Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Hjemmeskolens glemte elever
MENINGER: Stengte skoler går hardt ut over mange elever med nedsatt funksjonsevne, skriver Ida Hauge Dignes, Vigdis Grimsdottir Nielsen og Isak Haukland Tornes i Norges Handikapforbunds Ungdom i dette innlegget.
Covid-19 fører med seg mange utfordringer. Det rammer oss alle, men noen blir spesielt hardt rammet.
Vi snakker om de glemte elevene under korona-pandemien: De elevene som er avhengige av behandlingstilbud som fysioterapi, bassengterapi og rideterapi for å ikke oppleve nevrologiske smerter i kroppen.
Når behandlingstilbudet man er avhengig av for å fungere i hverdagen, ikke lenger er der, går det hardt utover kroppen. Flere opplever mer kroniske smerter, og dette går sterkt ut over elevene og deres evne til utføre skolearbeidet deres.
Det finnes mange elever som trenger tilrettelagt undervisning, og svært mange opplever at dette ikke er på plass i denne «hjemmeskole-perioden». Dette er til tross for at det er skoleledernes ansvar å gi alle elever opplæring.
Det er i tillegg flere elever som ikke kan håndtere digitale læringsplattformer selv, og uten tilrettelegging vil det for disse elevene være vanskelig å følge oppsatt læringsplan.
Foreldre må ofte ta over som assistenter når elevene må ha hjemmeskole. Imidlertid er det ikke våre foreldre som skal ha ansvaret for å assistere oss, og foreldrene våre har – som veldig mange andre foreldre akkurat nå – en hektisk hverdag med hjemmekontor og hjemmeskole.
I grunnskolen og på videregående skole får elevene med assistansebehov som regel ikke brukerstyrt personlig assistent. Det er skolen som ansetter en assistent gjennom kommunen eller fylkeskommunen.
Når hjemmeskole nå blir en realitet for mange elever, betyr dette også mindre assistanse og tilrettelegging i løpet av skolehverdagen for dem som trenger det.
Når hjemmeskole nå blir en realitet for mange elever, betyr dette også mindre assistanse og tilrettelegging i løpet av skolehverdagen for dem som trenger det.
Videre blir rollefordelingen hjemme snudd på hodet, og med dette får ikke foreldrene anledning til å være kun foreldre. Mangelen på tilrettelegging skaper også en større distanse mellom eleven og deres jevnaldrende, både på skolen og sosialt. Dette vil få følger også etter at Covid-19 pandemien har lagt seg.
Funksjonshemmede barn og unge føler også oftere på ensomhet og utenforskap enn andre ikke-funksjonshemmede barn og unge. Covid-19 er ikke bare en kilde til smitte, men det er også en kilde til enda mer ensomhet og utenforskap. Det er viktig at vi nå er isolert for å hindre mest mulig smitte, men det er også viktig å huske på at det er mange som sliter i isolasjon. Ta gjerne en telefon til dem du vet har det vanskelig nå. Når ting er som verst, er det alltids godt å vite man har en venn.
Det er også viktig at politikerne erkjenner at ensomhet er en reell konsekvens av pandemien, og at alle har rett til å kunne utfolde seg, både faglig og sosialt, uavhengig av hva slags situasjoner og kriser, vi som storsamfunn vil måtte håndtere eller stå ovenfor.
Ta vare på deg selv og dem rundt deg. Husk at du er god nok akkurat som du er! Tusen takk for din innsats og ditt bidrag – sammen er vi sterke, men det forutsetter at alle sammen får delta i det store fellesskapet. For alle har noe å gi og alle vil vi bekjempe Covid-19-viruset!
Ida Hauge Dignes, Vigdis Grimsdottir Nielsen og Isak Haukland Tornes i Utdanningsutvalget i Norges Handikapforbunds Ungdom (NHFU)
