Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
– Funksjonshemmede med innvandrerbakgrunn blir overlatt til familiene sine
– Funksjonshemmede med innvandrerbakgrunn blir overlatt til familiene sine
Velferdsstaten har en sterkere forventning om at familiene skal stille opp når en person med funksjonsnedsettelse har innvandrerbakgrunn. Det hevder Sadia Jabeen Iqbal. Som nyvalgt varamedlem til Handikapforbundets sentralstyre er hun historisk.
Hvor har du fått tak i den rullestolen?
Sadia Jabeen Iqbal skulle bare handle noen hyller på Ikea da hun ble stoppet av en mann som hadde lagt merke til henne i den manuelle rullestolen med det hendige drivaggregatet. Han hadde innvandrerbakgrunn som hun selv.
– Han fortalte at moren hans hadde fått slag og havnet i rullestol. Hun var blitt helt avhengig av hjelp for å komme seg rundt. Så fikk han se meg, som var på Ikea helt alene og klarte meg fint. Han ble nysgjerrig på stolen min. Vi ble enige om at hun skulle ringe meg neste dag.
Et tilfeldig møte på Ikea, som ikke er så tilfeldig som det kan virke. Sadia opplever slike møter ofte. Og hun vet at hun blir sett, at det blir lagt merke til hvordan hun – som en ung kvinne med rullestol og pakistansk bakgrunn – tar seg rundt på egenhånd, uten hjelp.
– Når jeg for eksempel er på Ikea, er jeg bevisst på at jeg ikke har noen med meg. Så hender det noen spør hvordan jeg klarer det. Og jeg svarer at jeg trenger litt hjelp for å bære de flatpakkede hyllene inn i leiligheten, men jeg monterer dem selv!
Feier friheten til side
At personer med funksjonsnedsettelser først og fremst trenger hjelp, og da i betydningen hjelp fra familiemedlemmer, stikker dypt i flere minoritetsmiljøer og ikke minst i det hun selv tilhører. Forventningen om å skulle være takknemlig for familiens hjelp kan holde noen tilbake fra å søke ordningene som det norske velferdssamfunnet stiller til rådighet. I tillegg kommer kultur- og språkbarrierer.
Det er alvorlig, fordi vår frihet som funksjonshemmede med minoritetsbakgrunn blir feid til side fordi vi forventes å ha så tette bånd med familiene våre.
Men det er ikke bare i minoritetsmiljøene at dette synet på familiens ansvar er levende. Sadia har merket seg at også ansatte i velferdssystemet kan ha en sterk forventning om at minoritetsfamilier tar vare på sine.
– Et eksempel: Jeg var med noen på et møte i Nav der saksbehandleren foreslo at andre familiemedlemmer kunne hjelpe vedkommende på skift. Og selv fikk jeg avslag på støtte til førerkort tre ganger fordi de mente at faren min har bil og kan kjøre meg. Det er alvorlig, fordi vår frihet som funksjonshemmede med minoritetsbakgrunn blir feid til side fordi vi forventes å ha så tette bånd med familiene våre.
NOEN Å SE OPP TIL: Det fantes få forbilder da Sadia vokste opp. Hun prøver å være det forbildet hun selv savnet.
Vil ikke i bås
Handikapnytt møter Sadia Jabeen Iqbal i Norges Handikapforbunds lokaler på Galleri Oslo. Sadia er godt kjent i disse lokalene. Som ansvarlig for prosjekter for å inkludere flere med minoritetsbakgrunn både i NHF og i Norges Handikapforbunds Ungdom, har dette vært hennes arbeidsplass i perioder.
Vi tar plass i det store møterommet der sentralstyret samles når de har møter på Galleri Oslo.
Sadia ble valgt inn som 1. vararepresentant til sentralstyret på landsmøtet i juni. Hun er den første personen med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn som har et så sentralt verv i organisasjonen.
Dette er et faktum Sadia selv både er klar over og anerkjenner betydningen av, men samtidig er hun ikke bare begeistret for hva det fører med seg.
– Det kan bli begrensende å være «minoritetsrepresentanten». Selvfølgelig ønsker jeg å bidra til mer mangfold og inkludering på toppen av organisasjonen, men når man er kvinne, funksjonshemmet og har en minoritetsbakgrunn, blir man ofte satt i bås, sier hun og tegner en firkantet boks i luften foran seg.
– Jeg vil gjerne være bare Sadia.
Ikke ditt alibi
Fra før har hun mange verv på ulike nivåer i politikk og samfunnsliv. Nestleder i det sentrale Rådet for personer med nedsatt funksjonsevne i Oslo kommune, styremedlem i SVs Funkisnettverk og medlem i Helse- og sosialkomiteen i Ullern bydel, for å nevne noe.
Da hun sa ja til NHFs valgkomite, var det først og fremst fordi hun ønsker å lære mer om beslutningsprosessene i styret som manøvrerer NHF-skuta mellom landsmøtene.
– Jeg vil ikke bli et mangfoldsalibi. NHF kan ikke forvente at jeg skal representere alle med minoritetsbakgrunn. Det skal ikke bli slik at nå har vi fått Sadia som vara til sentralstyret, så nå er vi plutselig blitt en mangfoldig organisasjon. Det ansvaret er for stort for én person, og det er for stort til bare å legge på tillitsvalgte, slår hun fast.
Det skal ikke bli slik at nå har vi fått Sadia som vara til sentralstyret, så nå er vi plutselig blitt en mangfoldig organisasjon. Det ansvaret er for stort for én person.
I stedet serverer hun noen utfordringer tilbake.
– Hvorfor bruker vi ikke det potensialet som ligger i at vi holder til på Grønland? spør hun.
(For lesere som ikke er lokalkjent: Grønland er på mange måter sentrumskjernen i det mangfoldige Oslo.)
– Hvorfor har vi ikke en dedikert stilling til å arbeide med mangfold? Og hvorfor er det ingen ansatte i NHF med innvandrerbakgrunn, ikke engang i internasjonal avdeling som jobber med bistand?
Sadias eget svar på disse spørsmålene er at NHF ikke så behovet for større mangfold tidlig nok og tydelig nok. Men det er ikke for sent.
– Jeg vil gjerne bidra til at NHF kan tenke nytt.
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
Skulle ikke gjemmes bort
Sadia er født i Oslo og har bodd her hele livet. Barndommens rike var en fireromsleilighet på Torshov, sammen med storfamilien. Nå bor hun alene.
Hun er barnebarnet til den første innvandreren fra Pakistan som kom til Norge, og familien er høyt respektert i landsbyen hvor han kom fra. Utdanning har alltid vært viktig i slekta, både for jenter og gutter. Moren var den første jenta som fullførte grunnskolen i landsbyen. Mormoren hadde en respektert stilling som megler og rådgiver i lokalsamfunnet – en sjelden rolle for kvinner.
Familiens holdninger ble avgjørende da Sadia som liten ble smittet av polio under et besøk i Pakistan. Som barn satt hun på mammas fang og overhørte velmenende forslag fra kvinner i landsbyen om å «kvitte seg med» den førstefødte datteren som var skadet av den fryktede sykdommen. Det betydde i praksis å etterlate henne i Pakistan når foreldrene reiste tilbake til Norge.
Moren avviste slike ideer kontant. For foreldrene var det i stedet viktig å ha lille Sadia med overalt. Hun skulle slett ikke gjemmes bort.
– Jeg har vokst opp i en familie der vi er veldig åpne om funksjonsnedsettelser. Det har alltid vært forventet at jeg skulle være som andre barn, forteller hun.
Slik var det ikke for alle. Så da Sadia vokste opp hadde hun ingen forbilder; hun så ingen andre som liknet på seg selv da hun gikk på skolen. Nå prøver hun å være det forbildet hun selv savnet i oppveksten.
– Jeg har alltid blitt fullt anerkjent hjemme. Det har gitt meg den tryggheten jeg trenger for å være et forbilde og en stemme for funksjonshemmede i minoritetsmiljøene. Hvis ikke, hadde jeg ikke klart det, mener Sadia.
Jeg har alltid blitt fullt anerkjent hjemme. Det har gitt meg den tryggheten jeg trenger for å være et forbilde og en stemme for funksjonshemmede i minoritetsmiljøene.
BARE SADIA: Hun vil ikke bli satt i bås, og hun vil ikke være et mangfoldsalibi. Men hun brenner etter å skape forandring, Sadia Jabeen Iqbal.
Dramatisk nedstengning
Det er nettopp det hun har oppnådd i den rollen som førte til at hun i 2018 mottok Oslo kommunes Oxlo-pris, som hedrer noen som har gjort en spesiell innsats i arbeidet med å skape en romslig, inkluderende og åpen hovedstad for alle; fri for fordommer, rasisme og diskriminering.
Sadia var den første kvinne med minoritetsbakgrunn og funksjonsnedsettelse her også. Ordfører Marianne Borgen sa at hun er en viktig brobygger.
Les mer: SADIA BYGGER BROER OG BRYTER TABUER
– Folk tar kontakt med meg når de står fast. De ser fordelene med at jeg har en fot i hver kultur. De kan snakke med meg på en annen måte enn med en etnisk norsk helsearbeider, forklarer Sadia.
Så da pandemien kom og Norge stengte ned i mars 2020, var det henne de ringte til, funksjonshemmede og familier med funksjonshemmede barn i minoritetsmiljøene. Det var en dramatisk opplevelse.
– Jeg ble nedringt av folk som ikke skjønte hva som ble sagt på TV. Så hadde de kanskje sett TV-sendinger fra hjemlandet med informasjon som ikke samsvarte med den de fikk her i Norge. Det var skremmende for mange.
Sadia snakker fort og hektisk når hun forteller om den dramatiske tiden. Det skjedde så mye på kort tid. Eksemplene kommer tett. Sadia kunne fylt en bok med dem.
- Konsulent og politiker fra Oslo, med et langvarig engasjement for funksjonshemmede i minoritetsmiljøer.
- Styremedlem i NHF Oslo, nestleder i det sentrale rådet for personer med nedsatt funksjonsevne i Oslo kommune og styremedlem i SVs funkisnettverk. Hedret med Oxlo-prisen i 2018.
- Valgt som 1. vararepresentant på NHF-landsmøtet i sommer, og blir den første personen med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn som møter i Handikapforbundets sentralstyre.
– Så gikk alt i lockdown. Da ringte foreldre og spurte hvordan barnet deres skulle få fysioterapi eller hvordan de skulle komme seg til lege. En mor med to funksjonshemmede barn ringte og var fortvilet fordi hun skulle i et møte med Nav, og det var ikke lenger mulig å skaffe tolk.
Les mer: – MANGE FIKK IKKE INFORMASJON OM HVA SOM SKJEDDE DA NORGE STENGTE
Det gikk ikke over, selv om problemene skiftet karakter etter hvert som pandemien trakk ut. En far var permittert fra jobben sin og bestemte seg for å ta med seg familien med sitt funksjonshemmede barn til Pakistan, til tross for smittefare og mangelfullt helsevesen.
Spenningsnivået steg i trangbodde storfamilier med stor smittefare. Noen ungdommer utviklet dype depresjoner på grunn av situasjonen på hjemmebane, men våget ikke å kontakte hjelpeapparatet fordi psykiske helseutfordringer fortsatt er tabu i mange miljøer.
Sadia mener at funksjonshemmede i minoritetsmiljøene har vært utsatt for det samme som resten av befolkningen, men at de har hatt tilleggsutfordringer som gjør at denne gruppa i har vært rammet ekstra hardt.
– Alt som før var på stell raknet nærmest over natten, konkluderer Sadia.
Alt som før var på stell raknet nærmest over natten.
Den som roper høyest
Det ble hennes oppgave å forsøke å slå alarm. Hun hadde møter med både ordføreren og helse- og sosialkomiteen i Oslo. Vi i Handikapnytt skrev om Sadias bekymring på vegne av funksjonshemmede med minoritetsbakgrunn. Men hun synes ikke det kom mye ut av det.
– Jeg skulle ønske regjeringen lagde en krisepakke som var mer rettet direkte mot funksjonshemmede og ikke bare «sårbare barn», som er et altfor omfattende begrep. Da kunne vi kanskje fått til noe som hadde hjulpet også minoritetene, sier hun.
For den gruppa hun er talsperson for, havner gjerne langt bak når det er premieutdeling i norgesmesterskapet i lobbyisme.
– Det er alltid en kamp om ressursene, der de som roper høyest får mest. Løvemammaene har fått det til. Handikappede Barns Foreldreforening også. Ikke noe galt i det de gjør, men jeg klarer ikke rope like høyt som dem.
For mye av det Sadia holder på med, foregår i det stille – blant familier som opplever avstand til et velferdssystem som egentlig er der for dem også.
– De tar kontakt med meg fordi de vet at jeg forstår de kulturelle kodene, at de ikke må oppføre seg annerledes når de snakker med meg. Dessuten er det viktig at folk i miljøene får se en som klarer seg på egenhånd – en kvinne med minoritetsbakgrunn i rullestol som skrur Ikea-møbler.
***
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Handikapnytt 04/21.
Som medlem i Norges Handikapforbund mottar du magasinet seks ganger i året. Abonnementet er inkludert i medlemskontingenten.
Klikk her for å bli medlem.
