Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Gode arbeidsforhold styrker BPA-ordningens legitimitet
MENINGER: Opplæringen av både assistenter og arbeidsledere bør bli bedre, skriver leder Tamarin Varner i Norges Handikapforbunds Ungdom om arbeidsforholdene innenfor brukerstyrt personlig assistanse (BPA).
Nylig kunne vi lese på Handikapnytt.no at mange svenske BPA-assistenter har for dårlige arbeidsvilkår.
Les saken: SVERIGE: PERSONLIGE ASSISTENTER TRENGER BEDRE ARBEIDSVILKÅR
Det minner oss om at vi i Norge også må diskutere arbeidshverdagen til assistenter, og at både prinsippene i arbeidsliv og likestilling må være med.
Det er viktig og selvsagt at BPA-assistenter skal ha gode arbeidsvilkår. Derfor er det også gledelig at statens offentlige utredning trekker frem positive funn. Til sammenligning med hjemmesykepleien er det lavere sykefravær hos BPA-assistenter, og det er flere fulle stillinger.
Det hadde vært interessant med en tilsvarende undersøkelse i Norge, ikke minst med tanke på arbeidet som nå gjøres i regjeringens BPA-utvalg.
Det finnes lite forskning på feltet. Noen husker kanskje masteroppgaven «Assistent i BPA-ordningen – med lua i hånda?» fra Høgskolen i Innlandet i fjor. Den mangler etter mitt syn tilstrekkelig forståelse for hensikten med BPA til å regnes som særlig vellykket. Ordet «likestilling» forekommer kun to ganger i hele oppgaven.
Men likestilling må man ha, både for arbeidstager og arbeidsleder. Det handler selvsagt om at assistentene skal ha en god arbeidshverdag, som alle arbeidstagere fortjener. Men det handler også om BPA-ordningens legitimitet. Likestillingen som kommer av BPA, er avhengig av gode arbeidsforhold for assistentene.
Likestillingen som kommer av BPA, er avhengig av gode arbeidsforhold for assistentene.
I fjor fikk vi på plass landsdekkende tariffavtaler for BPA-assistenter. Dette var et viktig gjennomslag.
Men det finnes andre utfordringer i BPA-arbeidslivet som vi må ta tak i. Her vil jeg trekke frem opplæring og kompetanse. I rapporten foreslås det at svensker må gjennom en statlig godkjent utdanning for å bli godkjente BPA-assistenter.
Hvorvidt det vil være vellykket eller ikke, vil selvsagt avhenge av innholdet. Enhver bruker er unik og vil bruke sine assistenter til ulike gjøremål.
En toppstyrt utdanning kan risikere å utdanne assistenter som skal jobbe for en A4-bruker som egentlig ikke eksisterer. En vellykket utdanning vil legge vekt på mangfold av mennesker og arbeidsoppgaver, rolleforståelse og relasjoner, ideologi, rettigheter og rutiner.
Tilsvarende bør opplæringen av arbeidsledere styrkes, med samme temaer som nevnt over – bare i et lederperspektiv. Det er nemlig ikke lett å være leder. Man må være tydelig, støttende og helst ikke for konfliktsky.
Lederopplæringen er mange steder ikke god nok, spesielt i kommunale BPA-ordninger. Dette er ikke ferdigheter som kommer av seg selv. De må trenes.
Lederopplæringen er mange steder ikke god nok, spesielt i kommunale BPA-ordninger. Dette er ikke ferdigheter som kommer av seg selv. De må trenes.
Ansvaret for en god BPA-ordning er fordelt på mange skuldrer. Først og fremst storting og regjering, men også kommunene og BPA-leverandørene.
Av og til kan det oppstå konflikter eller vanskelige spørsmål som må avklares. Både arbeidsleder og assistent har behov for noen å vende seg til.
Assistenten kan ikke vende seg til kollegaer med problemer, fordi assistentene ikke jobber i et fellesskap der man kan løse problemer sammen. Det blir i prinsippet kun baksnakking.
Men arbeidsmiljøloven er klar, og vi må være klare på at den også gjelder for assistenter. Derfor må BPA-leverandørene ha ansatte man kan henvende seg til, og ha gode rutiner for å løse eventuelle problemer. Men mye kan også løses ved å styrke arbeidslederopplæringen.
Arbeidsmiljøloven er klar, og vi må være klare på at den også gjelder for assistenter.
Rapporten tar opp usikkerhet knyttet til arbeidsoppgaver som en utfordring. Dette kan selvsagt være utfordrende når jobben er å være arbeidslederens armer og ben, og skal gjøre som arbeidslederen vil, når han vil. Da må du, som ved alle andre yrker, spørre deg selv om dette egentlig er en jobb du ønsker og passer til.
Men om du først kunne tenke deg å jobbe som BPA-assistent, er det stor sannsynlighet for at du vil finne noen å jobbe for som passer deg.
De av oss som har et assistansebehov, er like ulike og mangfoldige som hvem som helst andre. Noen er spontane og har en varierende og hektisk hverdag, mens andre har rutine som sin leveregel. Det er sånt som burde bli avklart ved ansettelse.
Det viktigste er at man har nok respekt for arbeidslederen sin til at man utfører de oppgavene man blir bedt om, selv om man kanskje ville gjort noe annerledes selv.
Man må være bevisst ideologien som ligger bak yrket. Det er et serviceyrke, ikke et omsorgsyrke. Det springer ikke ut av helsemessige behov, men det rettmessige kravet om å leve fritt og selvstendig.
Det er et serviceyrke, ikke et omsorgsyrke. Det springer ikke ut av helsemessige behov, men det rettmessige kravet om å leve fritt og selvstendig.
Det handler ikke om at et menneske skal bestemme over et annet. Det handler om at oppgaver og mål skal oppfylles, og at det er viktig at disse blir gjort. Viktig for både individ og samfunn. Det er det meningsfulle med å være BPA-assistent.
Dette må vi ta med oss i ordskiftet om BPA-arbeidslivet. Arbeidslivets rettigheter og BPA-ens likestilling skal ikke stå opp mot hverandre, men gjennom fornuftige løsninger hjelpe hverandre å bygge et bedre samfunn.
Tamarin Varner er leder i Norges Handikapforbunds Ungdom (NHFU)
