Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Jeg føler meg redd og usynlig. Kanskje du ikke synes jeg er så viktig?
MENINGER: Når du står på barrikadene og mener at du er så viktig at du må komme først i køen, vil jeg at du skal vite at det er meg du skyver bakover, skriver Marna Olin Helland i dette innlegget.
Hei, mitt navn er Marna Olin Helland, og jeg lurer på: hvor er jeg i vaksinekøen?
Er jeg i det hele tatt i vaksinekøen?
Er det noen som står på barrikadene og slåss for meg?
Jeg tok kontakt med FFO (Funksjonshemmedes fellesorganisasjon) og fikk pratet med en dame som sa: jo da, vi har møter med FHI og Helsedirektoratet og prøver så godt vi kan å fortelle dem om denne gruppens utfordringer. Du må ta kontakt med fastlegen din, sa damen.
Så det gjorde jeg. Fastlegen min sa at nå prøver de å kartlegge dem som er over 75 år, og de er ikke kommet til min gruppe enda.
Kanskje smittevernkontoret kan fortelle meg hvor langt bak i køen jeg befinner meg. Der sa de at jeg skal være i gruppe 4 (høyrisiko), men hun regnet ikke med at denne gruppen fikk vaksine før i april-mai. Så nå sitter jeg her og venter på våren.
- Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
I disse dager er det mange som mener at de burde komme først i vaksinekøen. Det er mange som står på barrikadene og mener at de er samfunnskritiske og må komme frem i køen. De har ofte en sterk fagforening i ryggen.
Det er derimot en gruppe du sjelden ser på barrikadene. Vi er nokså usynlige i mediebildet og vi har ingen fagorganisasjon i ryggen.
Dessverre er det mange som tror at risikogrupper bare handler om eldre, men der tar du feil. Vi er nemlig en gruppe som lett blir usynlige i det store bildet.
Jeg har derfor lyst til å fortelle deg litt om hvordan det er å ikke være 80 år, men allikevel sitte innesperret i en toroms leilighet fordi korona er så farlig for meg at jeg ikke har noe valg.
Jeg har derfor lyst til å fortelle deg litt om hvordan det er å ikke være 80 år, men allikevel sitte innesperret i en toroms leilighet fordi korona er så farlig for meg at jeg ikke har noe valg.
Jeg forsøkte meg i begynnelsen på noen turer i butikken. Jeg valgte med omhu store dagligvarebutikker, med god plass mellom reolene, slik at det skulle være mulig å holde avstand.
Mens jeg stod der og leitet etter en suppepose, var det en godt voksen dame som lente seg innover meg uten maske for å plukke ut noe av hyllen. Jeg lurte på: hva gjør jeg i sånne situasjoner? Jeg tenkte at kanskje skal jeg hoste litt på deg. Skjønner du det da?
Det er vanskelig å hoppe til siden med rullestol. Så jeg tenkte det er tryggest å bli hjemme.
Vi er mange som ikke har vært ute siden mars, fordi vi har «underliggende sykdommer». Selv har jeg en nevromuskulær diagnose, som innebærer at jeg er elendig til å hoste og lett får lungebetennelse.
Det betyr ikke at jeg er gammel eller at jeg ikke har en jobb. Det betyr bare at jeg ikke kan gå ut.
Og jeg vet at jeg er én av mange som sitter hjemme og venter på vaksinen. Når du står på barrikadene og mener at du er så viktig at du må komme først i køen, vil jeg at du skal vite at det er meg du skubber bakover i køen.
Det er lett å tenke at vi må beskytte de sårbare gruppene og isolere dem slik at resten av befolkningen kan leve som normalt.
Men hvordan beskytter jeg meg egentlig når jeg er avhengig av at assistenter kommer inn i hjemmet mitt hver dag? Jeg vet ikke hvor de har vært, og jeg vet ikke hva de har gjort. Jeg vet bare at jeg fikk en telefon en søndagskveld fra smittevernkontoret om at jeg var i karantene fordi at en assistent var smittet.
Hvordan går man i karantene når det sitter en assistent i stua som allerede er på jobb? Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ha verneutstyr for å beskytte assistentene, men det var tydelig at det ikke var nødvendig for assistentene å ha smittevernutstyr for å beskytte meg.
Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ha verneutstyr for å beskytte assistentene, men det var tydelig at det ikke var nødvendig for assistentene å ha smittevernutstyr for å beskytte meg.
SMITTEVERN: Det er ikke enkelt å skulle beskytte unge, friske assistenter mot smitterisiko. (Foto: Privat)
Jeg skulle altså gå til anskaffelse av smittevernutstyr klokken ti en søndagskveld. Så her sitter jeg da altså, og klør meg i huet. Hva gjør vi nå?
Jeg hadde maske, og det er jo bra. Men muligens vanskelig å pusse tenner med maske på. Så tenkte jeg at en visir kanskje var en god løsning, men det viste seg at det var vanskelig å gi meg sjokolade inn under visiret.
Etter hvert tenkte jeg at det her er helt meningsløst. Jeg skal altså beskytte en gruppe friske unge mennesker mot smitte, mens jeg selv faktisk risikerer å dø dersom jeg blir smittet. Hm … Dette var ikke lett.
Jeg føler meg ganske usynlig her jeg sitter. Og så begynner jeg å tenke: kanskje du ikke synes jeg er så viktig? Jeg er jo ikke samfunnskritisk. Jeg har ingen viktige arbeidsoppgaver som løper fra meg her jeg sitter på mitt hjemmekontor.
Men jeg er redd. Jeg har hørt mange som snakker om at det er så skadelig for de unge fordi de ikke kan delta på sosiale arrangementer. Det var en ung jente som sa på TV at det var så vanskelig fordi det har vart så lenge. Ja, det har vart lenge, og jeg har sittet her like lenge og ventet.
Det var en ung jente som sa på TV at det var så vanskelig fordi det har vart så lenge. Ja, det har vart lenge, og jeg har sittet her like lenge og ventet.
LENGTER ETTER FRIHETEN: Marna Olin Helland lurer på når det blir hennes tur å få vaksine. (Foto: Privat)
Så tenker jeg at er det ikke skadelig å være redd? Sånn gjennom et helt år? Det er ikke det at jeg tenker at jeg kommer til å dø hver dag. Men det er det at jeg tenker hele tiden over hvem jeg er sammen med. At vi ikke er for mange. At de har maske. At de holder avstand. At jeg må teste meg.
Jeg er redd for å smitte venner som også er sårbare, og jeg bruker mye tid på å bekymre meg over dette. Jeg er mer redd for å smitte sårbare venner enn for å bli smittet selv. Det er skremmende.
Det høres kanskje ikke så muntert ut. Men det er ikke muntert heller. Det er tungt. Jeg får lyst å stille meg på Torgallmenningen og skrike til noen hører meg. Hallo, er det noen som ser meg? Hører du meg? Jeg er ikke usynlig. Jeg vil ikke være usynlig. Jeg vil at du skal vite at jeg finnes.
Marna Olin Helland
Bergen
Handikapnytt har stilt spørsmålene Marna Olin Helland reiser i denne kronikken til Folkehelseinstituttet. Hva de svarer, kan du lese mer om her: ØKT KORONA-RISIKO OG AVHENGIG AV ASSISTANSE: – VI ER VELDIG SÅRBARE
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
