Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Landet der funksjonshemmede stemples som kostnader

Av: Bengt Sigvardsson Foto: Bengt Sigvardsson
Publisert 11.01.2016 21:19

Etter at Mette Nyrups hjemkommune ble slått sammen med nabokommunen, er alle tjenestetilbud blitt dårligere, tregere og mer sprikende. Dansk Handicap Forbund advarer Norge mot konsekvensene av kommunereformen.

Det er en formiddag i midten av november i den danske byen Humlebæk, noen mil nord for København. Regnet øser ned. Inne på en innrøkt kafé ved byens torg møter jeg 36-årige Mette Nyrup. Noen menn i øvre middelalder åpner dagens første bajer samtidig som vi får kaffen vi har bestilt.

Nyrup er spastiker og bruker rullestol.

– Tidligere var dette en god kommune for funksjonshemmede. Men slik er det ikke lenger, konstaterer hun.

1. januar 2007 ble den danske kommunereformen satt ut i livet. Landets 13 amt, som tilsvarer våre fylker, ble omgjort til fem regioner. Antallet kommuner ble redusert fra 270 til 98.

Ansvaret for en mengde samfunnstjenester ble overført fra amtene til kommunene. Blant disse oppgavene var velferdstjenestene for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Mette Nyrups hjemkommune ble slått sammen med nabokommunen.

– Siden er det blitt vanskeligere å få søknader innvilget. Og beslutninger tar lenger tid. Før reformen hadde jeg en fast saksbehandler i kommunen som jeg kunne spørre om alt. Flyttet jeg til en ny bolig, kom denne kontaktpersonen dit og sjekket om noe behøvde tilpasning. Prosessen tok høyst en uke, forteller Nyrup.

Mer byråkrati, lenger å vente

Den gangen amtene hadde ansvar for handikaptjenestene, var alt samlet der, på ett sted: ekspertise, kompetanse, spesialservice og hjelpemidler.

Med reformen ble alt dette spredt ut til kommunene. Ifølge en undersøkelse som Danske Handicaporganisationer (DH) utførte i 2013 blant 799 personer med nedsatt funksjonsevne, har 83 prosent opplevd økte ventetider, dårligere service og mer byråkrati etter reformen.

– Nå byttes kommunen saksbehandlere stadig ut. Jeg må fortelle min historie om og om igjen, sier Mette Nyrup.

Nylig flyttet hun til en ny bolig. Hun kontaktet kommunen for å få armstøtter og seteforhøyer til toalettet.

– Det kommer til å ta minst seks måneder før det tas en avgjørelse. Fram til da må jeg enten klare meg uten tilpasset toalett, eller så må jeg bekoste det selv.

LES OGSÅ: TUSENVIS MED HJELPEMIDDEL-PROTEST

Nyrup har også søkt om ny rullestol.

– Kommunen har svart at jeg ikke kan regne med å få det innvilget. Det kan jeg ha forståelse for, men ikke for at det skal ta så lang tid å diskutere om jeg skal få noe så vesentlig som armstøtte og toalettforhøyer.

I DHs undersøkelse sa 80 prosent av de spurte at det finnes lite eller ingen kunnskap om kunnskap om deres funksjonsnedsettelse i kommunen. Mette Nyrup har det samme inntrykket:

– Det finnes allmenn kunnskap om funksjonshemning, men det er ikke lenger noen spesialister der. Man må selv kunne alt om lover, paragrafer og så videre. Jeg vil det skal finnes noen som jeg kan spørre om konkrete løsninger på mine problemer. Ettersom saksbehandlerne nå også har ansvar for rusmisbrukere og andre grupper, har de ikke tid til å sette seg inn i alt.

Når det gjelder rehabilitering, bistår kommunen med fysioterapi.

– Men jeg må selv betale for spesialrehabilitering for spastisitet, sier hun.

Stemples som kostnader

Mette Nyrup er nyutdannet psykolog og søker arbeid. Får hun jobb, kommer hun til å trenge en personlig assistent som kan hjelpe henne med praktiske oppgaver.

– Men i kommunen sier de at jeg ikke behøver assistanse, siden jeg kan gå på toalettet selv og kjøre bil. Og ja visst, det klarer jeg. Men det kommer til å bli svært anstrengende å arbeide uten å ha assistanse, sier hun.

Nyrup sier at etter reformen, da kommunene fikk frie hender til å bestemme over sitt eget budsjett, handler alt om å spare penger. Lokalpolitikere har beskrevet funksjonshemmede som kostnadsbelastninger.

– I den offentlige debatten får man inntrykk av at funksjonshemmede bruker dagene på å spekulere i hvordan man skal få så mye støtte som mulig. Ingen tenker på at vi faktisk behøver disse ordningene. I det store og hele er synet på funksjonshemmede og andre sosialt utsatte blitt mye mer negativt, sier Nyrup.

Store forskjeller

I Høje Taasterup et par mil vest for København nærmer jeg meg en enorm, hvit bygning på fire etasjer. Det er Handicaporganisationernes Hus, også kalt verdens mest tilgjengelige kontorbygning.

Med blant annet farger, teknikk, audio og arkitektur er huset tilpasset alle typer funksjonsnedsettelser. I bygningen som ble innviet i desember 2012, holder 32 ulike handikaporganisasjoner til.

Blant dem Dansk Handicap Forbund (DHF).

– Vi bruker å kalle bygningen for «Det hvite hus», forteller DHFs leder, Susanne Olsen.

Olsen konstaterer at kommunereformen er kommet for å bli. Den ble innført under en høyreorientert samlingsregjering. Men siden har Danmark blant annet hatt to regjeringer der venstresiden har hatt flertall.

– Alle regjeringene har fastholdt samme struktur i reformen, sier Olsen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


ADVARER NORGE: Susanne Olsen er leder i Dansk Handicap Forbund. Hun råder norsk handikapbevegelse til å fastholde behovet for statlige standarder og ytelser.

Hun understreker at DHF ikke er imot reformer hvis de kommer borgerne til gode. Men nettopp kommunereformen har mange strukturelle problemer som må løses.

Et av disse problemene er at forholdene for funksjonshemmede varierer fra kommune til kommune. Noen av de største kommunene har ansatt fagfolk innenfor handikap-området som tidligere jobbet i amtene. Andre kommuner står i dag helt uten slik ekspertise.

– I amtene fantes spesielle hjelpemiddelinstitutter som kommunene kontaktet for å få ekspertråd. Etter reformen var tanken at dette systemet skulle overføres til kommune. Men da de ble større, var det som de ble beruset av sin nye storhet og antok at de allerede hadde all den ekspertisen de kom til å trenge, sier Olsen.

LES OGSÅ: HJELPEMIDDELSENTRALENE BLIR EN NORSK EKSPORTARTIKKEL

Mange kommuner tok over spesialundervisning og spesialskoler. Vanlige lærere og sosialarbeidere ble sendt på kurs for å overta ansvaret.

– Disse menneskene er ikke spesialister, men generalister. Derfor blir kvaliteten på tilbudene mye dårligere. En slik reform som dette krever også en finansieringsreform for spesialfeltene, sier Olsen.

Sterke røster

Amtenes samlede spesialkunnskap ble overført til det nasjonale organet VISO (Videns- og Specialrådgivningsorganisation), som gir råd innen sosialsektoren og om spesialundervisning.

Problemet er at det er opp til kommunene å følge VISOs anbefalinger. Selv om staten fastsetter de lovpålagte rammene på handikapområdet, har kommunene frie hender til å bestemme hva de skal prioritere i sine budsjetter. Det har ført til dårligere ordninger for funksjonshemmede mange steder.

– Det trengs en sentralisert struktur som støtter kommunene på dette området, sier Olsen.

En positiv side ved reformen er at alle kommuner har fått et handikapråd som samarbeider med forvaltningen. I kommuner der det er sterke stemmer i dette rådet, skjer det forbedringer.

– Men ikke alle kommuner sterke stemmer i rådene. Og da fungerer det ikke like bra, beklager Olsen.

Hele velferdstilbudet for mennesker med nedsatt funksjonsevne er rammet på en negativ måte siden 2007. Og det skyldes ikke bare kommunereformen.

Også demografiske forandringer, globalisering og den økonomiske krisen som rammet Danmark hardt, har ført til at kommunene har mindre penger til rådighet. Susanne Olsen mener det særlig rammer funksjonshemmede:

– Andre personer, for eksempel de som er blitt arbeidsledige, kan kjempe seg ut av krisen ved å flytte eller finne nytt arbeid Som funksjonshemmet er man derimot helt avhengig av kompensasjon, sier hun.

Tilværelsen faller sammen

Mange av DHFs medlemmer har samme problem som Mette Nyrup i Humlebæk. DHF er nødt til å bruke store ressurser på rådgivning og på å følge opp beslutninger som man mener er feil. Organisasjonen har tre ansatte sosialrådgivere, som i gjennomsnitt behandler 2000 forespørsler i året. I tillegg finnes et nettverk av frivillige sakkyndige.

– De offisielle statistikkene viser at 80–85 prosent av våre medlemmers saker fatter kommunen rett beslutning. Men for de øvrige 15–20 prosentene der det skjer feil, og som vi møter i vår rådgivning, faller tilværelsen sammen, sier Olsen.

DHF og DH driver lobbyvirksomhet på både kommunalt og nasjonalt nivå få løst de strukturelle problemene.

– Men staten sier at kommunene har fått penger, og at ansvaret derfor ligger hos dem. Mens kommunene klager på at de får stadig mindre penger, sier hun.

Om en liknende reform innføres i Norge, understreker DHF-lederen at man skal være særlig oppmerksom på de kompliserte oppgavene. Det må derfor finnes et statlig fundament for tjenestene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

– Det er en stor fare dersom kommunene blir så selvstyrte at de kan blåse i å følge faglige råd. Et annet godt råd er at man må tenke på omfordelingen og at det må være spesielt øremerkede midler for handikapområdet, sier Susanne Olsen.

Utelukker øremerking

I København sentrum oppsøker jeg Christianborgs slott, med røtter tilbake til 1100-tallet. Her holder blant annet Statsministeriet og det danske Folketinget hus.

Jeg møter Jan E. Jørgensen, medlem i Social- og Indenrigsudvalget, på hans kontor. Han representer regjeringspartiet Venstre, som også var med i regjeringen som innførte kommunereformen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


VELLYKKET: Jan E. Jørgensen er innvalgt for Venstre i det danske Folketinget. Han mener kommunereformen fungerer bra. At det er forskjeller mellom kommunenes tilbud, er naturlig, mener han.

Vi slår oss ned på en besøkssofa ved siden av skrivebordet hans. Jørgensen begynner med då fortelle at øremerking av penger til handikapområdet er utelukket:

– Vi øremerker ikke penger til noe annet heller. Om faste beløp skulle gå til funksjonshemmede, ville andre kunne kreve det samme, sier Jørgensen.

Lovgivningen fastsetter en minimumsstandard for de fleste tjenester til funksjonshemmede.

– Det finnes for eksempel en lovbestemt rett til et minimumsantall reiser hvert år med tilpassede drosjer. En del kommuner holder seg til minimumsstandarden, mens andre bevilger flere reiser. Jeg ser ingen problemer med det. Det finnes en fast bunn som ingen kan gå under. Standarden på kommunenes service er ulik, men handikaporganisasjonene vil naturligvis at det skal være samme standard som i de beste kommunene overalt, sier folketingsrepresentanten.

Rett til å forskjellsbehandle

Mindre kommuner er forventet å samarbeide seg imellom for å kunne gi god samfunnsservice.

– En del av amtenes institusjoner som fantes i kommunene før reformen, har havnet i kommunal regi eller blitt omdannet til ikke-kommersielle virksomheter finansiert av fond. Det finnes dessuten et stort tilbud av tjenester som kommunene kan kjøpe, sier han.

Jørgensen mener at lobbyvirksomhet for forbedringer skal skje på kommunalt nivå, ikke på statlig.

– Men det skulle naturligvis vært lettere for handikaporganisasjoner å si til sine medlemmer: gå til alle partienes folketingspolitikere, i stedet for å måtte drive lobbyvirksomhet i alle Danmarks 98 kommuner, sier han syrlig.

LES OGSÅ: – HELLER LITT TRYGDEMISBRUK ENN FLERE FATTIGE

Jørgensen mener at samarbeidet mellom kommunene fungerer bra, og at de har rett til å fordele sine budsjetter som de vil.

– Om en kommune må prioritere en viss sektor mer enn en annen, skal de da ikke ha rett til å gjøre det? spør han retorisk.

Det er åpenbart delte meninger om det.

Bengt Sigvardsson er svensk frilansjournalist med base i Malmö. Han skriver regelmessig for Handikapnytt.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.