Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Inviter til ekte debatt og ikke falsk medvirkning
MENINGER: Sønnen min kan havne utenfor dersom funksjonshemmedes egne representanter får bestemme hvordan BPA-ordningen skal være i fremtiden. Det skremmer meg, skriver Håvard Ravn Ottesen i dette innlegget.
Følg BPA-debatten i Handikapnytt
BAKGRUNN:
Et offentlig utvalg leverte i desember i fjor utredningen Selvstyrt er velstyrt – Forslag til forbedringer i ordningen med brukerstyrt personlig assistanse.
Utvalget klarte ikke å samle seg om en felles anbefaling. Les mer: SPLITTET BPA-utvalg – flertallet har skrevet til helseministeren i protest
TIDLIGERE INNLEGG:
- Nå starter debatten om framtidens BPA
- Når BPA blir en hammer
- En BPA-ordning hvor vi selv bestemmer
- BPA må kunne omfatte helsehjelp
- Når mindretallet blir et «flertall»
- BPA-utvalgets forslag er livsfarlig
***
Jeg ser fram til debatten, og til det viktige arbeidet vi skal gjøre sammen, avslutter NHFs forbundsleder Tove Linnea Brandvik et innlegg i Handikapnytt.
Dette etter at en god venn, konkurrent og kollega – Hege Tegler – lar seg provosere av at likestillingskampen blir en diskusjon om hammeren når hun mener det trengs multiverktøy.
Forbundslederens forsøk på å invitere til en debatt, hvor hun selv har gitt svaret, er i beste fall halvhjertet. Vi må ikke bli offer for falsk medvirkning. Vi trenger å diskutere mer en verktøyet, vi må diskutere produktet. Livet som leves.
Selv er jeg pappa, tillitsvalgt i en håndfull organisasjoner og jobber med BPA i det daglige. Jeg har så mange hatter at hatteleken er et kunststykke hver gang jeg ytrer meg. Denne gangen ytrer jeg meg som privatperson.
Debatten om hvilke verktøy en trenger for å bygge hus, eller likestilte liv om du vil, handler hverken om hammeren eller multiverktøyet/finsaga. Skal en bygge hus, trengs langt mer. Riktig kompetanse på rett tid, gode tegninger, prosjektledelse, byggevarer og verktøy.
Noen klarer i dag å være selvbyggere mens andre igjen har behov for såkalte nøkkelferdige hus. Det betyr ikke at en som velger nøkkelferdig, ikke har innflytelse på hvordan det skal være å bo i huset.
Fellesnevner for nybygg er at de må godkjennes av byggesakskontoret før igangsetting og ved ferdigstilling, slik at byggene skal ha et minimum av kvalitet til å bo i.
Å bygge hus i Norge er krevende, med en byggeforskrift som gjelder likt uavhengig om det bygges på iskalde og tørre Røros i Trøndelag, ytterst på ute i værharde Lofoten eller på milde Sørlandskysten.
Da tenker jeg ikke på forskriftsfestet størrelse på rullestolens snusirkel, som vi lett går i blindsporet for å diskutere, men på de ulike lokale klimavariasjonene. Isolasjonskravene i vegger og tak er de samme uansett hvor i landet. Derfor skal byggeforskriftene være med så gode marginer at husa ikke svikter når det blir krevende forhold.
På samme måte er det med å leve liv, når sola skinner og når de stormer som verst. Jan Grues bok om at han lever et liv som er forbausende likt alle andres, forteller en viktig historie. Selvsagt. Personer med alle mulige funksjonsnedsettelser har forbausende vanlige liv, for den det gjelder. Mitt og ditt liv er ikke mindre normalt, men det har ulike attributter og behov som må dekkes.
Et normalt liv betyr ikke identiske liv; mangfoldet er større enn hos folk flest og svært variert. Det er grunnleggende for alle mennesker å selv kunne bestemme fritt i livet, så lenge en oppfører seg innen samfunnets etablerte normer og regler.
Og noen normer er til for å utfordres, derfor selvbestemmelse til å av kunne ta valg – ikke bare kloke, men også ukloke.
BPA-utvalgets dissenser og mangel på enighet forteller at det normativt er stor uenighet om hvilke verktøy livene skal bygges opp med og hvem som har det utførende ansvaret for kvalitetskontroll på byggverkene.
BPA-utvalgets dissenser og mangel på enighet forteller at det normativt er stor uenighet om hvilke verktøy livene skal bygges opp med og hvem som har det utførende ansvaret for kvalitetskontroll på byggverkene.
Skal det være lokal byggesaksmyndighet eller skal det være det statlige direktoratet for byggkvalitet som godkjenner byggenes utforming? Mindretallsflertallet – som enkelte røster benevner firerbanden – foreslår noe som minner om sistnevnte.
Nå skal dette debatteres, men konklusjonen fra de med skoa i utvalget er allerede gitt gjennom dissensen.
Det problematiske er at utvalgets inngangspremiss er funksjonsnedsettelsen, og BPA som løsning er for personer som har plass under paraplyen.
Definisjonen medfører også at noen faller utenfor: De som har kortvarig behov for tak over hodet eller de med så lite behov at de kan sove under åpen himmel (les: ikke er funksjonsnedsatt nok).
Utenfor står også de som av ulike årsaker har så store behov at de trenger streng regulering og miljørettet aktivitet, og i ytterste konsekvens tvang og makt inn i livet, og dermed har for omfattende funksjonsnedsettelse.
Det foreligger svak begrunnelse på grenseoppgangene, og dermed skaper man A- og B-lag. Slik kan vi ikke ha det når organisasjonene snakker om at vi skal løfte i fellesskap, som det store vi.
Livene vi lever er alle så forskjellige at det å enes om at det ene tiltaket (BPA) trumfer alt annet (alle andre tjenester), vil være som å tro på at det er en frelser – og at menigheten har å tro på prestens fortolkning av skriften, her forbundsledelsens.
Livene vi lever er alle så forskjellige at det å enes om at det ene tiltaket (BPA) trumfer alt annet (alle andre tjenester), vil være som å tro på at det er en frelser – og at menigheten har å tro på prestens fortolkning av skriften, her forbundsledelsens.
Personer med funksjonsnedsettelser er heldigvis ikke religiøst hjernevasket, de har kjent på kroppen at livet er beintøft. De vil ha valgfriheten til å selv velge blant flere løsninger. Blant BPA-vedtakseiere i dag er det forbausende mange som har og ønsker både BPA og andre tjenester. Det gir flere bein å stå på, eller trygghet om du vil.
Jeg er selv pappa til en gutt som snart er ungdom med BPA-vedtak, og det finnes en tidsregning før og etter han fikk vedtaket da han var seks år. Jeg vil på ingen måte tilbake til situasjonen før.
Da jeg begynte å jobbe med BPA profesjonelt, trodde jeg det var svaret på alt. For friheten og likestillingen.
I fjor høst fikk vi tilbud om plass i barnebolig. For noen kan slike valg være avgjørende. Min sønn skal ikke være mindre likestilt på grunn av valgene vi gjør for familien, men meromsorgen vi står i, aktualiserte dette behovet.
Han har fremdeles et BPA-vedtak når han er hjemme, men er etter loven under institusjonsomsorg tiden han er i barnebolig. Hans liv er ikke mindre verdt på grunn av det.
Hans rett til likestilling, deltagelse og kyndig byggverk for livsutfoldelse skal stå like støtt.
Det som skremmer meg, er at han risikerer å bli stående utenfor når livet skal leves ut fra funksjonshemmedes egnes representanters forslag om egen lov og statlig forvaltning.
Vi har yppersteprester som maner til debatt, men i praksis ønsker et ordskifte hvor en lovpriser egen skrift. Skriftlærde som diskuterer Bibelen uten å være tvilende, kan for realisten oppfattes som virkelighetsfjerne.
Vi har yppersteprester som maner til debatt, men i praksis ønsker et ordskifte hvor en lovpriser egen skrift.
Realisten erkjenner at livet er krevende hver dag, at religion kun er en forklaringsmodell. Det kreves en hel landsby for å oppfostre et barn. Å legge ansvaret på hver og en forelder og barn alene, gjør at det bygges mange liv eller hus som er sårbare når det blåser opp.
Forutsetningen er at landsbyen styres klokt og vil tillate forskjellige kulturer, som igjen skaper mangfold og opplevd kvalitet.
Behovet for bedre kvalitetssikring, derimot, er absolutt. Mangfoldet av lokale misforståelser av gode tjenester i kommunene er dessverre slik at klagesakene bare viser oss toppen av isfjellet.
Det blir ikke bedre av å flytte myndighet. Utmålingspraksis i kommunene varierer enormt, men det skyldes ikke BPA i seg selv. Det skyldes manglende kunnskap om hva som skal til for å leve et likeverdig og likestilt liv.
Det blir ikke bedre av å flytte myndighet. Utmålingspraksis i kommunene varierer enormt, men det skyldes ikke BPA i seg selv. Det skyldes manglende kunnskap om hva som skal til for å leve et likeverdig og likestilt liv.
Kommunenes egne utmålingsverktøy av tjenester handler sjelden om likestilling. De handler altfor ofte om å fordele knapphetsgoder til flest mulig. Derfor vil et kompetansesenter om BPA være utmerket, gjerne tilsvarende direktoratet for byggkvalitet som gir sentral ansvarsrett for byggmestere og innbyggere valgfrihet til å selv velge den snekkeren og tjenesten de foretrekker til livsprosjektet.
Likeså ville det vært utmerket med egen «byggforskserie» for gode tjenester, slik at byggmestere og lokal tilsynsmyndighet kan enes om riktig oppføring av varig og godt byggverk, tilpasset hver enkelt.
Håvard Ravn Ottesen
Trondheim
***
Artikkelforfatteren skriver som privatperson. Ottesen er ansatt i Mio BPA og han er styremedlem i Handikappede Barns Foreldreforening, nestleder i Norges Handikapforbund Trøndelag og tillitsvalgt i Norsk Forbund for Utviklingshemmede i Trondheim.
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
