ikke kan ta den samme bussen som menn.
Ingen hadde godtatt jenter ikke kunne bruke norske skoler eller at kvinner ikke kan ta den samme bussen som menn.
Hvorfor er det så stor forskjell på at mine grunnleggende menneskerettigheter systematisk blir brutt i Norge eller om de samme menneskerettighetene blir brutt pga. kjønn eller fordi man tilhører en annen minoritet?
Så, jeg ville bare si, at når en funksjonshemmet forteller deg at man vil være med på skoleavslutninger, være med på byen, ønske om brukerstyrt personlig assistanse eller få være en del av arbeidslivet, er det for å få være en del av samfunnet.
Og når han forteller om urett som blir begått, så er ikke for å være kravstore, rare eller vanskelige, men for å fortelle sannheten om Norge.
Jeg forteller deg dette først og fremst for at jeg ønsker aksept for min funksjonshemning, at jeg ønsker å få være frigjort og likestilt på lik linje som deg. Jeg ønsker å bli trodd og akseptert for den jeg er og hva som har skjedd meg. Og husk at jeg har min egen, unike og personlige definisjon om hva det faktisk betyr, å være funksjonshemmet. Folk er alltid folk, uansett hva.
For mange funksjonsfriske er det uvirkelig og vanskelig å tro på sannheten om Norge. At vårt land begår grunnleggende menneskerettighetsbrudd mot funksjonshemmede hver eneste dag er ikke til å tro.
Jeg mener at sannheten må frem i kommune etter kommune, og vi må ha et oppgjør mot de alvorlige menneskerettighetsbruddene som norske myndigheter har påført funksjonshemmede de siste hundre årene. Ingen kan føle på frihet, før alle er frie.
Men til slutt står man igjen med to valg. Enten kan man gi opp, godta den urettferdigheten man opplever og gå til grunne med seg selv. Eller så kan man å våge å være, og kreve sin rette plass i samfunnet som den man er.
Du kan velge tørre å tale kommunene/fylkene/staten og samfunnet midt imot. Det er ikke lett og det krever mye krefter, men ingenting er umulig.
Oppgjøret med norsk statlig diskriminering mot funksjonshemmede må komme, og folk må få aksept det den enkelte har opplevd. Sannheten må frem i lyset uansett hvor mørk og dyster den er. Det er den eneste måten vi kan få en rettferdighet på og sørge for at vi leverer Norge og verden bedre enn vi tok imot det.
Andreas Haugland Ausland
Nyinnmeldt medlem i Unge Sentrum
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
