Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Her er truslene mot ytringsfriheten
De får ikke informasjon, de slipper ikke inn og de møter negative holdninger. Funksjonshemmede får ikke brukt ytringsfriheten sin på linje med andre.
– Det er et menneskerettighetsproblem, sier Mina Haugen.
Hun er rådgiver hos Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Den statlige vaktbikkja for menneskerettigheter har kartlagt hvorfor funksjonshemmede ikke får den samme muligheten som andre til å bruke ytringsfriheten sin.
Hvis alle skal få bruke ytringsfriheten sin, er det ikke nok bare å beskytte mot inngrep i ytringsfriheten. Myndighetene har også plikt til å fremme ytringsfrihet, skriver NIM.
Lite kunnskap
Organisasjonen har dybdeintervjuet 20 personer med forskjellige funksjonsnedsettelser for å finne ut hvilke barrierer som hindrer dem i å bruke ytringsfriheten sin.
– Funksjonshemmede er Norges største minoritet, minner NIM om.
– Nesten en av fem har en eller annen form for funksjonsnedsettelse. Funksjonshemmede er en av de gruppene som har vern mot hatefulle ytringer. Likevel er det forsket lite på de faktiske forutsetningene for at funksjonshemmede skal få brukt ytringsfriheten sin og på hvordan det står til med ytringsfriheten deres i praksis. Derfor bestemte vi oss for å se nærmere på det, sier Mina Haugen.
Bevissthet og klargjøring
Hun og NIM ville skape bevissthet om de pliktene som myndighetene har til å fremme og sikre ytringsfriheten for funksjonshemmede.
– Det andre viktige målet var å prøve å gjøre greie for de utfordringene som funksjonshemmede møter når de vil ta ytringsfriheten i bruk, forklarer hun.
Får ikke informasjonen
Det endte med en liste på åtte problemer. Det hele begynner med at funksjonshemmede rett og slett ikke får tilgang på den samme informasjonen som den som flertallet sitter med og kan bruke for å gjøre seg opp en mening.
– Mange av informantene våre fortalte at de hadde vanskeligheter med å finne informasjon, sier Haugen.
Hun snakker om manglende teksting og tolkning; nettsider, apper og podkaster som det er vanskelig å lese eller å høre.
- 1. Manglende tilgang til informasjon.
- 2. Mangelfull fysisk tilgang til ytringsarenaer.
- 3. Hets, trakassering og hatefulle ytringer.
- 4. Selvsensur og frykt for represalier.
- 5. Barrierer mot deltagelse i det politiske og offentlige liv.
- 6. Utilstrekkelig personlig assistanse.
- 7. Usynliggjøring og stigmatiserende medierepresentasjon.
- 8. Negative holdninger mot funksjonshemmede.
Barrierer
Har du først fått den informasjonen du trenger, så er spørsmålet hvordan du kan bruke den. Det kan nemlig være vanskelig å slippe fysisk inn der det offentlige ordskiftet finner sted. Debatter og seminarer kan være utilgjengelige: De kan mangle den fysiske muligheten til å komme inn i lokalet, teleslynge, tolketjenester eller mulighet til å komme seg til og fra stedet.
Skjer møtet digitalt, så er det ofte ikke tilrettelagt for den som ikke kan se, høre eller taste like godt som flertallet.
Personlig assistanse som ikke er god nok og generelle barrierer mot å delta i det offentlige livet er en del av den samme historien.
Redde for å si meningen sin
I tillegg forteller mange om negative holdninger mot funksjonshemmede og om hets og trakassering hvis de prøver å si meningen sin. Det fører igjen til selvsensur.
– Mange vegrer seg også for å klage på tjenester fordi de står i et avhengighetsforhold til den de vil klage på. Noen bruker formuleringen at de er redde for å havne på kant med legekontoret, forteller Mina Haugen.
Mange vegrer seg også for å klage på tjenester fordi de står i et avhengighetsforhold til den de vil klage på.
– Mange forteller også at mediene ikke er så interessert i saker om funksjonshemmede og utfordringene deres. Noen blir satt i en offerrolle på grunn av funksjonsnedsettelsen sin. Andre opplever at de blir presentert som det motsatte – sterke og modige. Begge deler gjør at det er vanskeligere å bli hørt på det man faktisk ønsker å si, sier hun.
Vi håper at dette blir startskuddet for videre arbeid med å fremme og forbedre kårene for funksjonshemmedes ytringsfrihet, sier Mina Haugen. (Foto: Georg Mathisen)
– Diskriminering
Mina Haugen konkluderer med at funksjonshemmede har den samme ytringsfriheten som alle andre, men at de møter barrierer som gjør at det ikke er like lett å ta dem i bruk. Ytringsfrihetskommisjonen peker på mye av det samme.
– Utfordringene blir større når vi ser dem i sammenheng, peker hun på.
Hun understreker at ikke alt skal svartmales: Digitaliseringen og pandemien har for eksempel bidratt til at mange med bevegelsesnedsettelser, som tidligere følte seg innelåst, har fått større tilgang til ordskiftet.
– Mange av de problemene som vi tar opp, er menneskerettighetsproblemer i seg selv. Manglende tilrettelegging er en form for diskriminering, sier hun.
Noe kan løses enkelt
– De av oss som ikke har funksjonsnedsettelser, tar gjerne posisjonen vår litt for gitt. Det er vanskelig å se hvor alvorlig dette faktisk er. Veldig mange av disse problemene kunne vært løst ganske enkelt. Hvis vi tenker på hvordan vi kan gjøre mer tilgjengelig, trenger det ofte ikke å være så vanskelig, sier hun.
De av oss som ikke har funksjonsnedsettelser, tar gjerne posisjonen vår litt for gitt. Det er vanskelig å se hvor alvorlig dette faktisk er.
Begynnelsen på bedring
Nå skal NIM bruke rapporten som bakgrunn for innspill til en rekke saker som skal behandles. Innstillingen fra Ytringsfrihetskommisjonen, BPA-utvalget og endringer i kringkastingsloven er noen av eksemplene.
– Vi håper at dette blir startskuddet for videre arbeid med å fremme og forbedre kårene for funksjonshemmedes ytringsfrihet, sier Mina Haugen.
